Hestekulten under lupen - Del 1
"Det eksisterer en harmoni mellom hest og rytter". "Hesten er menneskets viktigste venn". "Hesten er en likeverdig partner".
Dette er noen av påstandene som propageres i hestemiljøet. En overdreven idealisert relasjon mellom hest og menneske selges som noe sterkt, enestående og noen ganger magisk. Men realiteten er nok langt mer nøktern. Det å drive med hest er en form for utnytting. Likevel, eller kanskje derfor, er hestefolk særdeles kreative når de forsvarer hvorfor de ønsker hester i sitt liv. Men begrunnelsene viser i all tydelighet hvor egoistisk bruken er. Jeg mener at vi, på bakgrunn av moral, etikk og faglig kunnskap, burde konkludere med at hestebruk og hold for menneskelige formål uansett form ikke er akseptabel. Istedenfor å fundere på flere velferdsordninger burde vi derfor fase ut bruken av hest.
Hestesporten anses ikke lenger som stueren og akseptabel i samfunnet – en trend som kan observeres i flere land. Særlig internasjonalt vokser det fram et økende engasjement for hester, som blant annet gjenspeiles i medieoppslag og kritiske dokumentarer. Hestemiljøet, som frykter for sin fremtid, har dermed måtte legge om til en mer offensiv strategi. Utfordringene i sporten og dens forhold til hestehold tematiseres i større grad og hestevelferd er i vinden. Konsensusen ser ut til å være at om man bare forbedrer dyrenes livskvalitet litt, eller kvitter seg med enkelte utstyrseffekter, så er sporten forsvarlig. Men her åpnes det for et stort tolkningsrom, og argumentasjonen som skal forsvare bruken mangler ofte klarhet, ærlighet og logikk.
For hestevelferdsetikken er svært bristende. Fordi hester er eiendom og ofte direkte økonomiske ressurser beskytter hverken loven eller hesteindustriens eget reglement dyrene på en tilstrekkelig måte. Og når den symbolske egenverdien blandes inn i velferdstilnærmingen får man gjerne et forklaringsproblem. Når faglig argumentasjon kommer til kort, tyr man til romantiserende og fargerike taler om at hestene ønsker alt dette selv. Eller at sport og velferd er forenlig. Hesten betegnes som en partner, men behandles som et middel. Sportshestene blir kalt "atleter", men dyrene nyter selvsagt ikke samme status og beskyttelse som sine menneskelige "kolleger".
Per i dag er likevel hestevelferd svaret på utfordringer, kritikk og rop om forbud - kombinert med fortielse. Enkelttiltak skal distrahere og avlede fra ubekvemme spørsmål. De skal være kuren for å dempe hestens lidelser og gi dyrene et minimum av goder. Dyrevelferd har blitt et velkjent begrep og konsept, først og fremst fordi det er en praktisk løsning for mennesker. Men for dyrene er denne tilnærmingen lite effektiv. Velferdsretorikken påvirker også det offentlige ordskiftet og preges av ensidighet. Det er stort sett de samme temaene som tas opp av de samme aktørene. Enigheten dyrkes og det er få tegn til at noen utfordrer hverandre.
Hestemiljøet virker monomant opptatt av sin selverklærte rett, med tilknyttede interesser, som skal hegnes om og videreføres. Derfor går man ikke lenger enn å forsøke å få på plass endrede eller nye reguleringer. Dette skal være løsningen i dag - og for framtiden - og dermed være nok til å tilbakekalle samfunnets aksept. Hestevelferd er for alle. Alle kan være med og gjøre mye, lite eller ingenting – alt etter lyst og behag. Det er lett å slenge seg på, noe mange nettopp gjør, og det krever forholdsvis lite. Å gi opp hest virker derimot som en umulighet – og kommer aldri opp i debatten.
