Utnyttingskulturen i stallen

Hestesporten er ikke som andre idretter. Det har forekommet mye kritikk og skandaler relatert til dyreplageri da menneskers ambisjoner lett kommer i konflikt med hestenes velferd. Her til lands er sporten for tiden i hardt vær, men overskriftene er av en annen art. For hestesektoren utnytter ikke bare hester. Sammenlignet med andre idretter ser den ut til å dominere når det kommer til seksuell trakassering og overgrep mot kvinner.

At dette forekommer i miljøet er ikke noe nytt, men nylig har et TV-program gjort problemet kjent for mange. Over to episoder i mai ga TV2s dokumentarserie Norge bak fasaden oss et innblikk i omfanget av slike handlinger i hestesporten, med fokus på det norske travmiljøet. I episodene "Jentene i stallen" står flere kvinner frem og deler sine historier, erfaringer og utfordringer i et mannsdominert miljø. Noen av mennene det har blitt varslet om konfronteres og Det Norske Travselskap (DNT) intervjues om saken.

Journalistene Janne Amble og Kadafi Zaman. Kilde: TV2 Play.

I etterkant fikk DNTs daværende generalsekretær Svein Morten Buer mye kritikk, både for sin opptreden i programmet og den generelle håndteringen av saken han hadde ansvar for. Det endte med at han måtte gå av. Siden har det vært mye strid innad i miljøet, og konsekvensene av programmet har begynt å ta form. For også omverdenen reagerer.

Skandaler relatert til vold mot hester har gradvis påvirket hestesportens omdømme og svekket samfunnets aksept. De ulike avsløringene har dog ikke fått like mye oppmerksomhet og like store følger som sakene som omhandler overgrep mot unge jenter. Men totalt bidrar de til et helhetlig bilde av miljøet.

Et monster ble skapt

Hestene er uten tvil den mest utsatte gruppen i sporten, da utnyttingen dyrene utsettes for er konstant og systematisk. Dette var ikke temaet for TV2 sin dekning. Men det er tydelig at miljøets utnyttingskultur består av flere grener der de samme fastlåste mekanismene, strukturene og holdningene ligger til grunn. Både hester og jenter har blitt ofret i årevis for å holde hjulene i gang. Utfordringer med hestevelferd og seksuelle handlinger rettet mot kvinner har blitt fornektet og nedprioritert i lang tid.

I forkant av "Jentene i stallen" har journalistene Janne Amble og Kadafi Zaman snakket med over 50 jenter som har blitt utsatt for ulike seksuelle handlinger i travsporten. Også travtrener Heidi Moen blir intervjuet. Hun har engasjert seg i saken i godt over ett år, og har mottatt svært mange henvendelser fra ulike jenter som forteller om sine opplevelser med overgrep i miljøet. De utallige historiene handler om alt fra tafsing, uønsket seksuell oppmerksomhet til voldtekt. Omfanget er enormt og viser at problemet ikke handler om noen få aktører som står bak ugjerningene.

Temaet har blitt belyst i media tidligere. I februar 2025 publiserte NRK en artikkel om seksuelle overgrep i travsporten, der miljøet beskrives som "gjennomsyret av seksuell sjikanering og overgrep". Likevel formidlet DNT-ledelsen over ett år senere at "dette programmet er en vekker til oss i sporten". Men ukulturen har eksistert i mange år, og de mange varslene hopet seg opp siden i fjor. TV2s avsløringer burde ikke komme som en overraskelse. Menn i maktposisjoner og unge jenter er en velkjent og fast konstellasjon i stallmiljøer, og legger til rette for at det kan oppstå kritikkverdige forhold.

I 2025 ble det også tydelig at DNT ikke hadde et fungerende varslingssystem på plass. Man kunne ikke varsle anonymt, og "varslingskanalen" besto kun av en enkel e-postadresse. Dette fikk konsekvenser for den videre saksbehandlingen, da mange kviet seg for å ta kontakt. Hvorfor ble det slik? Så ikke DNT behovet for en varslingskanal som fungerte? Det forteller uansett mye om hvor prioriteringene lå. Det kan fremstå som om ledelsen i DNT stakk hodet sitt i sanden og ikke ønsket å forholde seg til problemene.

DNT lovet å ta grep etter publiseringen av NRK-artikkelen, og et bedre varslingssystem ble opprettet. På nettsidene til de ulike hesteorganisasjonene er det nå mulig å varsle anonymt om kritikkverdige forhold, enten det dreier seg om mennesker eller hestevelferd. På DNT sin side står det f.eks. at "Travsporten skal være trygg for både mennesker og hester". På travbanene ble det hengt opp plakater med informasjon om hvordan man kan varsle. Utenom dette var det marginalt med tiltak før TV2 viste "Jentene i stallen". Men i etterkant av programmet føler nok DNT seg mer presset til å ta problemene mer seriøst enn tidligere. Det måtte åpenbart et TV-program til.

