Kattehold på godt og vondt
- abolisjonisten
- 27. mai
- 17 min lesing
Oppdatert: 17. juni
Fuglenes hekkesesong er i gang og dermed blir kattens predasjon på fugler i større grad gjenstand for oppmerksomhet. Som følge av dette har katter som går fritt ute lenge vært et omdiskutert tema. Katter har levd i Norge i omtrent 1200 år, og ble domestisert fordi mennesker anså det som nyttig at katten jaktet på smågnagere. Predasjon på mus og rotter aksepteres av mange, mens noen mennesker løfter problematikken rundt at katter tar fugler og ekorn.
Men hvor stor påvirkning har katter egentlig på naturmangfoldet? Det å ukritisk gjøre katten til syndebukk bidrar bare til at artens status forblir ufortjent lav. Når vi diskuterer tiltak mot predasjon og alternativer til utekatten, er det i kattenes interesse om vi holder dem innendørs? Eller burde vi ganske enkelt la være å holde katter for både kattens og naturens skyld?
Hjemløshet, en stor skam
Det er i dag mellom 700.000 og 800.000 katter i Norge, hvorav mellom 50.000 og 100.000 er hjemløse. Bak disse høye tallene skjuler det seg mye lidelse på grunn av ukontrollert avl, dårlig kattehold, neglisjering, mishandling og dårlige holdninger overfor katter. At det eksisterer et så høyt antall hjemløse katter i Norge er alarmerende og det er trist at situasjonen vedvarer år etter år. Avl på grunn av frittgående ukastrerte katter og oppdrett av blant annet rasekatter er en direkte årsak. I tillegg dumpes eller forlates katter av eierne sine og andre rømmer eller kommer bort fra sine hjem.
Til tross for dette stilles det ingen konkrete tiltakskrav til katteeiere, som f.eks. ID-merking eller kastrering. Myndighetene kvier seg for å regulere privat dyrehold, og når dyreeiere selv ikke tar grep fortsetter den samlede ansvarsfraskrivelsen å påvirke kattene negativt.
Katter dumpes også langt oftere enn hunder. Når disse dyrene i tillegg mangler ID-merking er det nærmest umulig å finne ut hvem som er den ansvarlige. Det er tydelig at katter kommer dårligere ut på flere områder, og konsekvensene av neglisjering og uansvarlig atferd påvirker og forsterker hverandre. I begynnelsen av året ble syv sultne og avmagrede katter dumpet på en søppelfylling på Sørlandet. Katter forlates også i skogen, på parkeringsplasser, utenfor dyrehjem, osv. Dumping av dyr er selvsagt ulovlig. Likevel er terskelen åpenbart lav for å kvitte seg med enkelte dyrearter som katter eller kaniner. Men også andre dyr brukes og kastes. Da jeg jobbet i Dyrebeskyttelsen måtte jeg og en kollega en gang rykke ut for å hente en eske som inneholdt en levende kylling og litt påskepynt. Esken var hensatt rett ved siden av en søppeldunk.
Også når det gjelder kattens helse, kommer katter dårligere ut enn f.eks. hunder. Hundeeiere besøker veterinær ikke bare oftere, men også raskere enn katteeiere. Forebygging, en årlig helsesjekk, veterinærhjelp ved behov og forsikring er dessverre ingen selvfølge siden kun én av tre ID-merkede katter (to av tre for hunder) var hos veterinær i 2023. Og ifølge Agria Dyreforsikring er kun 10 % av kattene i Norge forsikret i motsetning til 70 % hunder.
Obligatorisk ID-merking har vært diskutert lenge. Likevel ble forslaget senest i 2024 nedstemt på Stortinget. Dette er ganske ubegripelig da tiltaket helt åpenbart byr på en rekke fordeler som ville kommet dyrene til gode. En database ville blant annet bidratt til økt rettssikkerhet og ville vært til hjelp ved for eksempel etterforskning av vold mot dyr, eller i saker som omhandler dyresamlere. ID-merking ville dermed hatt en avskrekkende og forebyggende effekt.