Et ekkokammer
Podkasten Hestenes klan er et godt eksempel på hvor man kan lytte til slike holdninger og den gir en god oversikt over hva som rører seg i heste-Norge. Den handler om "hester og hestefolk" (mest om folk) og har hestevelferd som sin misjon. Det er Live Bonnevie som står bak podkasten. Hun er hesteeier og har drevet med hest i over 40 år. Bonnevie har publisert to romaner om hest og tilbyr veiledning til andre hestefolk som "ønsker å bygge et samspill bygget på gjensidig samarbeid og respekt for hesten som art".
Per nå er det publisert hele 306 episoder av Hestenes klan. Bonnevies visjon er "å forandre hesteverden til det bedre" for både hester og mennesker. Podkasten er et av bidragene hennes. Dette snakker hun om i episode 276 – "Bare drømmer og tidsfordriv?"
I episode 287 – "Det kommer en vår", stilles spørsmålet om hestevelferden har blitt bedre og om det er grunn til optimisme. Dette besvares med et ja. Bonnevie sier at hun ser "en stor bedring på veldig mange områder". Blant eksemplene som skal tjene som belegg for utsagnet er blant annet at hestene i dag behandles mindre røft, at enkelte rideskoler legger om driften, at det foreligger mer fokus på hestens atferd og at det er mer tverrfaglig utveksling og samarbeid enn tidligere.
Bonnevie ønsker å inspirere, utfordre, og å gi noe tilbake til hesten, som hun ønsker å være stemmen til. Dette er ambisiøst, for om man driver med hest tas det mer enn det gis. Det er begrenset hva vi makter å gi tilbake til et bruksdyr som holdes i fangenskap.
Hovedtemaet i podkasten er forholdet mellom hest og menneske, samt det bruksorienterte. Dette er premisset for innholdet i de aller fleste samtalene hun har med sine gjester. Dynamikken mellom Bonnevie og sine samtalepartnere preges gjerne av en gjensidig bekreftelse. De heier på og løfter fram hverandre. Podkasten formidler inntrykket av at det fins en rett måte å bruke hester på, og utnyttingen rettferdiggjøres.
Et av podkastens mål ser ut til å være å legitimere bruken av hest, inkludert hestesporten.
Blant gjestene, som "har hestevelferd som en del av sitt DNA" (som det heter i episode 287), er det fagfolk, konkurranseryttere, hestetrenere, rideskolelærere, hobbyryttere, representanter fra travsporten og det alternative miljøet. Mange tjener penger på hest. Gjestene deler kunnskap, erfaringer og historier som er ment til å inspirere. Samtalene er sjelden utfordrende, som oftest fordi perspektivet er for snevert.
For lyttere utenfor miljøet kan innholdet nok fremstå som noe sært og sentimentalt. Det er mest kvinner som inviteres og man kan antar at kvinner utgjør brorparten av lytterskaren. En serie i podkasten heter "Hestekvinner snakker om hest", der hestedamer fra ulike norske fylker intervjues.
Ifølge Bonnevie skal hestefolkene som inviteres "utvide vår horisont". Men mange av historiene og holdningene går ofte igjen og det stilles omtrent aldri reelle, kritiske spørsmål. Men samtidig er podkasten produsert for hestemiljøet, hvor motstridende synspunkter og kritikk holdes utenfor. I seg selv er det ingenting galt med å skape et slags "safe space" der likesinnede kan møtes til passiar. Men her kommer vi ikke bort fra at hobbyen eller levebrødet går utover liv. Når man er så opptatt av egne fordeler og forbedrer livet sitt på bekostning av andre vesener er det ikke lenger uskyldig moro. Og da burde man heller ikke fremstille seg selv – eller noen av gjestene – som hestenes reddende engler.
Hesteinteressen er en nisje med ulike tilnærminger og mål innad i miljøet. Dette til tross er man likevel avhengig av hverandre og da er det best å alliere seg. Slik jeg forstår det ønsker podkasten å skape et felleskap som gjenspeiles i bredden av gjestene. I episode 205 – "Happy Athletes in Paris? Vi trenger en større samtale" minner Bonnevie om at "alle hestefolk dypest sett sitter i samme båten".
