Ville fugler - elsket og forfulgt
- abolisjonisten
- for 23 timer siden
- 13 min lesing
Oppdatert: for 6 timer siden
De fjærkledde engasjerer og gleder mange mennesker som vil dem vel. Samtidig er livet i en menneskeverden preget av store motsetninger når det gjelder holdninger til fugler og hvordan disse behandles. Noen arter er elsket, mens andre utsettes for massedrap og hets. Begrepet skadedyr går ofte igjen, samtidig som vi heller burde ha fokus på hvordan vi mennesker bidrar til å skade dyrelivet.
Både i naturen og i byene rammes fugler av ulike farer og menneskeskapte påkjenninger. Noen av disse er av en art som dyrene av natur ikke er utstyrt for å kunne håndtere. Burde det da ikke være vår plikt – og ønske – å hjelpe når det foreligger et behov for dette? Men dessverre er ansvar, bevaring og omtanke ingen selvfølge. Det eksisterer f.eks. ingen statlige hjelpe- og rehabiliteringsmottak for ville fugler og dyr i Norge. Derimot er felling og avliving tiltak som iverksettes rundt om i landet. Dette er en uting og slett ikke i tråd med utfordringene vi – og dyrene – står overfor.
I begynnelsen av 2026 kom meldingen om at fuglearten Hortulan er i ferd med å dø ut i Norge. Dette bekymrer, og jeg antar at mange føler sympati med disse små fuglene. Men bryr vi oss like mye om gråspurven og måker, arter som også er i sterk nedgang?
Kunnskap forplikter
Vi er godt kjent med mange av årsakene til hvorfor ville fugler sliter. Der det iverksettes enkelte tiltak fremstår disse ofte som brannslukking, da det mangler en mer omfattende og helhetlig tilnærming. Videre er habitatødeleggelse, jakt og skadefelling en del av en villet politikk – stikk i strid med den øvrige innsatsen som gjøres for å bevare fuglelivet.
Ett godt eksempel er hyttefelt. Hvor mange flere hytter trenger egentlig Ola og Kari Nordmann? Den ekstreme og til dels dekadente utbyggingen burde vært stanset for lengst. Men så lenge kommunene mener salg av hyttetomter er viktigere enn habitatvern vil begreper som artsmangfold og bevaring tømmes for innhold.
Man kan stille seg undrende til om målet her til lands er å få flere fuglearter på rødlisten, eller å utrydde dem totalt. Den negative bestandsutviklingen hos mange arter kan tyde på dette. Og hvor kommer motviljen hos mange mennesker fra når disse nekter å dele hagen, byen eller naturen med dyr? Hvor skal de oppholde seg når vi reduserer og ødelegger store deler av deres hjem?
Også kulturlandskapet endres og bruken intensiveres. Insekter, som er en matkilde for mange fugler, har blitt markant færre. Klimaendringer er et tilbakevendende tema fordi de utgjør press på mange arter og gjør dem mer sårbare.
For tiden etterforsker Økokrim ulovlig handel med fugleegg fra utrydningstruede arter. Dette er positivt, for faunakriminalitet av ulik art utgjør et stort problem og bør ikke bare tas på alvor, men bekjempes i langt større grad.
Negative medieomtaler bidrar videre til å svekke enkelte arters omdømme når det kun fokuseres på det angivelig problematiske. Duer gjør skade. Måker lager støy og er aggressive.
Fugler er for mange kanskje bare ubetydelige statister i en natur- eller bykulisse som vi har et distansert forhold til. De bare er der, til de ikke lenger er det. Likegyldighet og uvitenhet om naturens tilstand er også merkbart. For andre er det en trist og skrekkelig opplevelse å se at naturen uthules og bli fattigere og stillere, og som konsekvens mindre robust. Vi er for lengst forbi den tiden at vi kan ta en eneste art for gitt.
Man skulle anta at kunnskap automatisk ville bidra til å endre holdninger og atferd. Men når det kommer til dyr, møtes viten ofte med motstand, og drap og utnytting i ulike former dominerer fortsatt.
Når medfølelse er et fremmedord
En rekke fuglearter kategoriseres som skadedyr, andre som ressurser. Begge begreper fører til døden for de respektive artene som har blitt stemplet og forvist inn i disse kategoriene. Forvaltningen mener åpenbart at det fortsatt er rom for jaktmoro og skadefelling da det sjenerøst deles ut lisenser og tillatelser.
