Ville fugler: Respekt og rehab som ny standard

Sist jeg skrev om villfugler pekte jeg på hvordan noen fuglearter er elsket mens andre utsettes for hets og skadefelling. Artene har dog til felles at ingen unnslipper menneskelig påvirkning - enten i naturen eller i byene. Myndighetene gjør for lite for å bevare fuglenes leveområder. Om en fugl utsettes for skade i byen er det statlige tilbudet kummerlig og kan ofte være direkte livsfarlig for dyret det gjelder.

Duene i Oslo sentrum kan være sårbare. De får heldigvis god oppfølging av flere frivillige. Foto: Abolisjonisten

Ville dyr anses i stor grad som enten ressurser eller brysomme skapninger, som igjen former holdninger og måten de behandles på. Dermed havner respekt og omtanke i andre rekke. Det anerkjennes for lite at dyrene lever for sin egen del og at livet deres har en egenverdi. 

Jeg tror denne tankegangen er med på å forklare hvorfor det i dag ikke eksisterer noen statlige hjelpe- og rehabiliteringsmottak for ville dyr i Norge. Derimot er felling og avliving tilgjengelige tiltak som iverksettes og sponses i hele landet. Dette ufleksible systemet legger ikke opp til noen andre alternativer. Ideelt sett hadde slike mottak vært spredt over hele landet. Det burde være enkelt å hjelpe uten å måtte være redd for unødvendig avliving, kostnader, osv. Men dessverre er det i dag utrygt å kontakte viltnemdene, Mattilsynet og de fleste dyreklinikker om man finner en fugl i nød.

Fuglenes advokater

For å skape et alternativt tilbud for syke og skadde villfugler, har en gruppe mennesker gjort fugleredning og rehabilitering til en del av sine liv. FugleAdvokatene og Duepatruljen er to ideelle organisasjoner som hjelper fugler i en rekke norske byer. Hadde det ikke vært for deres arbeid hadde mange flere fugler blitt avlivet uten å få en sjanse. I 2025 tok FugleAdvokatene imot rundt 1330 fugler til rehabilitering.

Oppfordring fra Duepatruljen. Om alle hadde vært like oppmerksomme og handlekraftige ville det utgjort en stor forskjell. Skjermdump fra Instagram.

Begge foreningene jobber med forebygging og informasjons- og holdningsarbeid for å bidra til et bedre syn på duer og andre byfugler. De frivillige tilbyr også opplæring og workshops i hvordan vi kan hjelpe fugler, f.eks. ved å fjerne tråd eller hår som har tufset seg rundt fugleføtter (et utbredt problem blant byduer).

Duepatruljen inviterer til workshop. Skjermdump fra Instagram.

På foreningenes nettsider forklares det hvordan man går frem når man finner en fugl som har behov for hjelp. I FugleAdvokatene og Duepatruljens hjelpegrupper på Facebook er det mulig å melde fra om akutte hendelser og å få råd og veiledning. Dette er til stor nytte for de som måtte finne en fugl i nød og sørger samtidig for at den får riktig oppfølging.

I byene er det mange fugler som trenger hjelp. Foto: Jeanette Nordanger

Ikke alle av oss har mulighet til å rehabilitere fugler hjemme, men vi kan bidra med blant annet kunnskapsformidling overfor venner, familie eller kolleger. Vi kan også kontakte myndighetene og etterlyse støtte til eksisterende rehabiliteringstilbud og argumentere for opprettelse av flere. I tillegg kan vi rent praktisk bidra ved å mate fugler eller hjelpe til med tilsyn og transport.

Uten statlig finansiering er organisasjonene naturligvis avhengige av økonomisk støtte fra private. For veterinærbesøk, medisiner, mat og utstyr koster. Ifølge FugleAdvokatenes oppsummering for mars 2026 fikk 84 fuglepasienter hjelp i løpet av måneden. Denne hjelpen er ikke gratis:

Også måker er utsatt for skade, sykdom og mishandling. Kilde: FugleAdvokatene

Det er vanskelig å forstå hvorfor det ennå ikke eksisterer støtteordninger som kunne avlastet disse organisasjonene. Om myndighetene ikke ønsker å drifte hjelpesentrene på egenhånd, kunne de i det minste bidratt til finansieringen.

