Selfangst - overmoden for avvikling

Grønlandssel på isen. Illustrasjonsfoto

Fra jeg var liten har jeg vært fascinert av selen, dette flotte dyret som mestrer livet i isen. Senere var det ikke til å unngå å også bli kjent med selfangsten, noe som opprørte og engasjerte meg. I dag er Norge et av få land som jakter sel. Fangsten av grønlandssel foregår mellom 1. april og 30. juni i Vesterisen (Grønlandshavet ved Jan Mayen) og i Østisen (den sørøstlige delen av Barentshavet/Kvitsjøen).

I år er totalkvoten for fangst av grønlandssel i Vesterisen satt til 7397 dyr. I Østisen foreligger det i år et forbud pga. usikkerhet rundt både bestandstall og oppdaterte ungeproduksjonsestimat. Det kan virke som om ikke alle nordmenn er klar over at selfangst fortsatt pågår og at den i tillegg subsidieres av myndighetene. I 2024 er det satt av 1,5 millioner kroner av våre skattepenger til selfangst.

Selfangst er i dag en svært liten næring, i hovedsak fordi markedet for selkjøtt og pels-produkter er nokså marginalt i Norge. Videre er det i EU forbudt med import og salg av samtlige selprodukter, i tillegg til at en rekke andre land har vedtatt det samme grunnet dyrevernhensyn. Likevel, og for å øke inntjeningen, har næringen her til lands forsøkt å utvikle nye produkter med støtte fra myndighetene. For eksempel selolje, som markedsføres som kosttilskudd for både mennesker og dyr, og som nå er hovedproduktet fra fangsten. Oljen utvinnes fra spekket til sel.

Er selolje et nødvendig produkt? Jeg vil si nei. Det er riktig at vi trenger Omega-3-fettsyrer, men disse må ikke komme fra sel og heller ikke fra fisk. Seloljemarkedet er et kunstig marked, skapt fordi det var lite annet å selge fra fangsten, ikke fordi forbrukerne skrek etter enda et kosttilskudd.

Selpeniser, som eksporteres til Kina for å brukes som potensmiddel, er et annet produkt som skal øke omsetningen. Man kan spørre seg hvor nødvendig det er å drepe sel for å selge peniser til Asia.

Fangsten reguleres etter Forskrift om utøvelse av selfangst. Formålet med forskriften er "å sikre dyrevelferdsmessig forsvarlig avliving av sel." I paragraf 4 (Hovedregel) heter det videre at "det skal brukes fangstmetoder som beskytter dyrene mot fare for unødige påkjenninger og belastninger."

Paragraf 7 beskriver fremgangsmåten ved avliving. En voksen sel skal skytes i hjernen. Så skal selen "så snart som mulig slås i hodeskallen med hakapikens butte ende, umiddelbart etterfulgt av slag med hakapikens pigg. Denne skal drives dypt ned i hjernen." En hakapik består av et rett treskaft med en jernsko i den ene enden og en 12 til 18 centimeter lang svakt bøyet pigg i den andre. Så skal selen blodtappes på isen.

"Selunge skal avlives ved skyting eller slag med hakapik eller slagkrok". Ved bruk av hakapik eller slagkrok skal "dyret slås i hodeskallen med hakapikens eller slagkrokens butte ende slik at skalletaket knuses, umiddelbart etterfulgt av slag med hakapikens eller slagkrokens pigg, som skal drives dypt ned i hjernen." Deretter skal selungen blodtappes. Med selunge forstås sel som er yngre enn ett år.

"Skadde dyr skal uten opphold søkes avlivet så langt det er mulig i hvert enkelt tilfelle."

Paragraf 10 regulerer skyting fra isen eller fra fangstbåt. Dette innebærer at "voksen sel som ligger i større ansamlinger og skytes fra isen eller fra fangstbåt skal slås og blodtappes så snart hensynet til videre fangst gjør det mulig, jf. § 7."

Fangstmetoder som krøking, der selene heises opp med en lang, spiss krok, og plukkfangst er metoder som har gjennom tiden skapt store lidelser for dyrene. Med plukkfangst forstås fangst av enkeltdyr mens båten beveger seg fremover i isen eller langs iskanten. Dette innebærer en stor risiko for skadeskyting. I 2010 ville Fiskeridirektoratet forby begge metodene av hensyn til dyrene. Men næringen var uenig, og reglene forble uendret.

Olivita er en av bedriftene som selger og markedsfører selolje. På nettsiden informeres det om at Olivitas kosttilskudd kommer fra en bærekraftig selbestand som ikke er truet, og at norsk selfangst foregår på en etisk forsvarlig måte og er strengt regulert. I reklamen for produktet Havfruenes Selolje påstås det at det alltid er med en norsk dyrevelferdsinspektør under fangsten og at "alle deler av selen brukes."

