Bydyr: Hjelpeplikten og sameksistens
- 16. feb. 2024
- 5 min lesing
Oppdatert: 11. des. 2024
Dyr som byduer, kråker, rotter og mus er vanlige innslag i våre byer. Hva slags syn vi har på de ulike artene og hvordan vi forholder oss til dem varierer mye. Noen er positive og driver til og med med hjelp og rehabilitering av syke eller skadde fugler. Andre er langt mer skeptiske.
Hvordan vi forholder oss til ulike dyr avhenger av flere faktorer, som f.eks. kunnskap, erfaringer og fordommer. Men jeg tror at også vårt syn på dyr generelt spiller en rolle, og hvilken status de har i samfunnet. Dyr klassifiseres stort sett etter bruks- og nyttefunksjon. Videre er noen arter familiemedlemmer hos oss, mens andre stemples som skadedyr. Ofte baserer forskjellsbehandlingen seg utelukkende på hva den enkelte foretrekker eller misliker.
Disse holdningene påvirker også hvordan vi oppfører oss mot dyr som har behov for hjelp. Etter min erfaring er terskelen for å hjelpe høyere om det dreier seg om f.eks. en due eller en rotte. Men også katter avvises og ekskluderes.
Å ha byen som sitt habitat, der noen dyr har enkel tilgang til mat, er ikke nødvendigvis trygt. Tråder og hår kan sette seg fast og vikle seg rundt fugleføtter. I tillegg utgjør trafikken, mennesker, dårlig mat, dyrefiendtlige innretninger som pigger og nett utfordrende farer som gjør at dyr havner i kritiske situasjoner. Ikke alle dyr som befinner seg i en krevende eller farlig situasjon får den hjelpen de trenger. Dyrevelferdslovens paragraf 4 om hjelpeplikt sier at "enhver som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, skal så langt mulig hjelpe dyret."
Loven gjelder for både tamme og ville dyr, men ikke alle er klar over at denne hjelpeplikten eksisterer. De som prøver å fremme forståelse og respekt for dyr som duer, måker, rotter eller mus kan oppleve å få negative kommentarer. Det stilles spørsmål om hvorfor man i det hele tatt hjelper disse dyrene. Det langt viktigere spørsmålet er hvorfor ikke? Hva stopper oss?
De som tar seg av dyr i nød gjør ikke dette nødvendigvis på grunn av hjelpeplikten, men fordi de har empati med dyret. Det er som regel mennesker og våre aktiviteter som er årsaken til at dyr skades. Derfor føler de som hjelper byens fugler og dyr på et ansvar for å hjelpe, og de motiveres av å gi dem en sjanse eller sørge for at de dør humant om livet ikke står til å redde.
På vei til jobb i fjor høst oppdaget jeg en tilsynelatende ung due midt på dagen. Fuglen satt foran inngangen til Fagskolen Kristiania i Rosenkrantz gate i Oslo. Hun beveget seg normalt etter det jeg kunne se, men virket litt pjuskete og ikke helt i form. Jeg tok noen bilder og sendte disse til en person jeg visste tar seg av byens fugler. Da hun senere tok seg en runde i området, hadde duen flyttet på seg og den var ikke til å se.
Da jeg var ferdig på jobb på kvelden forsøkte jeg å se etter fuglen igjen. Jeg hadde ikke så mye håp da det var mørkt og fuglene på denne tiden pleier å oppholde seg andre steder. Men plutselig fikk jeg øye på den likevel. Duen satt innerst i et mørkt hjørne ved en bygningsfasade i Prestegata. Det var kaldt, fuglen var alene og virket enda mer pjusk. Jeg ringte kontakten min nok en gang for å rådføre meg, og ca. 20 minutter senere møtte hun oss og tok fuglen med hjem.
Det viste seg at duen hadde gul knopp (parasittinfeksjon), så hun ble flyttet til en frivillig hjelper i FugleAdvokatene for medisinsk behandling. Uten hjelp hadde den unge duen, som nå har fått navnet Edwin, sannsynligvis ikke overlevd. Etter en tid med rehabilitering ble Edwin helt frisk og kan fly fritt med flokken sin igjen. FugleAdvokatenes frivillig forteller at Edwin har vært en tøffing. Hun elsker å bade, er veldig lett å ha med å gjøre og flyr vekk fra de innpåslitne gutta som er forelsket i henne.
I januar i år møtte jeg på en mus. Jeg sto utenfor inngangen til kjøpesenteret Byporten i Oslo, der en liten gnager løp langs fasaden. Det var mye folk i området og musen virket forskremt. Da en av dørene til senteret ble åpnet løp den inn. Nesten umiddelbart begynte noen å skrike inne på senteret. Jeg gikk inn og forsøkte å skjerme dyret, som da hadde gjemt seg bak en stor blomsterpotte. En kioskansatt kom bort til oss, og to av de første ordene som ble ytret fra vedkommende var "skadedyr" og "drepe". Jeg henviste til hjelpeplikten og forsøkte å forklare at vi nok måtte finne en annen løsning, da det var snakk om et forskrekket lite dyr som trengte hjelp. Det ble til at en av vekterne hentet musen med en håve, og den ble så sluppet ut på andre siden av senteret.
Reaksjonene fra publikum var i dette tilfellet av blandet karakter. Noen sa "stakkars mus", andre viste avsky. For en dyrevenn er det lurt å opptre rolig i slike situasjoner, men også å holde fast på at man ikke godtar at dyret skades eller drepes.
Det er mulig å se på byen som et økosystem der mennesker og bydyr sameksisterer og der alle har rett til å være. Trusselen vi tror bydyrene representerer er liten og står definitivt ikke i stil med hvordan dyrene omtales og behandles. Vi bør se på hvorvidt vår redsel og våre fordommer er berettiget. Å stigmatisere dyrearter basert på fordommer er lite fruktbart. Ingen dyr fortjener å bli kalt "skadedyr" eller å bli behandlet som et. Vi bør derimot slutte å bruke slike ord og betegnelser. Hvis hjelpeplikten, dyreetikk og respekt for dyr skal bety noe, er det inkonsekvent når vi samtidig tillater klassifiseringer der enkelte arter kommer dårligere ut. Om språket og holdningene endres vil det på sikt bli mer regel enn unntak å ta vare på og respektere byens fugler og dyr.
Særlig gjennom måten vi forholder oss til de ville dyrene på definerer vi vår empati og respekt overfor dyr. I møte med byens duer, måker, kråker, mus og rotter mm. kan vi både vise og lære bort hva empati betyr i praksis.
Dyr og mennesker har det til felles at vi forsøker å overleve. For hvert individ har livet en egenverdi, uavhengig av art. Retten til liv bør derfor defineres ut ifra dette og ikke basert på hvilken verdi eller nytte det har for andre. Først da får bestemmelsen om hjelpeplikt en praktisk betydning.
Om du kommer over en fugl i nød kan du rapportere den til FugleAdvokatenes Hjelpegruppe på Facebook for råd og veiledning. Følg også Pigeon Rescue Oslo på Instagram for å se hvordan byfuglene blir rehabilitert og ivaretatt.