Holdningen om at ville dyr er skadevoldere forplanter seg, for begrepet lever videre hos såkalte skadedyrfirmaer, i befolkningen, og i lover og forskrifter. Miljødirektoratet skriver blant annet på sin nettside at: "Måker som bråker eller grevling under huset kan være plagsomt". "Noen ganger kan dyr være plagsomme eller gjøre vesentlig skade på eiendom". Dermed henviser Miljødirektoratet til veilederen Vilt som gjør skade. Denne "viser hva du kan gjøre når dyr gjør skade eller sjenerer deg".
Dyr har altså ikke lov til å sjenere oss mennesker. Men omvendt er det naturligvis tillatt og fritt frem. Veilederen gir råd om hva vi kan foreta oss når vi opplever dyrs atferd som et problem. Når selv myndigheter tar i bruk en slik retorikk, er det med på å påvirke og forsterke holdninger blant allmennheten. Ikke minst bidrar det til fellingen som reguleres i viltforskriften. Regelverket gjelder for stort sett alle viltarter. For mennesker kan det å bli kvitt ett eller flere dyr være en lettvint og praktisk løsning. Samtidig blir dyrene straffet for sin eksistens og naturlige atferd. Faren er også stor for at lyst, bekvemmelighet og latskap kan være nok til at felling får grønt lys.
En slik praksis overskygger og håner alt som utgjør et dyreliv, og dyret reduseres til noe som oppfattes som negativt eller brysomt. Den tilgjengelige kunnskapen om ulike arter og deres rolle i naturen mister sin verdi og betydning. Så lenge vi har en slik forvaltning vil dyr komme i fare for å bli drept som skadedyr. Dette er drap som "løsning" på menneskeskapte problemer, selv i 2026.
Men innholdet i viltforskriften overrasker ikke, da all annen lovgivning som omhandler dyr heller ikke har artenes beskyttelse som sin prioritet. Lovverket regulerer først og fremst bruk og avliving, både for ville og domestiserte dyr. Men skadedyrkonseptet og tilhørende bestemmelser troner nok på toppen av kynismen.
Er en slik kategorisering nødvendig? Den er iallfall beleilig, i tillegg til å være et uttrykk for makt og stagnasjon. Samfunnet står fast på dette området, der tenkemåtene fremstår som fryst. Disse gir igjen næring til, og setter i sving de samme destruktive kreftene. Dette forekommer igjen og igjen.
Men sameksistens med ville fugler og dyr er mulig, uten å ty til problematisering av deres tilstedeværelse. Vi taper ingenting ved å være mer rause og rettferdige overfor disse artene. Både enkeltmennesker og samfunnet for øvrig har godt av å vise hensyn og omsorg for dyr. Hva om omtanken og respekten favnet bredere, var mindre fragmentert og mer konsolidert?
Skrekkeksempel
Forkjærligheten for fugler er ofte selektiv. Man ser ikke individet, kun arten og fordommene knyttet til den. Noen mennesker gjør dermed sitt ytterste for å redde livet til enkelte fugler. Andre skyter ned en hel dueflokk, som om dyrene ikke var annet enn en grå masse ensbetydende med skade og pest.
I desember i fjor bestemte Umoe Mandal AS seg for å skyte hele 46 duer som befant seg i og på utsiden av deres lagerbygg. Bedriften valgte å drepe fuglene som et skadebegrensende tiltak, etter at de angivelig mislyktes med å stenge av for dem ved å tette åpninger i bygget. Hvor hardt de egentlig forsøkte vites ikke.
"Den skadelidte skal uten ugrunnet opphold rapportere om uttaket til kommunen, med opplysning om antallet individer, art og hvilken skade som var grunnlag for uttaket" heter det i viltforskriften.
I sitt brev til kommunen opplyste Umoe Mandal om antall byduer som de drepte. Men hvilken konkret skade duene utgjorde forble ubesvart. Som begrunnelse for avgjørelsen ble det vist til viltforskriftens kapittel 3, om skadefelling og annet uttak av vilt (§ 3-3 og 3-4). Det ble anført at tiltaket var nødvendig for å unngå skade på bygninger, potensiell skade på materiell, i tillegg til å begrense eksponering for smittefare for ansatte.
Ifølge forskriften kan uttak gjennomføres hvis det er "nødvendig for å hindre smitte- eller helserisiko i lokaler hvor det produseres eller oppbevares næringsmidler eller medisiner". Umoe Mandal produserer blant annet båter, fartøysmateriell og teknologi. Hvordan og hvor duene skal ha utgjort en helserisiko for bedriften er dermed uklart.