La fuglen leve

Uten tilbudet fra de frivillige hadde man i grunn ikke hatt noen å henvende seg til når man ønsker noe annet enn en fatal slutt. For mange som finner en skadet fugl er det naturlig å dra til en dyreklinikk for hjelp. Men kompetanse på fugl er ingen selvfølge hos veterinærene og avliving av ville fugler er ennå vanlig praksis hos de fleste.

Byduen Rosa undersøkes av en fuglekyndig veterinær. Foto: FugleAdvokatene

FugleAdvokatene laget derfor brosjyren "La fuglen leve" som er ment å gi dyreklinikker veiledning i førstehjelp til fugler i nød. Målet er å kunne vurdere om en fugl trenger hjelp eller ikke, og hvordan fuglen på best mulig måte ivaretas før den eventuelt overleveres til rehabilitering.

Det at fugler avlives fordi dyreklinikkene mangler relevant kompetanse er problematisk og ikke god dyrevelferd. Brosjyren formidler at

Det finnes reelle behandlingsmuligheter for ville fugler. FugleAdvokatene samarbeider med fuglekyndige veterinærer og rehabiliterer ca. 1300 fugler årlig. Ca. 80% av disse fuglene blir friske og slippes ut igjen. Dette viser at med riktig hjelp og rehabilitering kan vi redde veldig mange individer.

Veilederen distribueres til alle dyreklinikker i Oslo og Bergen. Målet er at antallet ville fugler som avlives uten at det er medisinsk nødvendig reduseres. Forhåpentligvis vil initiativet øke kunnskapen og bidra til flere klinikker der publikum trygt kan levere en fugl når det er behov.

Ildsjelene

Det ligger mye arbeid og engasjement bak den frivillige innsatsen som legges ned for byens fugler. Det å redde og rehabilitere ville dyr står også i en særstilling og i kontrast til menneskers forhold til dyr, som ellers er bruks- og nytteorientert. Det å hjelpe dyr som man hverken eier eller drar nytte av er uselvisk - man gir heller enn å ta.

For å få mer innsikt i fuglerednings- og rehabiliteringsarbeid stilte jeg noen spørsmål til en representant for begge organisasjonene.

Intervju med Agnieszka Pysz, en av grunnleggerne og styreleder i FugleAdvokatene:

Hva driver og motiverer deg og hva gjør arbeidet utfordrende?

Det som motiverer meg personlig, er at jeg ikke kan sitte stille når jeg ser at ville fugler behandles som om deres liv ikke var verdt noe. De fleste ville fugler som leveres på veterinærklinikker, avlives uten at de engang blir undersøkt. De fratas det eneste livet de har, uten at noen engang avklarer hva det er som feiler dem. Jeg tror at folk flest ikke ville akseptere dette hvis det var katter eller hunder som ble behandlet slik. 

Derfor engasjerer jeg meg, og derfor taler jeg fuglenes sak. Sammen med en fantastisk gjeng ildsjeler i FugleAdvokatene jobber vi for at ville fugler skal bli tatt på alvor. Målet vårt er å gjøre en konkret forskjell – både for de enkelte fuglene som av en eller annen grunn trenger hjelp og for holdningene i samfunnet.

Agnieszka med en due hun bor sammen med. Foto: Privat

Det er mye som er utfordrende i arbeidet vi gjør, men noe av det vanskeligste er mangelen på kunnskap blant publikum om hva man kan gjøre ved funn av en nødstilt fugl.

På den ene siden finnes det mennesker som ønsker å hjelpe, men som ikke tør eller vet hvordan. Noen tror at man trenger spesielt utstyr for å sikre en tafatt due, mens andre er redde for å bli syke av å ta på en fugl. Derfor får vi ofte meldinger hvor folk skriver at «de ikke har anledning til å hjelpe». Vi frivillige er selv ofte på jobb eller langt unna, så det er en stor psykisk belastning for oss å vite at det finnes en hjelpetrengende fugl der ute og at fuglen ble forlatt av innmelder.

På den andre siden finnes det mennesker med gode intensjoner som prøver å «rehabilitere» fugler på egen hånd. Dette kan føre til dramatiske og irreversible konsekvenser: fugler kan dø grunnet manglende behandling, skader kan bli varige hvis de ikke repareres tidsnok, fugleunger kan bli tamme osv.