Men regjeringen nøyde seg med å innføre en registreringsplikt kun for store kattehold. Videre oppfordres det til frivillig ID-merking av katt, som en "naturlig del av dyreholdet." For mange er det nok en selvfølge å merke katten, men er det godt nok? Det høye antallet hjemløse katter og andre utfordringer knyttet til kattehold tilsier at ID-merking bør bli obligatorisk.
En sak fra Bergen kan nevnes som et ferskt eksempel på et kattehold som gikk helt over styr. Nærmere 100 friske katter fra samme eier risikerte å bli avlivet på grunn av ukontrollert avl. Flere organisasjoner og frivillige engasjerte seg og jobber nå med å hjelpe og omplassere kattene. Det er tragisk å tenke på at en katteeier kan produsere så mange dyr som vedkommende ikke har kapasitet til å ta vare på, for så å levere dem til avliving når omplasseringen blir vanskelig. For avliving av friske dyr skjer daglig og anses som en lettvint løsning. Det offentlige er intet unntak da Mattilsynet dekker kostnader for avliving av hjemløse katter, men ikke videre behandling før en eventuell omplassering.
Eksempelet over er naturligvis ekstremt, men over 50.000 hjemløse og ferale katter, og stadig fulle dyrehjem vitner om at situasjonen er ute av kontroll. Likevel fortsetter avl, oppdrett og avliving. Dette er en ond sirkel og en svært urettferdig fordeling av ansvar, kostnader og oppgaver.
Katteavl bidrar ikke bare til hjemløshet og overpopulasjon. Det å produsere dyr etter kriterier som utseende og egenskaper forsterker dyrenes status som varer som kan selges og utstilles. Produksjonen av salgbare rasekatter oppmuntrer til å kjøpe "nye" dyr framfor å adoptere katter som venter på et hjem. Videre er rasekatter oftere utsatt for sykdommer, helse- og avlsproblemer. Jeg mener at all avl og raseoppdrett bør stanses umiddelbart, da dette vil bryte strømmen av framtidige hjemløse katter og triste skjebner. Vi har mer enn nok å gjøre med dyrene som er i live i dag og disse må ivaretas. Videre bør kjøp og salg av katter forbys, for å gjøre det langt mindre interessant og lukrativt å drive med avl.
En titt på Finn.no bekrefter mistanken om at det er penger å tjene. Det er skrekkelig å se at det i skrivende stund er registrert over 1900 annonser i kategorien "katter". Det er ingen mangel på kattunger. Noen gis bort mens mange rasekatter eller halvrasekatter selges for flere tusen kroner. Bak dette ligger det ofte grov utnytting av kattene det avles på. I en av de mange annonsene bes man f.eks. om å bla opp 35.000 kroner for "ekte orientalske kattunger av høyeste kvalitet. De er ikke kastrerte og egner seg utmerket for avl".
Kattens status i samfunnet er generelt sett lav og dette påvirker hvordan katter holdes og behandles. På den ene siden er katter populære og dyrebare selskapsdyr, på den annen side utsettes de for neglisjering, dumping og mishandling. Et stort overskudd kan føre til en lavere terskel for å kvalitetssikre eventuelle kjøpere. Dette inkluderer mennesker med onde hensikter. Katter og andre dyr er lett tilgjengelige slik at det ikke er et problem å skaffe seg et dyr på nettet eller i en dyrebutikk. Og vi kan bare spekulere i hva som skjer med dyrene som ikke får et nytt hjem.
Katten som rovdyr
I Norge har mange katter muligheten til å bevege seg fritt utendørs. Andre holdes konstant innendørs i hus eller leiligheter, og noen har tilgang til luftegårder. Hvilken form for dyrehold som velges er nok avhengig av flere faktorer, som eiernes bosituasjon, engasjement for dyreholdet, osv.
Katter er rovdyr og ikke en naturlig dyreart i norsk natur. På den annen side har katter levd i Norge i over tusen år og andre arter har tilpasset og utviklet seg med kattens tilstedeværelse. Selv om en del katter åpenbart jakter på for eksempel ville pattedyr, insekter og fugler, eksisterer det så langt ingen entydige bevis på at katten faktisk truer norsk fauna, inkludert fuglebestander. Tallmessig er insekter det vanligste byttedyret hos katt.
