Insekter: Tordivelen
- abolisjonisten
- 15. apr. 2024
- 5 min lesing
Oppdatert: 11. des. 2024
Da jeg begynte å studere biologi var jeg allerede over gjennomsnittet opptatt av dyr og naturen. Det var spennende å lære om dyre- og planteriket. Særlig faget økologi interesserte meg. Det viste hvordan ting hang sammen i økosystemer og hvilken funksjon de ulike artene hadde i disse. Ved inngrep og ubalanse ble dermed også sårbarheten tydelig.
Ved å studere økosystemene trer også insektenes rolle frem. Insekter har viktige oppgaver som pollinatorer, nedbrytere, mat for fugler og andre dyr osv. Også mangfoldet av arter i denne klassen er fascinerende. Ifølge Store Norske Leksikon er det registrert rundt 17 000 insektarter i Norge.
Tordivelen er en av disse. Tordivler er en familie av biller tilhørende overfamilien skarabider. De er kjent for å rydde, grave ned og resirkulere dyremøkk. I Norge eksisterer det fire arter (skogtordivel, engtordivel, glattordivel og sandtordivel) og på verdensbasis antagelig over 600.
De norske artene er rundt to centimeter lange, svarte eller blåsvarte, med karakteristiske metalliske farger i blå, grønn og lilla på over- og undersiden. Kraftige gravebein og korte, rødbrune antenner med en kule ytterst er typiske kjennetegn.
I tillegg til dyremøkk (særlig fra herbivorer), lever tordivler av råtten sopp, råtne blader og frukt, humus og åtsler. En god luktesans hjelper billen med å finne sin føde.
Etter paring går billene i gang med å grave ned ekskrementer. Gangene i jorda, som fylles med møkk, kan være ca. en halv meter lang eller lengre. Lagring av møkk i jorden tjener som mat for larvene, men bidrar også til at jorden tilføres nitrogen og andre næringsstoffer slik at den blir mer fruktbar. Billenes aktivitet bidrar til plantevekst og spredning av frø som finnes i dyremøkk. Videre reduserer nedgravingen flueplager, lukt og smittefare.
Det å grave ned og resirkulere møkk har dermed flere viktige funksjoner. Billene brukes derfor gjerne som bioindikatorer (indikatorart) i forskning om økosystemer for å undersøke effektene av klimafenomener som f.eks. tørke, brann og menneskelig aktivitet og påvirkning på biodiversitet. Også prosesser som bioturbasjon er av interesse.
Bioturbasjon eller bioturbering er omrøring og blanding av jord eller sedimenter forårsaket av dyr som graver og lager graveganger. Bioturbering påvirker blant annet jordens struktur og tekstur, lufttilgang, nærings- og vanninnhold, mengde organisk karbon, og det biologiske mangfold av protozoer (encellete parasitter), nematoder (rundormer) insekter, sopp og bakterier.
Tordivler er ikke bare viktige, men fine å se på. Særlig i sollyset glinser den svarte kroppen
og nyansene av blått, lilla og grønt fremheves på en fin måte. Siden tordivlene beveger seg
langsomt, er de lette å studere og å ta bilde av. En gang jeg satt ved en knaus i skogen kom
en tordivel gående over knausen. Den kom veldig nær og løftet kroppen og sto i noen øyeblikk rett foran ansiktet mitt. Hvem vet, kanskje den var litt nysgjerrig på meg også.
Det er fint å møte ville dyr, og både de store og små fortjener at vi setter pris på dem og den funksjonen de har i naturen. Men det er viktig at vi mennesker ikke trenger oss på, uansett hvilken art det måtte gjelde. Ved å være tålmodig, vise hensyn og la kontakten skje på dyrenes premisser kan det gi grobunn for en fin opplevelse.
Siden skogtordivelen er den mest tallrike i Norge, er den et vanlig innslag i skog og mark fra våren til høsten. I denne perioden kan vi møte dem på grusveier og stier. Siden billene beveger seg langsomt på bakken, påtreffer man dem ikke alltid levende. Turgåere, syklister og biler utgjør en fare. Det hjelper å være litt oppmerksom eller å flytte på billen for å hjelpe den trygt over veien. Påkjørsel er en av farene ville dyr kan utsettes for, men dessverre ikke den eneste.