Krisestemning og oppvask

Avsløringene førte til at hestenæringen ble innkalt til krisemøte den 27. mai. Landbruks- og matministeren og barne- og familieministeren krevde en redegjørelse av forholdene som ble belyst i dokumentarserien. Regjeringen forventer umiddelbar opprydding og igangsetting av forebyggende tiltak. Arbeidet skal følges opp til høsten.

Det er bra at det kreves handling fra et miljø som har opptrådd passivt lenge. Samtidig burde statsrådene forstå hvor galt det kan gå når en næring i så stor grad får lov til å regulere og styre seg selv. På området hestevelferd går det over stokk og stein uten at myndighetene løfter en finger. Jeg har forsøkt å engasjere departementene ved å sende e-poster om forholdene, uten hell. I stedet for et krisemøte er responsen byråkratiske standardsvar.

Hestesporten er en lukket bransje, og det merkes på hvordan den håndterer utfordringer. I sporten råder det en holdning om at personer utenfor helst ikke skal bry seg om den. Men når problematiske sider feies under teppet og myndighetene heller ikke gjør noe, er samfunnet avhengig av media, dyrevernere og varslere. Disse aktørene vil noen ganger bli beskyldt for å skade sporten, men alt av kritikkverdige forhold har naturligvis sitt opphav innad i miljøet.

Ikke minst mennesker som spiller på hest burde være bevisst på hva de bidrar til med sine midler. Nylig meldte Rikstoto om lavere spillomsetning i mai. Færre kunder ble nevnt som en årsak. Har noen av spillerne tenkt seg om? Om nedgangen i antallet spillere kan kobles til TV2-dokumentaren er uvisst. En annen reell konsekvens for travsporten er sponsorene, som det har blitt vanskeligere å holde på som følge av programmet. Her er sammenhengen tydeligere, da noen virksomheter ikke lenger ønsker å assosieres med sporten og den negative omtalen. Andre krever redegjørelse og forklaringer fra travbanene og klubbene. En slik bevisstgjøring og handlekraft er positiv, og forhåpentligvis vil den i framtiden også omfatte hestene.

Norge bak fasaden skapte mange overskrifter i travmediene. Kilde: Trav365.no.

Med en offentlighet som følger med mobiliserer en presset hestenæring ressurser og legger fram tiltak. Det loves at arbeidet med forebygging av overgrepssaker skal styrkes. En handlingsplan skal sørge for bedre håndtering og oppfølging. Beviskravet i varslingssaker skal senkes. Et krav om vandelsattest for dem som har ansvar for ungdommer er fremmet som et annet forslag.

I "Jentene i stallen" kritiseres DNT for sitt regelverk, som blant annet innebar en foreldelsesfrist på kun fem år i overgrepssaker. Foreldelsesfristen ble etter programmet økt til ti år, for overgrep mot personer under 16 til 20 år. Til høsten skal det fremmes et nytt forslag om at foreldelsesfristen i regelverket følger straffeloven. Målet er å forvandle travsporten til "et trygt, inkluderende og respektfullt miljø" for barn og unge.

I juni publiserte styret i DNT redegjørelsen "Varslingssaker, status og tiltak". Den innledet med en anerkjennelse om at organisasjonen "ikke har håndtert et betydelig antall varsler om seksuell trakassering, mulige seksuelle overgrep og annen uakseptabel adferd på tillitvekkende mate".

I tillegg til varslene som har blitt kjent, er det realistisk å anta at det fins mørketall. For det er ikke nødvendigvis lett å varsle om noe så skambelagt som seksuelle overgrep. I mindre stallmiljøer kan man være redd for konsekvenser og belastninger varslene medfører. Overgrep og vold mot kvinner og dyr er heller ikke prioriterte saker i rettssystemet, og henleggelser og lave straffer er vanlig. Disse faktorene bidrar til å øke terskelen for å stå frem og melde fra.

I 2025 mottok DNT 49 saker fra 28 utsatte kvinner. Varslene omhandlet 30 ulike personer. 41 av sakene gjaldt seksuell trakassering, tre handlet om mulige seksuelle overgrep, fire var relatert til hestevelferd og tre til arbeidsmiljøforhold. 32 hendelser var etter DNTs gjeldende regelverk foreldet. I flere av tilfellene ønsket ikke varslerne å gå videre med saken, og flere av sakene manglet tilknytning til DNTs virkeområde. Bevisbyrden om regelbrudd var høy og dokumentasjonen mangelfull i en rekke saker. Disse aspektene satte dermed en stopper for videre behandling. Bare to forhold ble anmeldt til politiet, men disse ble senere henlagt.