I boken Katten, Atferd og velferd (Revidert utgave, 2019) skriver Bjarne O. Braastad om kattens predasjonsatferd. Han forklarer at katten er best tilpasset til å jakte på smågnagere og det er disse artene katten vanligvis jakter mest på. Braastad skriver videre at "Folk overvurderer ofte hvor stor andel fuglefangsten utgjør, siden denne oftere skjer om dagen, mens mange smågnagere tas om natten uten at man legger merke til det. Om natten tar katten også mange nattsvermere og andre insekter". (Braastad 2019, side 81)
Det er stor variasjon mellom katter og ikke alle er like opptatte av, eller like flinke til å jakte. Ifølge Braastad kan enkelte katter ta ganske mange dyr, mens de fleste tar få. Selv dyktige jegere trenger gjerne flere forsøk for å ta et bytte og det er ikke alltid de lykkes. Videre krever drapsbittet en høyere motivasjon når katten ikke har et sterkt behov for mat.
Kattens predasjon er videre avhengig av en rekke andre faktorer, som for eksempel hvor og hvordan katten bor, hvor mye og når den er ute og dyrets alder. Tetthet av katter i et område spiller også en rolle. Det er videre usikkert hvor mange eide katter det er i Norge og hvor mange dyr som faktisk tas av katter. Braastad skriver at vi kan anta at tamkatter i gjennomsnitt tar mellom tre og ti fugler per år og at "Antall fugler tatt av katter hvert år utgjør en svært liten andel av det totale antall fødte eller døde fugler per år". (Braastad 2019, side 82).
Noen truede fuglearter, som f.eks. rovfugler og sjøfugler, lever i områder der det er få eller ingen katter. Samtidig er ulike fuglearter tallrike på steder der det befinner seg katter. Dette fordi kattene reduserer f.eks. antallet rotter som kan utgjøre en fare særlig for bakkehekkende fugler. Katter jakter i begrensede områder hvor enkelte fuglearter er sårbare for reduksjon, men katten utrydder ikke bestander totalt sett; påvirkningen er gjerne lokal. Oppsummert kan vi si at katten har ulik innvirkning på viltlivet.
I 2023 publiserte Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) rapporten "Hold av katt: risiko for redusert biologisk mangfold og dyrevelferd". Som navnet tilsier, tok rapporten stilling til kattens predasjon i Norge. Rapporten kom til lignende konklusjoner som Braastad i sin bok (Braastad bidro også til rapporten som ekstern ekspert), selv om publikum lett kan sitte igjen med et annet inntrykk når fokuset er begrenset til rapportens hovedbudskap: "Hold av tamkatt medfører høy risiko for negative effekter på biologisk mangfold i Norge".
For rapporten redegjør for en risiko, hverken mer eller mindre. Videre er risikoen i forhold til fugler heller ikke generell, men koblet til ganske spesifikke forhold: "Vår konklusjon er at kattehold utgjør høy risiko for negative konsekvenser for sårbare fuglearter som lever i områder hvor det er mange katter. Når det gjelder vanlige pattedyr anser vi at risikoen for negative effekter stort sett er lav".
VKM la til grunn at en stor andel tamkatter oppholder seg mye utendørs og at dette kan ha negative konsekvenser for ulike ville dyr. Ved hjelp av en modell ble det beregnet hvor mange dyr som skades eller drepes årlig, fordelt på flere grupper byttedyr. Samtidig fastslår rapporten at det er uvisst om dyr som katten jakter på ville dødd av andre årsaker. Vi vet at rovdyr først og fremst tar svake, skadde eller syke dyr. Katter tar en del byttedyr, men det er vanskelig å si noe konkret om hvordan katter faktisk påvirker artsmangfoldet og populasjoner.
