Fiskeoppdrett: Lovlig - men ikke forsvarlig
- abolisjonisten
- for 2 timer siden
- 5 min lesing
I Finansavisen har fiskedød og -velferd preget debattsidene de siste ukene. Kritikken som legges frem mot næringen er som forventet tam og moderat. Bidragsyterne snakker forbi hverandre i sin meningsutveksling, samtidig er målene deres ikke ulike. For fellesnevneren er at fiskeoppdrett som næring skal bestå og utnyttingen av fiskene skal vedvare.
En tannløs debatt
Uenigheter oppstår rundt hvordan dette skal gjøres – og hva det skal koste. En tapsavgift (skatt på oppdrettsfisk som dør eller rømmer) som skal påvirke bedriftenes atferd er blant forslagene som diskuteres. Avgiften skal fungere som en slags straff for dem som "driver dårlig".
Hvordan konkret vil dette komme fiskene til gode? Sanksjonerer man f.eks. høy dødelighet, vil ingen fisker spares for belastninger eller reddes. For samtlige betaler uansett med sine liv - enten før eller når de slaktes. Det kritiseres at et høyt antall fisker dør før de blir mat. Sløsing med ressurser virker å være bekymringen, ikke lidelsen hos fiskene.
Debatten kretser videre rundt hvor stor prosent dødelighet (gjennomsnittet ligger i dag mellom 14 og 16 prosent) som er akseptabelt og hvor nedsatt fiskenes velferd kan være. Kan næringen ved hjelp av reguleringer tvinges til bedre dyrevelferd? Det er tvilsomt. Holdningene virker ikke å være på plass, og selve driftsformen taler imot.
Når næringen satser på ytterligere vekst, er det tydelig at den trosser utfordringene med f.eks. fiskevelferd og lakselus. Fra 2024 til 2025 økte produksjonen med svimlende 200.000 tonn. Ifølge Fiskeridirektoratet gikk 67 millioner oppdrettslaks tapt i 2025. Av disse døde 54 millioner i merdene.
I lys av slike tall er det for meg uforståelig at noen i det hele tatt kan tenke tanken om at en relevant endring vil være mulig. Selv med litt mindre tap og en krympet næring må både ambisjoner om og tro på en dyrevelferdsmessig drift anses som blåøyd. Det snakkes gjerne om å redusere lidelse, men hva betyr det konkret når fisker produseres og kastes i millioner?
Det anføres at vi må stille krav til næringen og at dyrevelferdsloven må følges bedre. Men loven er i utgangspunktet nytteløs for produksjonsdyrene, og velferd eksisterer ikke for dem. Hvordan kan den da forbedres?
Denne debatten er et klassisk eksempel på det jeg kaller for velferdsfellen. De som er opptatt av dyrevelferd tar ikke et tydelig standpunkt – eller formidler et klart budskap - fordi de prøver å verne om både næringen og fiskene. Dette er rotete, og jeg vil hevde at vi er nødt til å ta et valg.
Næringen selv viser stadig til både innsats og investeringer for å redusere tap. Dette av økonomiske hensyn. Men siden dødelighet av ulike årsaker virker å være uunngåelig, er det heller ikke til å unngå å akseptere et visst frafall.
Næringens forsvarer
Eirik Wold Sund, partner i advokatfirmaet Bahr, står for innlegget som i Finansavisen markerer punktumet i debatten. Han mener at i stedet for å ansvarliggjøre næringen kan vi heller bruke dyrevelferdsloven som et verktøy til å forsvare rovdriften.
Han drøfter hvilke juridiske krav dyrevelferdsloven stiller til oppdrettsnæringen, kontra hva enkelte personer mener loven bør kreve. Wold Sund er næringsvennlig innstilt. Han mener oppdrettsnæringen befinner seg i en særstilling sammenlignet med annen husdyrproduksjon grunnet dens angivelig viktige betydning for samfunnet.