Hva tenker du om statlige/kommunale hjelpe- og rehabsentre for ville dyr i Norge? Hjelpeplikten er lovfestet samtidig som det mangler på steder der dyrene kan få hjelp og rehabilitering. 

Så lenge det ikke finnes statlige/ kommunale hjelpe- og rehabiliteringstilbud for ville dyr i Norge, gjør vi det vi kan for å gi byens fugler et alternativ til avlivning når uhellet først er ute. Samtidig synes vi det er synd at det ikke finnes et større og mer strukturert apparat rundt rehabilitering av ville dyr her i landet.

Tårnseileren Emma får omsorg og hjelp til hun er frisk nok til å slippes ut. Foto: FugleAdvokatene

Flere av våre frivillige har vært på kurs i rehabilitering av fugler i Sverige, hvor de har en statlig ordning for å godkjenne privatpersoner som vil drive med rehabilitering. Vi hadde også ønsket oss et mottak hvor vi kan drive med dette heller enn å måtte gjøre det i våre hjem. De har noen slike mottak i Sverige, med flotte fasiliteter, men også der er de gjerne finansiert av private donorer. Hvis noen vil sponse noe tilsvarende i Oslo, hører vi gjerne fra dem. Inntil videre gjør vi vårt beste med ressursene vi har og håper samtidig at økt oppmerksomhet rundt arbeidet vårt kan bidra til utvikling på feltet.

Hjelpeplikten tolkes vanligvis som en plikt til å yte nødhjelp, hvor nødhjelpen som regel innebærer avlivning.

Vi er sterkt uenige i en slik fortolkning. For oss er fugler individer med egenverdi, så vi mener det er helt feil å avslutte deres liv hvis det ikke foreligger en medisinsk grunn til en slik avgjørelse. Når en fugl er skadet eller syk, bør hen undersøkes av noen med relevant kompetanse. Først når man vet hvilken skade eller sykdom man står overfor, kan man vurdere hva slags rehabilitering eller hva slags behandling som kan iverksettes. Uten en slik vurdering risikerer man at fugler som kunne blitt friske blir fratatt livet sitt.

Ender, duer og måker er fugler som tas imot av FugleAdvokatenes rehabhjem. Kilde: FugleAdvokatene

Selv om hjelpeplikten er lovfestet i dyrevelferdsloven, ønsker vi i FugleAdvokatene at publikum hjelper nødstilte fugler ikke fordi de er redde for mulige juridiske konsekvenser hvis de ikke gjør det. (Brudd på hjelpeplikten er ikke straffbart.) Vi ønsker at folk hjelper fordi de ser verdien i fuglenes liv, samt at de vil at fuglene får en annen type hjelp enn avlivning.

Hva ellers kunne og burde myndigheter, befolkningen og andre bidra med for å hjelpe både fuglene og dere?

Myndighetene burde legge bedre til rette for rehabilitering av ville fugler ved å endre det gjeldende regelverket, slik at det ikke står i veien for forsvarlig villfuglrehabilitering, samt ved å støtte villfuglrehabiliteringstiltak. Slik det er i dag, er det mulig å få statlig støtte til aktiviteter som går ut på å drepe dyr (dvs. tilskudd til jakt og fiske), men ikke til praktisk dyreredning. Det oppleves som ganske oppsiktsvekkende, og vi håper virkelig på en utvikling hvor livbergende arbeid blir anerkjent og prioritert. Ellers er det viktig med strengere håndheving av dyrevelferdsloven. Det er fortvilende at de fleste politianmeldelser av saker hvor fugler/ dyr er involvert havner i henleggelsesskuffen.

Både private og offentlige aktører kan ta større hensyn til fugler i utforming av bygg og infrastruktur. Dette kan gjøres ved å ikke installere innretninger som kan være skadelige for fugler (pigger, netting, limbokser) eller ved å legge bedre til rette for sameksistens (f.eks. når man bytter tak, kan man velge bort fuglestopper som begrenser spurvens mulighet til å hekke under takstein; slike løsninger monteres ofte som standard selv om det sjelden er noen som klager over at spurven bruker takstein som hekkeplass). Det sistnevnte er spesielt aktuelt for borettslag og sameier.

Næringslivet og bedrifter kan ellers støtte frivillige organisasjoner økonomisk, enten ved hjelp av sponsoratet eller donasjon av ulike produkter.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe, og resultatet av den kollektive innsatsen kan være helt avgjørende for fuglenes eksistens.