VKM har identifisert en rekke datamangler som førte til betydelig usikkerhet i forhold til enkelte vurderinger. Det er usikre og ufullstendige tall når det gjelder både antall utekatter, hjemløse katter og antall dyr drept av katter. I mangel av reelle data brukes det hypotetiske tall og teoretiske modeller som grunnlag for beregningene. VKM-rapporten er basert på estimater, og det er stor usikkerhet knyttet til tallene som presenteres.
I rapporten står det videre at "det er mangel på studier i Norge som direkte undersøker hvilke effekter hold av tamkatt har på biologisk mangfold". Det råder også stor usikkerhet om hvilken rolle frittgående katter spiller for spredning av patogener og parasitter, spesielt til ville dyr.
Rapportens konklusjon burde dermed vært tydeligere på at katter ikke truer eller utrydder fuglebestander totalt sett, og at det ikke er bevist at katten utgjør en trussel mot naturmangfoldet. Like fullt oppstår det naturligvis et etisk dilemma for mange katteiere når kattene deres som ikke må jakte for overlevelse dreper ville dyr. Det er et tap hver gang et dyr mister livet sitt. Derfor bør man vurdere tiltak for å redusere kattens jaktbehov der det er nødvendig.
VKM har evaluert en rekke tiltak som kan redusere risiko ved hold av katt. Som det mest effektive tiltaket mot kattens predasjon foreslår VKM å begrense kattens tilgang til områder med viltlevende dyr. Luftegård og lufting i bånd nevnes i denne sammenhengen. Ifølge VKM vil disse tiltakene ikke redusere kattens velferd noe særlig. Jeg er usikker. Som nevnt varierer predasjonen mye hos ulike katter og behovene er svært individuelle. Om vi skulle kreve at samtlige katter skal luftes i bånd og holdes inne ville det slå urettferdig ut.
Fokuserer man bare på deler av rapporten og tar estimatene for en etablert sannhet, blir det fort en forenkling av komplekse økologiske forhold. Siden det er mange faktorer involvert er det ingen enkel oppgave å undersøke kattens påvirkning på naturen. Med et ensidig fokus på katter, kommer gjerne de egentlige årsakene for at ville dyr og fugler sliter i bakgrunnen. Habitatødeleggelser, landbruk og fiskeri, nedgang i insekter, jakt og klimaendringer kan nevnes. Videre drepes og forgiftes utallige mus og rotter, og det er lov å jakte på en rekke fuglearter og ekorn. Fugler dør også av at de flyr og krasjer i våre vinduer, blir påkjørt eller drept av mennesker. Jeg mener vi gjør altfor lite for å verne fugler og deres leveområder. Vi kan godt si at kattens predasjon er en ekstra belastning på enkelte steder når f.eks. klimaendringer gjør byttedyrpopulasjoner mer sårbare, samtidig som hjemløse katters overlevelse øker.
Men det er til syvende og sist vårt ansvar at ville dyrearter er i nedgang og at det er for mange katter her til lands. Er det da greit å gjøre kattene til syndebukker? Katter ble domestisert og invitert i våre hjem på grunn av deres jaktegenskaper. Derfor blir det feil å straffe og diskriminere katten for sine artstypiske trekk.
VKM sin rapport ble dessverre i altfor stor grad brukt i kattens disfavør. Et økt negativt fokus på katter og en ukritisk tilnærming til innholdet kan bidra til mer kattehat, som i verste fall fører til mer mishandling. Når dyrearter settes opp mot hverandre kan noen mene at vold og hets mot en art rettferdiggjøres for å beskytte andre arter. Det er videre litt pussig når ikke-veganere kritiserer og hetser katter for sin predasjon. Å produsere husdyr for mat og andre formål krever ikke bare mange liv, men påvirker også klimaet og artsmangfoldet negativt.
At katter jakter på ville dyr er helt klart et dilemma, og noe jeg har kjent på helt fra starten av mitt eget kattehold. Samtidig må vi være klar over at produksjonen av kattemat også krever at dyr drepes, så for meg er også dette en utfordring. Uavhengig av hva slags kattehold man velger, vil det gå utover andre dyr. Men katten må spise og uansett hva den spiser kan den ikke klandres. Avhengig av hvor høy risiko for predasjon man kan akseptere tilpasser man sitt kattehold og evaluerer ulike tiltak. For meg er det også en avveining mellom å beskytte byttedyrene og å ivareta kattens behov.