Selv om fangstkvotene har blitt justert kan ikke selfangsten kalles for bærekraftig. Bærekraft i seg selv er et flott salgsargument, men det kan lett misbrukes. Selen er i likhet med flere ville dyr som er avhengig av havis sårbar for klimaendringene. Endrede isforhold, en signifikant nedgang i ungeproduksjon hos grønlandssel og usikre bestandstall er viktige aspekter å ta høyde for. Forskning fra Havforskningsinstituttet viser at grønlandsselens ungeproduksjon i Vesterisen har sunket med ca. 40% fra 2012 til 2018. Og det er i hovedsak selunger det jaktes på.

Det stemmer heller ikke at det alltid sendes med en inspektør under fangsten. Forskriften som krevde en inspektør om bord ble endret under pandemien slik at fartøyene fikk dra på selfangst uten inspektør i 2020 og 2021. I dag er det fortsatt slik at fangstbåter kan ha en inspektør om bord, men det er ikke lenger et krav. Til tross for den endrede ordlyden i forskriften, opplyser Fiskeridirektoratet at "Direktoratet setter som vilkår i vedtak om adgang til å delta i selfangst at det skal være inspektør om bord. Vi har ikke planer om å endre denne praksisen."

Om denne praksisen videreføres er det selvsagt bra. Men det ville vært bedre om praksisen var i samsvar med den opprinnelige forskriften. Det ville redusert risikoen for å gjøre unntak i fremtiden.

Videre er det slik at selskinn ikke sjelden dumpes i havet.

Etter mitt syn er selfangsten absolutt ikke strengt regulert. Fjerning av kravet om dyrevelferdsinspektør styrker tvilen om hvorvidt dyrevelferd, etterlevelse av regelverket og kontroll av fangsten virkelig tas på alvor. Lov- og regelbrudd innen næringen har vært utbredt og godt dokumentert i flere tiår.

"Kvitungen-saken" fra 2009 er et slående eksempel. Kvitungen var en av tre båter som dro ut på selfangst den sesongen. Inspektøren rapporterte en rekke alvorlige og rutinemessige regelbrudd. I etterkant ble selfangerne dømt for sine handlinger. Retten slo fast at overtredelsene som forekom på Kvitungen ikke var enkelttilfeller, da skipperen hadde "et noe lettvint forhold til regelverket".

Også formuleringene i forskriftens paragraf 7 og 10 om avliving "så langt det er mulig", "så snart som mulig" og "så snart hensynet til videre fangst gjør det mulig" åpner for at hensynet til dyrene kan settes til side til fordel for fangstens effektivitet.

Selv om reglene skulle følges til punkt og prikke, vil det uansett ikke være mulig å utøve fangsten uten at den skaper store lidelser. For fangstmetodene, som fortsatt tillater omstridte metoder som krøking og plukkfangst, kan vanskelig karakteriseres som dyrevelferdsmessig forsvarlig. Eller når skallen til forsvarsløse selunger knuses mens de ligger for å vokse. Dyrene er lette mål da de kan hverken flykte eller gjemme seg. Selenes hjem invaderes og isen etterlates blodig etter slaktingen. Dette foregår helt åpenlyst. På isen er det ingenting som skjuler volden mot dyrene.

Dyr som er utsatt for jakt og fangst beskyttes selvfølgelig ikke fra påkjenninger og belastninger. Å påstå noe annet gir ikke mening. Jeg mener at selve fangsten er både uforsvarlig og unødvendig. Følgelig må all lidelse dyrene opplever betegnes som unødig. Men vi er vant til å utsette dyr for overgrep og å fjerne beskyttelse for dem for så å si alt mulig, inkludert overflødige og tvilsomme produkter som selolje og potensmidler. Terskelen for dyremishandling er lav og skillelinjen mellom det vi kaller unødig og nødvendig hviskes lett ut.

Å plage og pine dyr når vi ikke må er uetisk. Derfor anser jeg avvikling av selfangsten som den eneste rasjonelle løsningen. Det er ikke tilfeldig at selfangsten er omstridt både nasjonalt og internasjonalt. Kombinert med marginal lønnsomhet er næringen så godt som død og holdes kun i live med subsidier, hvilket neppe kan kalles en forsvarlig bruk av skattepenger. I fravær av en reell nødvendighet og berettigelse, hvorfor fortsetter da selfangsten? Er det fordi enkelte skal kunne berike seg og fordi andre har lyst til å dra ut på statsfinansiert jakt for moro skyld?

Om vi lar profitt og næringsinteresser styre blir etiske verdier utslitte og begrep som bærekraft og dyrevelferd innholdsløse. Når det gjelder bruken av dyr, er dette dessverre en utbredt og normalisert praksis. Selfangsten er et godt eksempel på hvordan både myndighetene og næringen misbruker begrepene, og egentlig tilslører dyremishandling for å villede forbrukerne. Men sannheten er ingen god reklame. Uansett dyreart så kan vår behandling av dyr vise hvor nærme eller langt ifra vi er fra et sivilisert samfunn der etikk, beskyttelse og velferd virkelig betyr noe. Det er på tide å fastslå at selfangsten ikke fortjener en plass i fremtiden. Den må avskaffes nå.