Høstjakten: Blodig forlystelse i skog og fjell

Høsten er en vakker årstid, perfekt for fine turer i skog og mark. Det som demper høststemningen og skogens ro, er jakttiden. I Norge er det lov å jakte på en rekke fuglearter og pattedyr – til og med ekorn. Noen av disse "jaktbare artene" eksisterer i såkalte livskraftige bestander, andre har havnet på den norske rødlisten. Svartand og ærfugl er klassifisert som sårbar. Storskarv, hare og villrein er nær truet. I tillegg er samtlige store rovdyr rødlistet.

Hvorfor skal det jaktes på ekorn? Foto: Abolisjonisten

Det jaktes også på rådyr, hjort, elg og villrein. Foto: Abolisjonisten

Det er vanskelig å forstå hvorfor det tillates jakt på dyrebestander som er i nedgang eller svært fåtallige. Fra et etisk perspektiv er jakt som hobby og fornøyelse naturligvis ikke forsvarlig, uavhengig av hvor tallrik arten er. Og siden jakttidene strekker seg over mange måneder totalt sett kan dette påvirke naturopplevelsen til de av oss som ikke går på jakt.

Jakt på ringdue

Ringduejakten startet den 21. august og vil vare til like før jul. Jakttrykket er høyt fra jaktstart og frem til fuglene begynner å trekke. Hvert år skytes det mellom 30 000 og 60 000 individer i Norge. Arten kan jaktes i nesten hele landet, men i Finnmark og Troms er den fredet. FugleAdvokatene jobber med redning og rehabilitering av byduer og andre fuglearter. Omtrent en tredjedel av alle ringdueunger som foreningens frivillige tar imot i løpet av en hekkesesong kommer inn etter den 21. august. Dette betyr at mange unger fortsatt er avhengige av foreldrene sine etter jaktstart. Om foreldrene blir skutt, har dette mye å si for ungenes overlevelse.

Ringdue på Skullerud i Oslo. Foto: Abolisjonisten

Viltlovens paragraf 9 er tydelig på at "Det bør ikke fastsettes jakttid i hekke- og yngletiden for vedkommende art". Ringduen kan få flere kull i løpet av hekkesesongen fra april og utover sommeren. Derfor virker det altfor tidlig med en jaktstart i august.

Jeg sendte en henvendelse om dette til Miljødirektoratet. Selv om ringduebestanden fortsatt er livskraftig, er det grunn til bekymring. For mange ville dyr er i tilbakegang, inkludert arter hvis bestander for ikke altfor lenge siden har vært stabile (f.eks. gråspurven, som nå er nær truet). Det har også blitt mindre plass til viltet. Utbygging av leveområder, habitater som deles opp og er av dårligere kvalitet er noen av årsakene.

Ifølge Miljdirektoratet tåler en stabil ringduebestand et høyt jakttrykk. Den norske bestanden ligger mellom 700 000 og 1,4 millioner individer. På landsbasis virker ikke dette som veldig mange (og heller ikke for mange). Jeg tror vi kanskje ikke lenger er vant til å ha ville dyr rundt oss og at tallene kan fremstå som høye. Jakt forsvares likevel i mange tilfeller med at en art er tallrik og individer reduseres til tall og kvoter.

Dyr er individer som ønsker å leve sine liv - og de bør ha rett til dette. Foto: Abolisjonisten

Direktoratet skriver videre at ringduen "også er en klimavinner som gjennom jordbruket har rikelig med tilgang på spillkorn på høsten og kan derfor tenkes å ha en god ungeoverlevelse frem mot trekket og vinteren. Den kan også enkelte steder, særlig på spirene på våren av høstsådd hvete, utføre skade på åkrer".

Dette potensialet for skader legitimerer altså påføring av lidelse. Det offentlige betaler til og med skuddpremier for felling av en rekke andre dyrearter. Begreper som skadedyr eller høstbare ressurser skaper en distanse mellom dyrene og oss, og innebærer en objektivisering av individene det gjelder.  