Bor vi sammen med katter som går ute, har vi ikke bare et ansvar overfor kattene, men også overfor eventuelle byttedyr som katten måtte ta med hjem. Om dyret ennå lever kan det foreligge et stort behov for rehabilitering eller behandling hos veterinær.
I vår husholdning har vi to katter – Taran og Pippa. De ble adoptert av oss da de var omtrent et halvt år gamle og har nå bodd hos oss i snart ni år. Nylig tok Pippa med seg en levende mus hjem, som hun slapp ut på stuegulvet med det samme. Dette var andre gang dette har skjedd så lenge Pippa har bodd her. Denne gangen var det en skogmus som hadde blitt påført et stort, overfladisk sår på venstre siden av kroppen, men han var ellers fin og mobil. Siden katter vanligvis biter over nakken til en mus antok vi at det ikke var Pippa som hadde forårsaket såret, som heller ikke var ferskt.
Etter at vi klarte å fange musen, laget vi et bur til han, renset såret og observerte. De første timene virket han sliten og det var usikkert om han ville overleve. Men han kviknet til etter hvert og tok i seg vann og mat. Vi tok med musen til en dyreklinikk for sjekk og råd, hvor vi ble anbefalt å fortsette behandlingen noen dager til. Tidlig på morgenen den femte dagen tok vi med buret ut i skogen for å slippe musen fri. Det var tilfredsstillende å se musen i sitt rette element da den hoppet ned fra burkanten, snuste på bakken og forsvant i mørket.
Valgfrihet
Da vi fikk Taran og Pippa var betingelsen fra dyrevernorganisasjonen vi adopterte dem fra at kattene skulle ha utemuligheter. Vi var klar over at katter som går ute kan være utsatt for farer, men ikke nødvendigvis. Man skal samtidig heller ikke tvinge katten ut, men gi den muligheten. Katten må kunne mestre sitt miljø og være komfortabel med utegang. Det skal være en berikelse, ikke en påkjenning. Den må også ha mulighet til å kunne komme hjem når som helst. Å gi katten slike valgmuligheter tror jeg samsvarer godt med artens litt egenrådige, selvsikre og uavhengige vesen.
Katter aksepterer heller ikke kontroll og dominans uten videre. Dette skjermer katten fra en del former for utnytting. Som tenåring hadde jeg en hest og kjente på utfordringene knyttet til hestehold. Til sammenligning er det derfor mer tilfredsstillende å bo med katter. Jeg liker deres væremåte og er glad for å kunne tilby dem mer frihet til å utfolde seg. Dyr har evner, kapasitet og behov for f.eks. mestring, som ikke tilfredsstilles i de fleste miljøer i fangenskap.
Samtidig gjør kattens selvstendighet at noen eiere tror de har mindre ansvar for dyret sitt. Det å gi katten en viss grad av selvbestemmelse og valgfrihet er ikke det samme som å overlate den mest mulig til seg selv. Katter er ikke ville dyr, men avhengig av oss. Det er viktig med en balanse mellom frihet og forutsigbarhet og stabilitet. Kattehold kan gjøres lettvint, men skal det være det? Kattehold krever i likhet med andre dyrehold dedikasjon, kunnskap, tid og penger. Og katter har, i likhet med andre dyr, krav og behov som må ivaretas både på arts- og individnivå. Jeg tenker at et godt kattehold som er tilpasset det enkelte dyret bidrar både til kattens helse og velvære, samtidig som det kan forebygge jaktatferd og rømming når katten går ute.
Katter er svært forskjellige, og man må over tid finne ut av hva som fungerer i hvert tilfelle. Når vi først har dyr hjemme bør vi gjøre det vi kan for at de har det bra og får utløp for sine behov i størst mulig grad. Men jeg tenker at det er viktig å tilbringe tid med kattene, gi dem oppmerksomhet og sørge for at de trives hjemme og sammen med oss. Det å kjenne dyrene og deres behov og rutiner er også av betydning. Da blir det lettere å legge merke til atferdsendringer. Atferd er en viktig indikator for hvordan kattene har det både fysisk, emosjonelt og mentalt.