Kapitelet om skadefelling er omfattende og regulerer hvordan "skadegjørende individer" kan "tas ut" for å stanse eller avverge skade. Formuleringene favner bredt og gir rikelig med mulige begrunnelser for å få en lang rekke arter drept, selv om disse ikke engang har gjort noen skade. Det stilles få og for lave krav til "den skadelidte", som gjør at flere heller velger å drepe enn å bruke tid og ressurser på andre tiltak.
Blant vilkårene som skal være oppfylt for å kunne sette i gang felling er at skaden "er eller kan bli av vesentlig økonomisk betydning" og at skadeforebyggende tiltak har blitt forsøkt. Dette er meget vagt, og tolkningsrommet er stort. Og hvor store krav stilles egentlig til dokumentasjon?
For å komplettere vilkårene og som en liten tilleggsgave til dem som kunne tenke seg å få flere dyr drept: "Dersom mordyr avlives i yngletiden skal avkommet om mulig også avlives".
§ 3-4 regulerer "Skadefelling etter skadelidtes egen beslutning". Dette betyr at f.eks. en bedrift, uten å besitte relevant kompetanse, kan "iverksette uttak av bestemte individ av kanadagås, stripegås, bydue, ringdue, gråtrost, måltrost, svarttrost, rødvingetrost, skjære, kråke, ravn, viltlevende kanin, sørhare, rødrev, røyskatt, mink, mår og grevling". Listen fortsetter med arter som kjøttmeis, blåmeis, gråspurv, pilfink og rødstrupe, som har forvillet seg inn i lokaler der det f.eks. oppbevares mat.
Det er knapt mulig å forestille seg hvordan et menneske kan gå løs på en liten rødstrupe
eller meisefugl som har forvillet seg inn på et sted der de, ifølge forvaltningen, ikke skal være. Fuglene får dermed tildelt "ansvaret" for å passe seg hvor de sitter, hekker, flyr osv. Gråspurven er i tillegg registrert som nær truet i Artsdatabanken, men kan med loven i hånd felles som et skadedyr.
Bortsett fra den skadelidte selv, kan også kommunen, statsforvalteren og Miljødirektoratet beslutte skadefelling av en rekke arter, inkludert flere rødlistede. Som begrunnelse anføres blant annet helse- og sikkerhetshensyn. Svaner og gjess lever farlig når de f.eks. "oppholder seg på områder hvor de utgjør en fare for skade på person, hindrer ferdsel eller utgjør en helserisiko ved omfattende tilgrising av friområder, badeplasser eller liknende". Det skal altså ikke mye til før dyr risikerer å måtte bøte med livet.
På papiret kreves det forebyggende tiltak og ifølge Miljødirektoratet skal avliving være "siste utvei, og kan kreve at du må søke myndighetene om tillatelse til skadefelling. For å få en slik tillatelse, må du kunne dokumentere at du har prøvd å finne en annen løsning på problemet".
Umoe-eksempelet viser imidlertid at det ikke nødvendigvis er slik, og at både dokumentasjon og forsøk på andre løsninger kan være mangelfulle. Nesten 50 duer mistet livet og bedriten stilles neppe til ansvar. Først når skadefelling ikke lenger er en mulighet, og pigger, nett, feller og andre middelalderske innretninger er avskaffet, kan vi snakke om reell og human forebygging.
Det som egentlig kommuniseres er at materielle goder er viktigst og besitter en høyere verdi enn levende vesener. En angivelig helserisiko blir ofte bare "slengt på" som et støttende "argument". Faren for smitte fra duer til mennesker er svært lav, og de er derfor ikke farlige for oss i den forstand. Likevel blåses dette gjerne opp og brukes som skremselspropaganda.
Det er først og fremst økonomi, materialisme eller det at noen bare misliker visse arter som ligger til grunn for å utøve vold mot uønskede dyr. Vi kan sitere lover og forskrifter opp og ned, men dette hjelper ikke så lenge holdningene er de samme og moralen fraværende.
Mange vil nok hevde at praksisen med skadefelling er legitim. Fellingen er vanlig, utbredt og stort sett akseptert i vår menneskesentrerte og materialistiske verden. Men ut ifra et etisk og moralsk perspektiv ser det annerledes ut. Når vi løfter blikket bør episoden som utspilte seg hos Umoe Mandal anses som forkastelig og grufull. 46 duer skytes ned. Hvordan var den opplevelsen for fuglene? Hvor mye stress, frykt og panikk måtte de tåle? Skytingen gikk neppe stille og rolig for seg. Et brev til kommunen på tynt grunnlag var alt som krevdes som belegg. Samlet sett er denne saken et godt eksempel på hvorfor skadefelling ikke bør eksistere.