Det virker også å være enighet blant konkurranse- og hobbyrytterne om at sporten skal bestå. Troen på at den er forenlig med hestevelferd er en rød tråd, selv om det ikke nødvendigvis er konsensus rundt enkelte forhold. Fritidsrytterne har en interesse i at konkurransemiljøet skjerper seg. For offentligheten skiller ikke nødvendigvis mellom ulike formål. Blir samfunnets aksept borte, kan det ryke for alle.
Hestemiljøets fortellinger
I podkasten dukker det opp flere utøvere og representanter fra hestesporten. Som forventet i disse samtalene blir selvmotsigelsene tydelige når ulike forsøk på å veve sammen sport, velferd og legitimitet mislykkes. Til gjengjeld blir lytteren presentert med rikelig med feilslutninger, bagatelliseringer og rosemaling.
Hester burde aldri vært sportsredskaper eller bruksgjenstander. Men Hestenes
klan handler stort sett om å bruke hesten. Vil man ha hestesport er man nødt til å godta at hesten som idrettsutøver påføres smerte, ubehag og skader. Dette aksepteres, men skal helst ikke forekomme i eksess. "Løsningen" er regler som er ment til å innskrenke og forhindre de verste overtredelsene. I hesteverdenen er det mange grader av vold og pine som ikke bare kan reguleres bort. For eksempel er hard ridning utbredt, men anses ikke nødvendigvis som vold. Det samme gjelder for driving i trav- og galoppsporten.
I episode 250 – "Gullkorn for hesteelskere!", formidles det at podkasten forsøker å skape en motvekt til grov vold (innforstått: noe vold er uunngåelig) og ufølsom, voldelig behandling av hester. Dette er lett å si seg enig i. Mange reagerer på og blir opprørt over overdreven pisking. Samtidig som det er veldig mye annet i sporten som kvalifiserer for vold og misbruk og som ingen reagerer på.
Hvor settes grensen for hva som er å regne som ekstremt? For meg er det et kynisk syn å gradere vold, overgrep og lidelse. Så lenge hester brukes blir vi ikke kvitt noe av dette. Men listen for hva vi mener vi kan utsette dyr for er allerede lav. Dette viser at vår moralske forpliktelse overfor dyr nærmest er ikke-eksisterende. Det er derfor vi behøver en motvekt mot all form for utnytting av dyr, inkludert den regulerte pseudo-velferdsversjonen.
I hestesporten er man avhengig av å bruke hestens kropp, men oppgavene er også psykisk krevende. Det stilles høye og absurde krav til et levende vesen som ikke er i stand til å gi samtykke. Men hestemiljøet lager sin egen fortelling.
Oppfatningen som deles av mange er at vi fint kan trene og konkurrere samtidig som vi har en god relasjon til hesten, så sporten trenger ikke å avvikles. I episode 270 – "Hestekvinner snakker om hest - VIII" forteller Tove Jönnum at det går an å ri "uten å ta kverken på sporten". Hun tror på at vi kan ri og konkurrere med hester "hvis man bare (min utheving) kan være villig til å lære seg hva en hest er, lære seg og se kroppsspråket, finne en balanse mellom respekt og lekfullhet og begges vilje".
Den svenske sprangrytteren Peder Fredricson ble invitert til Hestenes klan på grunn av sin "imponerende merittliste" og fordi han er opptatt av hestevelferd. I episode 125 – "Møt Peder Fredricson" sier Fredricson at det er ingen motsetning mellom elitesport og hestevelferd. For ham går velferd og god prestasjon hånd i hånd. Den glade atleten og framgang hører sammen. Med andre ord: Dyrevelferd som investering med et mål om å øke effektivitet, produktivitet og resultater. Dette er et kjent grep.