Et trygt og godt hjem krever tilrettelegging, da det også er kattenes hjem, ikke bare eiernes. Taran og Pippa tilbringer mest tid hjemme, men kan gå inn og ut av kattedøren som de ønsker. Som mange andre katter trives de i høyden og begge er glade i sine kattestativer. De har tilgang til alle rom og en innglasset balkong. Siden de er to leker de ofte med hverandre.
Begge er også glade i å gå på tur i skogsområdet sammen med oss, en fin aktivitet alle har glede av. Når kattene får mosjon og aktiviseres bidrar dette også til at jaktbehovet reduseres. Å tilbringe tid utendørs bidrar videre positivt til kattenes livskvalitet og helse. Utetiden byr på sanselig og mental stimulering, da kattene snuser på bakken og i luften, utforsker, klorer, klatrer, leker og løper. De får utøvd naturlig atferd og dekket artsspesifikke behov. Jeg tror alle dyr har godt av å være i naturen.
Som nevnt innledningsvis har fenomenet utekatter i det siste blitt et mer kontroversielt tema. Samtidig som det er vanlig å la katten gå ute, er det samtidig en utvikling som går ut på å holde den inne, særlig i byene. Den 18. mars 2025 kunne Nationen fortelle at "Halvparten av landets katter lever innendørs". Ifølge en undersøkelse på oppdrag fra forsikringsselskapet Agria i desember 2024 velger 53 prosent av norske katteeiere å ha kattene sine innendørs mesteparten av livet. Dette for å beskytte kattene mot farer som dyrene kan utsettes for ute. 306 norske katteeiere svarte på undersøkelsen. Jeg vet ikke om den er representativ for et større antall katteeiere, men jeg kan anta at resultatet viser en trend.
Aktivt Kattehold er en podcast som tar sikte på å styrke kattens status i samfunnet. Den produseres av to damer fra Vestlandet, og så langt har det blitt lagt ut 12 episoder. Podcasten har en frisk og morsom tone, selv om den tar opp alvorlige temaer relatert til kattehold. Den tolvte episoden er titulert "Kan 'utekatten' bli en trygg katt?". Med begrepet "trygg katt" mener Aktivt Kattehold at katten må holdes inne i hus og luftegård. Slik skal den for alltid beskyttes mot farer som å bli påkjørt eller mishandlet, samtidig som viltlivet blir tryggere. Dette er gode og forståelige intensjoner.
I episoden blir det hevdet at alle utekatter kan venne seg til et liv innendørs med tilgang til luftegård. Videre understrekes viktigheten av et kattetilpasset hjem og at kattene må aktiviseres når de holdes inne. Lytterne blir forklart hvordan man går frem for å endre sitt kattehold i den retningen. Jeg er enig i at tilgang til luftegård er et langt bedre alternativ enn å kun holde katten innendørs i husets fire vegger. Men hva gjør en katteeier som ikke har mulighet eller plass til å bygge en luftegård?
Braastad skriver i Katten at "Det er ikke dyreplageri å holde katter innendørs, så lenge de er vant til det fra fødselen, men det krever mer av eieren. Innekatter har mer atferdsproblemer enn katter som også går ute". (Braastad, 2019, side 114) Som tidligere nevnt vil dette nok variere da katter har ulike preferanser. Men ideelt sett er det at katten har valgmuligheter og kontakt med naturen å foretrekke.
Som Aktivt Kattehold er inne på, trives noen katter godt med å holde seg inne om de f.eks. er engstelige eller har hatt dårlige erfaringer ute. Ellers er det å omgjøre en utekatt til en innekatt på ingen måte en lett oppgave. Katter som går utendørs pleier å ha ganske faste rutiner, med blant annet hviletider og uterunder. Det sistnevnte vil bli umulig om katteluken stenges eller fjernes. Katteeieren fjerner tross alt noe viktig og naturlig fra kattens liv. Om katten blir stresset og plaget av å gå ute, ville terskelen nok vært lavere og motivasjonen høyere til å holde katten inne.