Duer hører til
Når det gjelder duenes tilstedeværelse er det ganske paradoksalt at man prøver å bekjempe arten i det miljøet mennesker har avlet dem for. Har vi helt glemt hvorfor byduer (Columba livia domestica) eksisterer eller ønsker man bare ikke å huske? Arten stammer fra klippeduen (Columba livia) som ble domestisert for rundt 10.000 år siden.
Domestiserte duer ble brukt som budbringere flere steder i verden. Avføringen var nyttig som gjødsel. Duer var en gang en utbredt matrett. En av mine skolekamerater og hans familie holdt brevduer. Jeg fikk se fuglene i dueslagene og ble senere invitert på duesuppe (jeg takket høflig nei).
Den såkalte brevduesporten eksisterer fortsatt. I Norge er den marginal, men det arrangeres Norgesmesterskap i brevdueflyving og Norges Brevdueforbund har i dag omtrent 350 medlemmer.
I januar 2022 publiserte Dagens Næringsliv en artikkel om denne "sporten", som har blitt internasjonal millionbutikk. "I den største og mest prestisjefulle konkurransen i Europa, slippes nærmere 20.000 brevduer løs i Barcelona i Spania. Brevduen som er raskest fremme i Brussel i Belgia, stikker ikke bare av med seieren – den kan også gjøre eieren rik. Veldig rik".
Vinnerduene kan bli solgt på auksjoner og brukes i avl. Eller de tvinges til å fortsette med å delta i konkurranser i et håp om flere seire. Artikkelen beskriver at nyrike kinesiske forretningsmenn er blant dem som bruker store pengesummer på konkurranseduer. Dermed drives prisene opp. For disse og andre rike mennesker har det blitt status å eie "en god racerdue". Brevduen New Kim ble solgt til en kineser på en auksjon i Belgia for hele 1,6 millioner euro.
Godt kjent fra andre miljøer der dyr utnyttes i konkurranser, er gambling, doping og stress en del av brevdueracene. Det skapes også lidelser for duene når de fraktes til ukjente steder for så å slippes løs. For under flyvingene hjemover kan fuglene forville seg, møte på dårlig vær, tas av rovfugler eller støte på andre farer.
Nærkontakt
Synet på fugler som skadevoldere og smittespredere brukes til stadighet til å legitimere felling og dårlig behandling. Duer nevnes gjerne som et eksempel på begge deler, men bekymringene er ubegrunnet. I boken Pigeon Watching – getting to know the world`s most misunderstood bird av Rosemary Mosco (anbefales!) nevnes en studie som slår fast at risikoen for infeksjoner fra duer er minimal.
Det er ingenting å utsette på duer. De er harmløse, vennlige og renslige fugler som liker å bade og som er svært nøye med sitt fjærstell. Fjærene må være i god stand siden fuglene er avhengige av dem. Regelmessig stell og bading fjerner ikke minst parasitter fra fjærdrakten.
Jeg forstår at ikke alle mennesker sitter med et ønske om å ha fysisk kontakt med fugler. Men det er uansett viktig å basere seg på kunnskap, ikke myter og fordommer. Så om man finner en fugl i nød, bør man først og fremst hjelpe, ikke å la være fordi man er redd for å ta på den fysisk. Jeg har mange ganger plukket opp både døde og levende fugler, og ordinær håndhygiene har vært tilstrekkelig.
Fuglemating er en måte å komme nærmere fugler hvis man er interessert i å observere dem eller bare ønsker å nyte deres selskap. Det er også en egnet måte å oppdage om noen har blitt utsatt for skader eller sykdom, som man kan varsle videre om (mer om dette i et fremtidig innlegg). Selv mater jeg fugler både hjemme og i byen. Særlig om vinteren hjelper dette dyrene gjennom den kalde tiden da deres matbehov øker.
Denne vinteren har til tider vært veldig kald. Fuglematingen i Oslo sentrum kunne derfor bli intens. Både med tanke på antall fugler som dukket opp og hvor ivrige og sultne de var. En gang i februar sto jeg helt omringet av duer, måker og kråker på Europarådets plass (noen fugler sto til og med på mine føtter og skuldre, samt hodet). Dette gjorde det vanskelig å bevege seg og matutdelingen ble utfordrende. Dette ble en litt annen opplevelse enn når fuglekontakten går mer rolig for seg. Det er flott med nærkontakt, men jeg merket hvor uhyggelig sultne fuglene var. Men jeg var heldigvis ikke den eneste som matet her.