Intervju med Maria Solberg Dolmen, rehabiliteringshjem for Duepatruljen:

Hva driver og motiverer deg og hva gjør arbeidet utfordrende?

Jeg har alltid vært glad i dyr, og det å kunne hjelpe dem når de er syke eller skadet føles derfor veldig meningsfullt. Spesielt når det gjelder byduer, så er dette opprinnelig domestiserte fugler som er brakt til Norge/og andre land av oss mennesker. De lever i byrommet nært mennesker, og spiser det vi mister eller hiver på bakken. Det er derfor vanskelig for dem å få tak i nok mat og ikke minst næringsrik mat. Vintrene er også veldig tøffe for dem. Jeg tenker derfor at det er menneskenes ansvar å ta vare på dyrene som vi

tross alt har bragt hit. Selv om vi ikke lengre "trenger" dem.

Maria og hennes vennlige og takknemlige duevenner i Stiftsgårdsparken i Trondheim. Foto: Privat

Enkelte menneskers holdninger kan imidlertid gjøre arbeidet utfordrende. Noen anser duer for å være skadedyr, og ønsker ikke å ha dem i bybildet. De kan være negative til at vi mater dem, og at vi hjelper dem når de trenger det. Det er også utfordrende at myndighetene ikke tilrettelegger for at byfuglene kan leve i sameksistens med oss. De setter opp skilt med oppfordring om ikke å mate fuglene, henger opp fuglenetting, pigger og figurer som skremmer unna fuglene. De river bygg der fugler har tilhold og sikkerhet mot vær og vind, og der de lager reder og oppfostrer sine unger. Men det igangsettes ikke mange alternativer til fuglene når disse tiltakene iverksettes.

En annen utfordring med arbeidet er at vi må finansiere alt selv. Vi mottar ingen offentlig støtte, og er avhengig av å sette opp pengeinnsamlinger via Spleis.no og å selge egenproduserte produkter når vi har informasjon-stands på markeder etc. for å kunne dekke utgifter til veterinær, resept, medisiner og evt annet utstyr. De fleste av oss frivillige bruker av vår egen lommebok til å handle ting som, bur, mat, skåler, underlag og produkter på apotek som trengs i rehabiliteringen.

Hva tenker du om statlige/kommunale hjelpe- og rehabsentre for ville dyr i Norge? Hjelpeplikten er lovfestet samtidig som det mangler på steder der dyrene kan få hjelp og rehabilitering.

Jeg opplever at det eneste alternativet når man kommer over et vilt dyr i nød, er å ringe politi/viltnemnda. Når det gjelder fugler har jeg til gode å erfare at de gjør noe annet enn å avlive dyret. Dette uten å undersøke alternative løsninger som kunne hjulpet fuglen. Veterinærer står også i et dilemma når kunder kommer inn med syke eller sårede ville dyr. Mattilsynet dekker "enkel sjekk" og avlivning. Valget faller da som regel på avlivning da det ikke er klart hvor dyret kan leveres for videre rehabilitering og hvem som skal ta på seg kostnaden for evt. røntgen/MR eller prøvetaking (dette går utenom "enkel sjekk"). Så jeg opplever at Hjelpeplikten stort sett betyr det samme som å sørge for at dyret blir avlivet, ikke i realiteten hjulpet. Dersom et vilt dyr skal få reell hjelp er det opp til privatpersoner og frivillige organisasjoner å ta på seg regningen og ansvaret for rehabilitering. Slik bør det ikke være.

Vi kan se i media at det finnes hjelpesentre flere steder i utlandet enten helt eller delvis finansiert av staten. Det hadde vært helt fantastisk om dette også kunne kommet på plass i Norge. Jeg har troen på at flere mennesker ville vært interesserte i å bidra med rehabilitering dersom det kom på plass en støtteordning og eventuelt et senter man kan drive fra. Det er ikke alle som har verken økonomi eller plass i hjemmet sitt til å ta inn ville dyr som trenger rehabilitering.

Hva ellers kunne og burde myndigheter, befolkningen og andre bidra med for å hjelpe både fuglene og dere?