I samme episode løfter Bonnevie opp spørsmålet om hestene som har talent, men som mangler vilje (!). I sitt svar snakker Fredricson om at hesten trenger å være villig til å kommunisere med rytteren. Hesten må forstå hvordan livet som konkurransehest fungerer med stevner, transport og alt som hører til. En kunne også spurt om hvorfor hesten skulle besitte en vilje til noe som er unaturlig for den, men dette er nok utenfor Bonnevies horisont.
I hestemiljøet er fasaden viktig og hesten skal se ut som om den trives. Hvis man i tillegg marginalt forbedrer livet til sportshestene ved hjelp av for eksempel større stallbokser og noen grøntområder kan man lettere forsvare å frakte dem fra stevne til stevne. Fredricson beskriver en sport som vokser: høyere premiepenger, flere stevner og flere muligheter for toppryttere.
Ordskiftet i forhold til hestesporten har blitt hardere. Det er blant annet derfor at publikum skal observere at hestene blir godt ivaretatt. Gode forbilder og god velferd er viktig for sportens fremtid. Utøverne skal være stolte av sin sport og folk utenfra skal kunne respektere og sette pris på den, som Fredricson beskriver det.
Dette samsvarer med hva andre ryttere uttaler, som sprangrytter Steve Guerdat. "Sportshester skal være hester. Med frihet, mye tid ute, natur, variasjon og respekt for individet". Man får følelsen av at den euforiske samtalen om hestevelferd er på mote i miljøet. Men dette er naturligvis et PR-grep i sporten. Derfor virker det som om de ulike utøverne leser opp fra samme manus.
Hestens angivelige evne og vilje til å samarbeide er et tema som går igjen i Hestenes klan. Hesten kan være brukshest og partner. Tror man på hesten som en velvillig partner kan man heller ikke bestride det motsatte – som at hesten, når den ikke gjør som den skal, er ulydig og nekter å samarbeide. Fra et vitenskapelig perspektiv gir ikke dette mening. For all hesteatferd kan knyttes til bestemte årsaker. Hvordan disse tolkes kan variere og misbrukes gjerne i menneskets favør. Det som ofte forstås som samarbeid, kan like fullt oppnås med direkte tvang eller bruk av andre metoder. I hestetrening utnyttes til det fulle at hesten er et bytte- og fluktdyr som ønsker å unngå konflikt og kamp.
Hester er av natur laget for samarbeid med hverandre, men ikke nødvendigvis med en annen art. Det er ikke umulig, men byr på åpenbare utfordringer. Vi kan ikke forvente at dyret forstår våre konsepter, vår agenda eller det vi ønsker at det skal samarbeides om. Men kan vi i det hele tatt snakke om frivillighet og reell samhandling når dyret har levd under vår kontroll hele sitt liv? Hvorfor oppstår det så mange problemer i omgang med hester? Dette handler ikke bare om metoder, utstyr, mangel på tid eller menneskenes opptreden. Hvorfor må mange hester stadig "overtales" og manipuleres til å utføre de oppgavene vi påtvinger dem? Kanskje fordi ingenting er og kommer naturlig for hestene?
Brød og sirkus
I det årlige arrangementet Agria Oslo Horse Show, en arena hvor ærgjerrige ryttere kjemper om penger og prestisje, er det dedikert et område til Rytterforbundets konsept "Hestevelferd for alle". Her forsøker sporten å vise at dyrevelferd betyr noe. Støtte fra Landbruksdirektoratet og midler fra Norsk Rikstoto gjør arrangementet mulig. Slagordet "Hestevelferd og sport – hånd i hånd" skal overbevise oss om at motsetninger kan forenes i skjønn harmoni. I episode 263 – "Oslo Horseshow 2025 – og velferd", roser Bonnevie initiativet som en mulighet for de besøkende til å reflektere over eget hestehold.
Samtidig som hestevelferdskroken skal løfte både velferd og omdømme er det full fart og spenning i arenaen. Brød og sirkus. Tilskuerne på de store ridestevnene har forventninger og disse skal innfris. De nyter atmosfæren og blir henrykt av spektakulære oppvisninger. De kunstige avlede skapningene - hestene - er produsert for dette og ikke så mye annet. Det fremstår som en degradering av både hestearten og individet. Men ingen ser ut til å bry seg.