I et forsøk om å verne ringdueungene anbefaler direktoratet som ett tiltak at jegerne unngår å skyte fugler som sitter i par. Men direktoratet utelukker heller ikke at det drepes voksne fugler som fortsatt har et kull å forsørge. I stedet skal flyvedyktige og selvstendige ungfugler fra det første kullet skytes. På den måten reduseres bestanden. Strategien tilsier at disse fuglene får et veldig kort liv og selv aldri sjansen til å produsere kull.

Direktoratet skriver videre at jakten på en tallrik ringduebestand kan være med på å "dreie småviltjakten bort fra rypefugler som enkelte år kan være fåtallige og der jakten stanses i store deler av landet". Betegnelsen "tallrik" er nokså relativ også i dette tilfellet. Det at en bestand "tåler" jakt betyr ikke automatisk at vi bør gjøre det. Rypene er imidlertid et godt eksempel på hvordan bestander påvirkes negativt av både klimaendringer og et høyt jakttrykk. Det samme gjelder for haren.

Harejakt

Haren er absolutt ikke tallrik i Norge, men kan likevel skytes fra 10. september til slutten av februar (i nord til 15. mars). Jakten beskrives gjerne som en sosial jaktform, som også egner seg for nye jegere. Harejakten foregår med løs hund og kalles for løshundjakt eller drivjakt. Det brukes hagle til å skyte og risikoen for skadeskyting er høy.

Haren er klassifisert som nær truet på grunn av en reduksjon i populasjonsstørrelsen. Det fins ingen nasjonal kvote for jakten og det mangler på brukbare estimater som gir konkret informasjon om populasjonen i Norge.

Ifølge Artsdatabanken kan klimaendringer være en forklaring på nedgangen i bestanden og det forventes at denne trenden vil vedvare. Kortere perioder med snødekke og vanskeligheter for haren med å tilpasse pelsfargen til omgivelsene (haren har ulik sommer- og vinterpels) gjør arten mer sårbar for predasjon. I tillegg kommer negative effekter av jakt, som direkte ved felling eller indirekte i form av dårligere overlevelse. Prognosen for arten her til lands er altså alt annet enn rosenrød.

Haren som art er truet, likevel jaktes den på høsten og vinteren. Foto: Shutterstock

Hvorfor tillates det da fortsatt jakt på haren? Det kan ikke argumenteres med at bestanden er livskraftig, krever såkalt regulering eller tåler høsting. Det eneste rasjonelle svaret er fordi noen har lyst til det. Jakt er ingen nødvendighet, men utøves for fornøyelse, underholdning og spenningens skyld.

Jakt forsvares videre med at det er en tradisjon. Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) betegner f.eks. harejakten som en av de mest tradisjonsrike jaktformene i Norge. Men har ikke tiden endret seg? Skal vi se bort fra klimaendringer, naturtap og at det blir færre og færre ville dyr? Disse forholdene gjenspeiles i økt sårbarhet, ustabile bestander og en voksende rødliste. Vi bør utfordre holdninger og tradisjoner, framfor å klamre oss fast til disse og late som om problemene ikke eksisterer.

Lovverket

I Viltlovens formålsparagraf står det at "Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv".

Er jakt på sårbare og truede arter i tråd med lovens formål? Harebestanden kan neppe anses for produktiv samtidig som artsmangfoldet settes i fare. Dette burde danne grunnlaget for en ny vurdering og et jaktforbud.

Jakten er ofte selektiv, både innenfor en art og mellom arter. Naturen skal stadig formes etter menneskelige behov og ikke behandles som et økosystem. NJFF fremmer tydelig sin bruksorienterte holdning og lovverket og forvaltningen setter også bruken foran vern. Dyrene vi ikke har bruk for, som rovdyrene, kan gjerne dø ut. De er verdiløse. At dette hverken er bærekraftig eller etisk forsvarlig forbigås fullstendig.

Om "human jakt" sier Viltloven at "Jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom".

Det vil alltid være et farepotensial når noen tar med våpen inn i naturen. Ulykker forekommer jevnlig.