For noen år tilbake jobbet jeg på Nordstrand kirkegård en sommer. Da stiftet jeg bekjentskap med en ung skjære. Kontakten startet ikke med mating, for fuglen dukket plutselig opp mens jeg stelte med gravene. Dermed begynte den å følge meg rundt mens jeg arbeidet. Skjæra gikk eller fløy ofte ved siden av meg, lekte med utstyret og noen ganger satt den på ryggen min. På morgenen pleide han å vente på taket til vår utstyrsbod. I pausen satt han ofte sammen med meg på benken, og tok gjerne imot litt brød, bær (bringebær var favoritten) eller nøtter. Dette beriket arbeidsdagene. Jeg husker de ulike lydene som kom fra den lille fuglen og lukten. Jeg ble glad i ham, hans personlighet og selskap. Ikke et sekund tenkte jeg på dette skjønne vesenet som en skitten sykdomsspreder.
Redningsaksjoner
Det samme gjelder når jeg plukker opp syke eller skadde fugler. Dette går på automatikk. Spørsmålet er ikke om, men hvordan. For to år siden var jeg og mannen min i Dublin. Kvelden før hjemreisen oppdaget vi en ung due som så ut til å være i dårlig form. Den hadde i tillegg mye hår og tråd surret rundt sine føtter (et problem mange byduer er utsatt for). Etter at dette omsider ble fjernet, bar jeg fuglen i hendene mens vi forsøkte å finne ut hvem som evt. kunne hjelpe oss med en syk due. Etter nærmest en time med ulike forsøk og ringing, tok vi en drosje til en døgnåpen dyreklinikk som kunne ta oss imot.
Mens vi kjørte dit, kjente jeg på den varme, myke kroppen og av og til kikket duen opp på oss. Man håper at dyrene man plukker opp og "bortfører" fra flokken på et vis forstår at man vil dem vel. På klinikken var de veldig omsorgsfulle og takket oss for at vi brydde oss om duen. Dyrepleieren som tok den imot for en undersøkelse fortalte at hun hadde kontakt med et rehabhjem for blant annet duer. Dette var betryggende, men dessverre klarte fuglen seg ikke. Det er ikke mye man kan trøste seg med i en slik situasjon, annet enn at duen slapp å sitte og vandre syk på skitne bygater i Dublin.
En annen gang fant jeg en kråke i Oslo sentrum på kveldstid. Denne satt på bakken mens de andre kråkene hadde samlet seg i høyden. Fuglen hoppet et par meter framover og det var tydelig at noe var galt med den ene vingen og balansen. Kanskje hadde den kollidert med noe. Kråken lot seg plukke opp, bære og dermed puttet jeg den store fuglen i sekken min. Etter hvert kjørte vi til et rehabhjem som kunne ta oss imot. På veien kom det iblant noen lyder fra kråken og noen bevegelser. Under turen satt jeg med en dårlig følelse, men da den endelig ble undersøkt så det ut som om han kviknet litt. Men håpet var kortvarig, for plutselig la han seg ned og døde.
Slike opplevelser skaper sorg. Man blir knyttet til fuglene på en særegen måte og tiden man har sammen er ofte kort, men intens. Dette ligger i hendelsenes natur fordi man agerer raskt og gjør alt man kan da det kan haste. Følelser settes på vent. Ikke alle overlever. Men de gangene en fugl gjør det og kan slippes fri igjen senere er det en fantastisk opplevelse.
Å hjelpe dyr i nød burde være en selvfølge. At det ikke er det i dag, skyldes til dels de samme holdningene som opprettholder forestillingen om skadedyr. Om man er i Norge eller i andre land kan det være en utfordring å finne et sted å gå til med en skadet fugl. Dette skaper fortvilelse hos dem som ønsker å hjelpe, samtidig som man blir bevisst på et system som svikter ville dyr.
I Norge er det i dag kun frivillige som rehabiliterer ville fugler. Hadde det ikke vært for disse hadde mange flere blitt avlivet eller måtte lide uten å få en sjanse. Hva driver og motiverer mennesker som åpner sine hjem? Hvorfor dedikerer de sin tid, innsats og penger til dette arbeidet? Hvilke utfordringer møter de og hvorfor burde staten også ta ansvar? Dette skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg.
Flere artikler om fugler finner du her.