Dyrevelferdslovens § 3 slår fast at "dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger". Ifølge Wold Sund kan oppdrettsnæringens høye verdiskapning og eksport forsvare en høyere terskel for "unødig" påkjenning og belastning. Han konkluderer med at "slik er loven". Dette fremstår som en særdeles kreativ fortolkning i næringens favør. Enestående er det dog ikke. Det er ingen hemmelighet at dyrevelferdsloven hverken er i dyrenes interesse eller etisk forankret.
Beskyttelsen er åpenbart ikke absolutt. For lovverket regulerer selve bruken av dyr. Fiskene er i denne sammenheng eiendom og ressurser, noe som setter klare premisser. Loven gir industrien en omfattende rett til å presse og pine dyr for produksjonens skyld.
Fiskeoppdrett er svært intensivt, og høy dødelighet er kun én indikator på dårlig velferd. Listen ligger generelt lavt med tanke på hva som er lovlig å gjøre mot dyrene når dette anses som nødvendig. I bedømmelsen av hva som er unødige og nødvendige belastninger kan tolkningen dras langt når man ønsker å forsvare utnytting og død.
Wold Sund mener at dyrevelferdsloven ikke "krever lik behandling av alle dyrearter". Men hvorfor skulle loven gjelde ulikt for land- og vanndyr? Han skriver videre at "ulike dyrehold må tåle forskjellige påkjenninger" (min utheving) når visse samfunnsinteresser – eller egeninteresser – hevdes å være viktige og prioriterte. Også dette kan diskuteres. I fiskenes tilfelle fører en slik fortolkning til at dyrenes lave status opprettholdes, at velferd og vern svekkes og at regler tøyes.
Det bør i denne sammenheng nevnes at fiskeoppdrett på ingen måte kan regnes som en bærekraftig matproduksjon. Akvakulturnæringen står videre bak en av dagens store miljøkriminalitetsutfordringer. Ifølge Økokrim er "akvakulturkriminalitet alvorlige brudd på lover og forskrifter som regulerer havbruksnæringen." Lovbruddene er ofte økonomisk motiverte.
Oppdretterne legger beslag på havområder og bruker offentlig eiendom og naturressurser langs kysten. Forurensingen er enorm, som blant annet dokumenteres i en nylig rapport fra analysesenteret Sunstone Institute. Det å verne og bevare felles natur er imidlertid en samfunnsinteresse som vi også burde ta hensyn til, men dette ser ikke Wold Sund.
Om vi stadig utvider grensen for hva som anses som akseptabelt og nødvendig, uthules dyrevelferdsloven bare enda mer. Begrep som "velferd", "respekt" og "beskyttelse" er velklingende formuleringer, men uten tyngde. Lovens formål undergraves totalt og rutinemessig, og respekt for dyr eller god velferd virker absurd og utopisk sammenlignet med realiteten i merdene.
Med en slik tilnærming og abstraksjon fjerner vi oss mer og mer fra fiskene som levende individer. I næringen omtales og måles dyrene i biomasse og tonn, og faktisk lidelse reduseres til et juridisk spørsmål. Fiskenes horrible liv blir til brikker i et spill, til statistikk og regnskapsposter. I oppdrettsnæringen spisses og tøyes dette til det ekstreme. Enorme påkjenninger, enorme slaktevolumer og enorm inntjening.
Wold Sund forsvarer dette og tydeliggjør samtidig hvor kynisk systemet er lagt opp. Han er åpenbart en av næringens mange talerør, og innlegget hans kan leses som en oppfordring til vedvarende diskriminering av fisker.
Som nevnt er han ikke alene. Fiskenes situasjon brukes i en dragkamp mellom ulike aktører som debatterer avgifter og hvor mye dødelighet og smerte som kan påføres – med loven i hånden. Oppdrettsfiskene vil i samtlige scenarioer være fritt vilt uten noen form for rettslig vern når "nødvendigheten" tilsier det. Jeg mener at reguleringens tak er nådd. Oppdrett er nyttig for dem som tjener på det. Ellers er det en uakseptabel belastning: for fiskene, miljøet og samfunnet.
Les flere innlegg om fiskeoppdrett her.