Human jakt, human avliving eller human utnytting er paradoksale begreper og brukes kun om dyr. Det er spesiesisme i teori og praksis. For vi snakker ikke om human voldtekt, human rasisme, osv. Når en hare fordrives fra sitt hvilested med en bjeffende hund etter seg, for så å skytes er det på ingen måte humant.

Ifølge NJFF skal man ikke skyte haren på hverken for langt eller kort hold. Risikoen for skadeskyting og hva loven betegner som "unødig lidelse" er derfor i høyeste grad til stede. Men så lenge jakt er gøy og godkjent av forvaltningen skal vel ingen klage.

Er naturen for alle?

I januar i år la Miljøpartiet De Grønne frem et representantforslag på Stortinget om å utrede opprettelsen av jaktfrie områder i noen nasjonalparker. Formålet skulle være "å etablere referanseområder for forskning og forvaltning og gi allmennheten mulighet til å oppleve mest mulig urørt og opprinnelig dyreliv". Forslaget fikk ikke flertall, men skapte debatt.

Kvinand er en av andefugleartene som utsettes for jakt. Vi får håpe at denne hannen er trygg i Østmarka. Foto: Abolisjonisten

NJFF var naturligvis ikke begeistret for forslaget og argumenterte med at Norge har tradisjon for å "kombinere vern av naturen med bruk. Jaktfrie nasjonalparker vil bryte med den norske modellen". Jeg mener det er motsatt. Vern og bruk kan ikke så lett forenes. Den tradisjonsrike og lovpriste harejakten er bare ett eksempel. Jaktfrie områder og frisoner vil derimot bidra til flere arter og mer variert natur. Inngrep av ulike slag får alltid en konsekvens, om vi ønsker det eller ikke.

I flere andre land er det helt naturlig at det ikke jaktes (eller bare unntaksvis) i nasjonalparker. Dette er meningsfullt og fint for andre naturbrukere. Den såkalte norske modellen favoriserer derimot jegerne, en gruppe som utgjør et mindretall sammenlignet med andre naturbrukere.

Hvorfor prioriteres jaktinteresser? Er ikke andre friluftsinteresser sidestilte? Den samme uretten utspiller seg i rovdyrpolitikken. Flertallet i befolkningen ønsker levedyktige rovdyrbestander, men dette ignoreres. Samtlige rovdyr har i årevis vært på rødlisten og målet til forvaltningen er åpenbart å holde dem der. Dette er forhold som skaper frustrasjon, avmakt og sorg.

NJFF mener at jakt ikke er til hinder for andre aktiviteter i naturen. Tja. For det første påvirker jakt de ville dyrenes atferd. En turgåer kan naturligvis oppleve dyr der det jaktes, og dyrene kan være skye i områder der det ikke foregår jakt. Men det er likevel en forskjell. For det andre er det ikke behagelig å være i et område der det faller skudd. Vi må anerkjenne at forskjellen mellom jakt og annen friluftsliv er stor.

NJFF hevder at det kan skape konflikter om vi setter ordinært friluftsliv opp mot jakt. Men det handler ikke om å skape konflikt eller splittelse. Vesensforskjellen er der fra før. Den kommer av ulike interesser, men også etikken spiller en rolle. For de fleste er det å drepe dyr i skogen ikke et normalt eller uskyldig tidsfordriv. Mange tar avstand fra dette. Derfor er det ikke mulig å likestille jakt med andre aktiviteter som turgåing, bærplukking eller fotografering.

Kråkefugler som skjære, kråke, nøtteskrike og ravn skånes heller ikke fra jakt. Foto: Abolisjonisten

Ifølge NJFF er jakt "allment og politisk akseptert som en viktig del av vår friluftskultur". Politisk er det nok enighet i dette. Men om dette synet deles av resten av befolkningen er uvisst. Færre går på jakt og vi kan anta at denne trenden fortsetter. Jeg håper også at det fremover vil skapes større engasjement både for de ville dyrene og jaktfrie områder. Vi kan snu den dystre utviklingen ved å gi tilbake til naturen og la dyrene leve. Det er utallige måter å nyte naturen på - som ikke krever et blodbad.