I episode 304 – "Knock-out på velferd" tar Bonnevie opp speed- og showklassen Knock Out, et fast innslag på Oslo Horse Show. Dette er midt i blinken for publikum: når to ekvipasjer raser rundt mellom og over hindre samtidig på hver sin side av arenaen. Den raskeste vinner og duellen skaper begeistring. Bonnevie stiller spørsmålet om når grensen krysses for forsvarlig sport og forsvarlig velferd.
Etter min mening fremstår spørsmålet som meningsløst. For det første er det ikke overraskende at slike klasser fins. For det andre, om det eksisterer en grense, hvor ligger den og hvem skal sette den? Hva er de prinsipielle forskjellene mellom showet og ordinære sprangklasser, med sine ekstremt høye hindre og tekniske utfordringer? Eksisterer forsvarlig eller hestevennlig hestesport? Velferden er tvilsom i samtlige tilfeller, noe virkeligheten stadig viser.
Hva skal oppnås med å splitte opp og prøve å finne fiktive og subjektive grenser? Hva er poenget med å fragmentere i stedet for å se på helheten og sporten under ett? Som med dyrevelferd ellers er en slik fremgangsmåte egnet til å sette seg selv i et godt lys ved å påpeke og være kritisk til enkelte, utvalgte forhold; man skal vise for omverdenen at man bryr seg om noen aspekter, men alltid med egeninteressene i bakhodet.
Travreklame helt gratis
Veddeløpsindustrien er avhengig av hesten som et sportsredskap, og spill på hest spiller en stor rolle. I 2025 endte omsetningen til Norsk Rikstoto på 3,3 milliarder kroner. I Norge er det påfallende lite kritikk som rettes mot organisert hesteløp. Er det fordi penger fra Norsk Rikstoto fordeles til resten av heste-Norge? Er det derfor det fins en viss aksept for gambling? Spillinntektene gagner sporten, betaler ansatte og overskuddet går til ulike prosjekter for å fremme hestesport, hold og avl. I år har Landbruksdirektoratet så langt fordelt 10 millioner kroner til landets hestemiljø, og ytterligere 4,75 millioner kroner gjenstår.
I Hestenes klan episode 301 – "Varslerne III" forteller Bonnevie at hun har "et godt hjerte for travmiljøet". Dette begrunnes til dels med at hun har truffet på en rekke "travfamilier" med en interesse og et engasjement for travhest, som noen ganger strekker seg over generasjoner. Hennes gode inntrykk stammer også fra møtene med travtrener Heidi Moen som intervjues i samme episode (samt i episode 216 – "Hestenes klan - Norge Rundt - Innlandet").
I episode 259 – "Hva tenker vi om velferden i norsk travsport" intervjues Anne Wangen, sjefsveterinær i Det Norske Travselskap (DNT). Episodene fremstår som spesialprodusert reklameinnhold for travet. Lytteren får ikke høre ett ord om de mange hestene som drepes i travsportens tjeneste, ei heller om den utbredte konfliktatferden hos løpshestene. Å utelate slike temaer når man snakker om travsporten virker useriøst og absurd. Tenker Bonnevie at dette ikke er verdt en samtale, eller anser hun det i det hele tatt som et problem? Eller ville det ødelagt den trivelige samtalen å snakke om den høye skadefrekvensen og avlivingstilfellene?
Bonnevie og Wangen snakker i stedet om hestehold og sportens flotte reglement. Mange travhester har sikkert mer utegang og kontakt med artsfrender enn andre sportshester. Men dette har naturligvis også en funksjon for travaktørene. Sosial kompetanse for en hest er nemlig viktig i en løpssituasjon. Det blir en slags investering som danner grunnlaget for å skape en god travhest, en oppgave som er krevende både fysisk og mentalt.