Det burde jobbes med en holdningsendring i Norge, der Hjelpeplikten settes i fokus og det blir iverksatt tiltak fra myndighetenes side slik at den faktisk kan følges. Det er som sagt lite et enkeltmenneske kan gjøre for å følge Hjelpeplikten slik ting er i dag. Annet enn å hjelpe dyret med å bli avlivet av enten viltnemnda eller veterinær. Dette er trist, da dyret i mange tilfeller kun trenger en periode i rehabilitering, for så å bli sluppet fri igjen og kunne fortsette livet sitt.

En av Marias pasienter. Duer i nød leveres med ulike utfordringer, og vingeskader er en av mange. Skjermdump fra Instagram.

Vi kan selvfølgelig fortsette med å oppfordre enkeltmennesker til å donere en hundrelapp eller to til oss som driver med rehabilitering slik at vi kan hjelpe. Men det er slitsomt og uforutsigbart å drive på denne måten, der vi må "tigge" penger hver gang vi får inn en ny pasient. For at rehabilitering av ville dyr skal kunne foregå på en mer effektiv og bærekraftig måte, så hadde det vært flott om myndighetene kom på banen og iverksatte støtteordninger slik at vi kunne fortsette arbeidet vårt. Da tror jeg flere mennesker ville fått mulighet til å bidra aktivt, noe som ville spredt oppgavene på flere mennesker istedenfor på noen få ildsjeler som risikerer å slite seg ut. Og en økonomisk ordning ville vært en stor trygghet og avlastning, da fokuset kunne blitt holdt på de konkrete oppgavene med å rehabilitere dyret, og ikke på å få samlet inn nok penger til en veterinærundersøkelse.

Avdankede praksiser

For meg forteller svarene fra Agnieszka og Maria at dagens system ikke fungerer i praksis og at det heller ikke er i fuglenes interesse. I tillegg uthules hjelpeplikten og den øvrige dyrevelferdslovgivningen.

I en tid der ville fugler er i tilbakegang og generelt sårbare burde vi tenke nytt og tilpasse oss realiteten. Når vi så lett klarer å iverksette og finansiere avliving, burde det også være mulig å disponere penger til livreddende tiltak. Dette ville ikke bare vært det mest naturlige og fremtidsrettede, men helt klart det mest anstendige.

Det er mye samfunnet kunne gjort for fuglene. Det ligger f.eks. i vår makt å eliminere såkalte fuglesikringsløsninger, som praktisk sett uttrykker en dyrefiendtlig holdning (Se også "Ja til trygge og friske byfugler" ). At innretninger som pigger, fuglenetting, vaier og annet som altfor lett kan skade fugler fortsetter å være i bruk viser at det er lav terskel for dyreplageri når materielle goder skal beskyttes.

Både FugleAdvokatene og Duepatruljen kan i disse dager fortelle om nok et tilfelle der duen Linni hadde blitt tilgriset av produktet Bird Free. Bird Free består av små bokser som inneholder en klissete, limaktig substans som er ment til å holde fugler unna et område. Men når fuglene først kommer i kontakt med produktet, er de ikke i stand til å

fjerne stoffet på egenhånd.

Bird Free-bokser på et reklameskilt på Oslo S. Foto: FugleAdvokatene

Linni ble utsatt for Bird Free på Storo T-banestasjon. Sporveien er en av aktørene som er særdeles glad i fugleavstøtende innretninger. Virksomheten fjernet riktignok piggene fra denne stasjonen i fjor, men de fins ennå på en rekke andre stasjoner. Noen ganger forsøker aktører som Sporveien å lure publikum til å tro at de er i ferd med å bli mer miljø- eller dyrevennlige. Dette genererer gjerne positiv omtale og man fristes til å tro på positive endringer. Men i dette eksempelet hadde Sporveien bare byttet ut piggene med netting og ekkelt Bird Free-lim. Med andre ord ble et faenskap erstattet med et annet.

Nå renner det inn med flere tilfeller der duer havner i og bak nettingen, og ifølge FugleAdvokatene er duen som kom i kontakt med limboksene på Storo et alvorlig tilfelle. Beina til fuglen "hang sammen med fjærene på brystet", som gjorde at duen ikke kunne bevege seg naturlig. Videre var vingen "limt fast til kroppen og derav fikk duen sår og fjærløse områder under vingen fordi hun forsøkte å fly". Erfaringsmessig er det en langvarig prosess å få fjærdrakten ren igjen. Fjærenes varmeisolasjon og de vannavstøtende egenskapene påvirkes negativt. Hvordan kan dette være greit?