Selv kortvarige endringer på strukturer og rutiner, kan føre til stress, misnøye og atferdsforstyrrelser hos katten. Dette vil nok ikke vedvare for alltid når katten til slutt venner seg til tanken om at resten av livet skal tilbringes innendørs. Men jeg lurer på hvordan dette preger katten og dens forhold til oss? Kan dette sammenlignes med såkalt lært hjelpeløshet, som vi ofte ser hos hester? Aktivt Kattehold foreslår å slite katten ut både fysisk og mentalt i overgangsperioden. Personlig hadde jeg nok kviet meg for å gjøre dette da det involverer en viss grad av manipulasjon og tvang.
Det at utekatter har muligheten til å bevege seg fritt byr på en frihet andre selskapsdyr ikke har. Men kan katter uten videre sammenlignes med arter som f.eks. er flokkdyr? Utekatter er heldige som har blitt tildelt friheten til å gå inn og ut etter eget ønske, og dette samsvarer godt med deres natur. Disse kattene kan utsettes for farer når de går ute, men det er ikke garantert. Det viktigste for meg er at en frisk og opplagt katt har friheten til å velge selv. Jeg tror det er det beste både for kattene og oss.
Framtiden
Det er utfordringer knyttet til begge former for kattehold. Dyrehold uten etiske dilemmaer eksisterer bare ikke. Katteavl er premiss for kattehold i framtiden, og som nevnt medfører en rekke negative konsekvenser. Ansvarlig avl eksisterer ikke slik jeg ser det. Alternativet er å avstå fra å holde katter og andre kjæle- og selskapsdyr. Da vil disse dyrene slippe å være våre fanger og ressurser som vi kan forsyne oss av eller kvitte oss med. For kan vi si at det å eie og holde dyr er i dyrenes interesse?
Katter og andre selskapsdyr har til felles at de lever i fangenskap. Dermed har mennesker kontroll over deres liv – og død. De tvinges inn i vår verden, våre måter å leve på og blir instruert i å tilpasse seg. Dette går ofte på bekostning av dyrenes behov. Selskapsdyrene er naturligvis født inn i et fangenskap og ville nok ikke uten videre mestret et liv i det fri. Men nettopp dette er etter min mening en av de problematiske sidene ved hold av tamdyr. At vi målrettet produserer dem etter våre ønsker og behov, og at de gjøres helt avhengige av oss. Et avhengighetsforhold som involverer dominans og kontroll, uavhengig av hvor godt dyret lever.
Våre forventninger til dyrene og hva de utsettes for kan være vanskelig for dem å forstå. Selv om vi ikke krever noe av Taran og Pippa oppstår det ubehagelige situasjoner kattene må finne seg i, som f.eks. årlig helsesjekk eller ukentlig tannpleie.
På sikt tror jeg det mest etiske er å avvikle kattehold. Da ville vi unngå å sperre katten inne for å beskytte både viltlivet og katten selv. For husdyr, selskaps- og sportsdyr er ikke naturlige, så ingenting vil gå tapt om produksjonen opphører. Dette ville videre bidratt til å avverge handelen med ville dyr. Vi har, objektivt og moralsk sett, ingen gode argumenter som kan forsvare dyrehold annet enn vårt eget ønske om å eie dyr. Men dette er noe vi tar for gitt, og de færreste tenker knapt på hva dette betyr for dyrene.
Siden jeg selv bor med katter, forstår jeg godt hvorfor folk ønsker å ha dem rundt seg. På den annen side adopterte vi dem fordi de hadde behov for et hjem. Den dagen det ikke lenger finnes noen hjemløse katter i Norge – det er lov å drømme – blir det ikke flere hos oss.
Jeg elsker Taran og Pippa og vi gjør det beste ut av vårt samliv. Jeg tror de har det bra og er fornøyde med hjemmet de har blitt tildelt, med gode og trygge utemuligheter. Men det mest ideelle var om vi kunne nøye oss med dyrene som lever i naturen. For alt annet er unaturlig og bidrar først og fremst til press og ubalanse.