I episode 216 omtales hesteløp som noe positivt, og som en enkel oppgave for hestene fordi de vet hva de skal gjøre og hva som er forventet av dem. Bonnevie mener at det er mange måter en hest kan ha et godt liv på. Måten travet beskrives på er videre veldig forenklet. Risikoen hestene utsettes for bagatelliseres og Heidi Moen uttaler at hun rett og slett ikke ser lidelsene. Da er det jo greit.
Anne Wangen forteller i episode 259 om noen av travsportens velferdstiltak, blant annet utvikling av regelverk, velferdskontroller, utdanning av funksjonærer og arbeidet med anti-doping. Bonnevie var på Bjerke travbane under Klasseløpshelgen 2025. Besøket gjorde inntrykk og hun virket imponert over tiltakene. Det var blant annet "sinnsykt godt å se" at det var dyrevelferdskontrollører på banen.
Sporten elsker sin selvregulering, men den utgjør definitivt et problem i alle hestesportens grener. Likevel skryter Bonnevie i episoden av travsportens angivelig strenge sanksjoner. Jeg har fulgt sporten over lengre tid og kan ikke se at det straffes særlig strengt. Bøter for for eksempel driving er lave og disse forekommer ofte. Driving er, som pisk og sporer i ridesporten, en vanlig del av travet. Dette viser igjen at hestens beskyttelse og velferd på ingen måte er høyt prioritert.
Adrenalin og stress bidrar til at hesten gjør jobben og presterer. Men dette har en bakside når hester kan fortsette å løpe med skader som dermed forverres. Hesten gjør ikke dette fordi den ønsker så gjerne å glede oss. Og det ligger selvsagt trening, opplæring og kondisjonering fra ung alder til grunn. Det er en utbredt misoppfatning at høy prestasjon automatisk er et uttrykk for god velferd. For en hest kan prestere godt samtidig som den opplever smerte og stress. Også utstyr kan både skape og skjule konfliktatferd. Men hestemiljøet elsker fortellingene om hvordan hest og menneske i pakt med hverandre kjemper om seieren. Sluker man dette ukritisk sitter man igjen med en følelse av at sporten kan bli bedre og har livets rett.
I begge travepisodene er utstyr et tema, som sporten stort sett har et konservativt forhold til. For eksempel var piskeforbudet i travsporten politisk motivert. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har nå fått i oppgave å utrede et mulig forbud mot tungestropp, sjekk og flere typer bitt. Dette faller ikke i god jord hos alle aktive sportsutøvere. I tillegg skal Mattilsynet kontrollere om hestesportsorganisasjonenes reglement er i samsvar med konkurranseforskriften, og hvordan bestemmelsene praktiseres under konkurranser.
Endringer må til og ifølge Wangen jobber hestevelferdsavdelingen i DNT for å gi sporten levedyktighet i fremtiden. Et slikt utsagn viser tydelig sammenhengen mellom velferdssatsing og hvordan dette skal brukes i sportens favør. Men mot slutten av episoden sier Wangen noe pussig: "Hesten deler ikke våre ambisjoner. Den har ingen tanker om å bli god eller noe som helst". Hun sier også at hesten bare ønsker seg et "trygt og godt hesteliv".
Ja vel? Hvorfor bidrar Wangen da til en sport som stritter mot hele hestens natur? Hvordan samsvarer dette utsagnet med hennes funksjon som en representant for en sport der hester betegnes som idrettsutøvere som elsker å konkurrere?
For meg bekrefter det at dyrene faktisk er redskaper for mennesker som vil nå sine ambisjoner. Detter trumfer naturligvis hestens ønsker og interesser, og viser at hele hestesporten er tuftet på ren egoisme.
Mot slutten av hver podkastepisode oppmuntrer Bonnevie lytteren til å ta kontakt om man har kommentarer, spørsmål eller innspill. Etter å ha lyttet til episode 259 sendte jeg en epost for å gjøre henne oppmerksom på de negative forholdene i travsporten. Svaret uteble.
Les flere artikler om hestesport her.