Både skogtordivelen og engtordivelen er utbredt over hele landet med livskraftige bestander. Glattordivelen finner vi bare i Sør-Norge og arten er klassifisert som sterkt truet i Artsdatabanken. Arten har gått sterkt tilbake i nyere tid fordi den "har et svært begrenset forekomstareal der bestanden er kraftig fragmentert og habitatets kvalitet er i tilbakegang." Sandtordivelen er vurdert som sårbar fordi arten har et "svært begrenset utbredelsesområde og forekomstareal der bestanden er trolig kraftig fragmentert og habitatet er i tilbakegang."
Driftsendringer i landbruket, kvalitet på habitat og tilbakegang av leveområder påvirker ikke bare tordivelen, men mange andre insekter. Ville dyr trenger intakte habitater som er store nok. Når leveområdene fragmenteres på grunn av utbygging og veibygging, når skog hogges ned, settes både bestander og individer under press.
Selv om årsakene til hvorfor ulike arter er truet kan variere, er ødelagt habitat en fellesnevner for de fleste. Uten et sted å leve påvirkes naturligvis de som har disse områdene som sitt hjem. Skogen er et viktig levested for mange arter og jo mer naturlig skog som forsvinner, desto mer blir disse artene påvirket og presset. I boken Jeg er dyret. Fortellinger om norsk natur skriver Ole Mathismoen at "nesten halvparten av Norges truede arter lever i skog. Ett tusen tre hundre og tretti ulike dyr, planter og sopp holder på å dø ut. Bare i skogen. Åtte av ti av dem liker å bo i gammel naturskog, og mange av dem klarer seg ikke uten slik skog for å leve."
Mange insekter trenger skogen. Når viktige leveområder reduseres eller forsvinner og insektbestandene går kraftig ned påvirker det både naturen og oss. Siden insektene allerede har blitt kraftig redusert i flere land, har NINA (Norsk institutt for naturforskning) utarbeidet et program for overvåking av insekter i Norge for å finne ut hvordan det står til her til lands. Tordivelen er blant dem som NINA anbefaler å overvåke:
"Etter bare to år har programmet samlet inn mer enn 16 000 arter insekter, noe som kan sammenlignes med antallet arter tidligere kjent fra Norge på ca. 19 500 arter. Programmet vil dermed gi verdifull kunnskap om vanlige og uvanlige arters utbredelse og trender, inkludert både rødlistede og fremmede arter. I tillegg gir programmet for første gang informasjon om genetisk innen-artsvariasjon (ulike individer som tilhører samme art). Det kan benyttes for å identifisere særskilt verdifulle populasjoner, vurdere tap av biologisk mangfold, samt oppdage invasjon av fremmede genotyper."
Dette er et viktig og nødvendig arbeid. For hva skjer hvis tordivler og andre insekter reduseres enda mer eller forsvinner? Prognosene er dårlige. Ifølge NINA er det "vanskelig å forutse hvilke konsekvenser store reduksjoner av insekter vil få, men potensielt er det katastrofalt."
Mange fugler er avhengige av insekter som føde. Uten tordivler og andre insekter som rydder, graver og bryter ned vil smitte og sykdommer øke og spre seg. Også matproduksjon, blomster og planter er avhengige av insektene.
Insekter er ikke bare verdt å bevare; det er livsviktig at vi gjør det. Vi trenger dem mer enn
at de trenger oss. For å beholde insektene må vi først og fremst verne leveområdene og prioritere dette framfor økonomiske interesser. Vi må generelt gi de ville dyrene mer enn bare en usikker fremtid og knapt en sjanse til å overleve. De trenger bedre livskår, langsiktig vern og nok plass for å kunne bygge robuste bestander. Dette er en investering i framtiden som vi alle kan bidra til, samtidig som vi må kreve mer av myndighetene. For eksempel kan områder som brukes til produksjon og hold av husdyr frigjøres til fordel for ville dyr. Det ville i tillegg ha en positiv effekt for klima og naturmangfold.
Skogen kan noen ganger virke tom og stille, og det kan virke som dyrene har gjemt seg eller bare er borte. Men når vi så møter en tordivel, sommerfugl, øyenstikker eller et annet dyr kan vi glede oss over dette. Jeg ønsker ikke en skog uten dens beboere og jeg ville savnet de fine individene som beriker med sin tilstedeværelse. Jeg er overbevist om at de fleste av oss også foretrekker en levende natur, framfor en skog som har blitt til en livløs kulisse.