Bird Free på duen Habibis føtter. Man ser tydelig hvor seigt og klissete dette stoffet er. Foto: FugleAdvokatene

Bird Free ble godkjent av Miljødirektoratet. Er det fordi direktoratet ikke bryr seg om lidelsene produktet potensielt medfører? Skyldes det mangel på kunnskap? Eller stoler direktoratet blindt på Bird Free, som beskriver produktet sitt som "trygt, effektivt og humant"? Det kan fremstå som om produsenten mener at en tilgriset og ødelagt fjærdrakt ikke utgjør noen skade for en fugl.

Duepatruljen har helt rett i at slike dyrefiendtlige innretninger som "smykker" byene våre bidrar til flere menneskeskapte utfordringer og påfølgende lidelser for byens fugler. Dette legger et ekstra press på de frivillige og deres knappe ressurser. Det er leit at myndighetene nærmest hele veien gjør livet til ville fugler og dem som hjelper dem vanskeligere. De er passive når det gjelder å redde fugler – både praktisk sett og økonomisk - men svært proaktive når det kommer til det motsatte.

Hvis ikke det skjer et mirakel og holdningene plutselig snus opp ned, tror jeg at vi i nærmeste fremtid ikke kan regne med en positiv innsats fra statens side. Derfor bør vi ringe ned eller skrive til Miljødirektoratet og Mattilsynet til vi får gjennom et forbud mot Bird Free og andre torturredskaper. Også gjelder det å støtte organisasjonene som gir byens fugler en sjanse.

Informasjon om hvordan du kan støtte organisasjonene: FugleAdvokatene og Duepatruljen.

Oppdatering 28. mai 2026:

Hverken Miljødirektoratet eller Mattilsynet har tatt stilling til mine spørsmål relatert til en mulig utredning og etablering av hjelpe- og rehabiliteringstilbud for ville dyr i Norge. Videre virker det som om myndighetene anser mer langvarig rehabilitering som en lite forsvarlig løsning for viltlevende dyr.

Jeg er enig i at utgangspunktet skal være at man ikke skal holde ville dyr bort fra sitt naturlige miljø lenger enn nødvendig. For de kan utsettes for belastninger og stress i fangenskap. Samtidig burde vi være fleksible og ta en vurdering i hvert enkelt tilfelle i forhold til skade, prognose og andre relevante aspekter. Mennesker gjør livet til mange arter vanskelig. Dermed bør vi også være mer åpne for ulike løsninger som kan hjelpe dyrene.

Direktoratet henviser til viltforskriften (§ 2-10) som regulerer kortvarig rehabilitering av dyr.

Sykt eller skadd vilt kan ivaretas for rehabilitering, dersom viltet i løpet av kort tid

kan tilbakeføres til sitt naturlige miljø. Ivaretakelsen skal skje i samråd med veterinær. Den som tar hånd om dyr for rehabilitering skal straks varsle Mattilsynet, som kan bestemme hvordan ivaretakelsen skal skje, og eventuelt beslutte at viltet skal avlives.

Mattilsynet presiserer hva som menes med kort tid:

Med kort tid mener Mattilsynet at fangenskapet ikke bør vare lenger enn høyst omtrent to uker. Lang rehabilitering reduserer dyrenes ferdigheter og evner til å klare seg i det fri. Det bør ikke ta mer tid enn omtrent to uker fra dyret fanges inn til det slippes ut igjen.

Dersom det er mindre sannsynlig at viltet etter kort tids rehabilitering kan tilbakeføres til naturen, skal dyret avlives. Årsaken til dette strenge kravet er at viltlevende dyr utsettes for betydelig stress ved nærkontakt med mennesker. Viltlevende dyr vil sjelden trives i fangenskap, og de bør få leve sitt liv i frihet. Mattilsynet mener rehabilitering av vilt i mange tilfeller utsetter dyrene for betydelige påkjenninger, belastninger og stress. Å holde ville dyr i fangenskap vil også være en stor begrensning i dyrenes naturlige levemiljø, og i deres mulighet til å utføre naturlig atferd. Vi mener derfor at avliving i mange tilfeller er bedre enn rehabilitering for dyr som er syke, skadet eller hjelpeløse.