DNT har nå opprettet et varslingsutvalg for å forbedre saksbehandlingen. Videre jobbes det med en ombudsordning som skal gi råd og veiledning til dem som vurderer å varsle. Det skal dermed bli lettere å ta kontakt og tilliten til systemet skal økes. Travselskapet har hendene fulle. Det må ikke bare ryddes opp i ukulturen. Omdømme, økonomi og en intern tillitskrise er andre utfordringer sporten sliter med. Kritikken rundt håndteringen av varslingssakene har vært enorm, for det holder ikke å si opp enkeltpersoner.

Sporten først

Som en del av en holdningskampanje samlet hestesporten seg i starten av juni rundt seminaret "Hvordan gjøre trav- og galoppsporten tryggere?", der man blant annet spurte om hvordan man kunne "legge til rette for å beholde og løfte frem flest mulig og lengst mulig i hestesporten?" Seminaret var et samarbeid mellom Norsk Rikstoto, DNT og Norsk Galopp. Fokuset virket å være på det som betyr mest for aktørene – sportens anseelse og fremtid. Selv uten overgrepssakene er rekruttering en utfordring, men åpenbart en nødvendig oppgave, for uten nytt blod må organisasjonene på sikt legge opp. Å rekruttere flere jenter og kvinner til et utrygt miljø fremstår nærmest upassende. Men sporten ønsker naturligvis å redde seg selv. Med synkende spillomsetning og sponsorer som flykter har man ikke råd til å vente.

Hestesporten inviterer til seminar. Skjermdump fra Rikstoto.no.

Stemningen i miljøet virker å være todelt, med optimisme og håp på en side, og skepsis og frustrasjon på en annen. For det er naturligvis ikke bare DNT som sitter med et ansvar. Det er rimelig å anta at mange i miljøet har vært kjent med forholdene. Hva kan vi forvente av aktører i en sport som sliter med rekruttering og nedgang over en lengre periode? Og som er helt avhengig av hesteeiere, trenere og kusker? Man har ingen å miste, og da sitter det langt inne å utføre handlinger som kan føre til mer frafall.

I redegjørelsen fra juni skrev DNT at organisasjonen "skal bli bedre rigget for å utestenge personer som begår alvorlige seksuelle krenkelser ovenfor andre. Vi må se på muligheter for dette gjennom tilpasninger i regelverket. Vi må undersøke muligheter som suspensjon eller inndragelse av lisens dersom personen anses som uskikket til å inneha lisens".

Det er vanskelig å se for seg at individer i nøkkelposisjoner skal utestenges og for alltid være borte fra sporten. Dette har så vidt jeg vet aldri skjedd, selv ikke i de mest alvorlige tilfeller av overgrep. Det er vanskelig å endre en kultur som har vedvart lenge, og den kan ikke plutselig erstattes med ansvarlighet og tillit. Kulturen i hestesporten har utviklet seg over tid – stort sett uforstyrret. Den virker helt inngrodd i miljøet, som omfanget av seksuell trakassering og overgrep illustrerer.

Trygt?

Forskningsprosjektet Trygg Hestesport undersøkte problemene i 2025. Studien er et samarbeid mellom Norges Idrettshøyskole og Gymnastikk- og idrettshøgskole i Sverige. Det ble gjennomført en spørreundersøkelse og intervjuer med 653 personer fra Norge og Sverige. Det viste seg at rundt 55 prosent av de spurte hadde blitt utsatt for seksuell trakassering eller overgrep i hestemiljøet. Tettheten av slike handlinger virker dermed å være større i hestesporten sammenlignet med andre miljøer. Det ble vist til strukturelle og organisatoriske svakheter der alder, kjønn og maktskjevheter skaper forhold som muliggjør overtredelsene og øker risikoen for å bli utsatt.

Ifølge prosjektets undersøkelser er 96 % av de utsatte jenter og kvinner med en gjennomsnittsalder på 18 år. 34 % er under 15 år. Av gjerningsmennene er 56 % minst 15 år eldre enn de berørte. 71 % befant seg i en autoritetsposisjon til den utsatte. Heste- eller stalleiere, trenere og ridelærere er personer som forvalter adgangen til hester, trening, konkurranser eller oppstallingsmuligheter. De har innflytelse overfor unge kvinner i underordnede roller. Studien kaller dette for "hestesentrert makt". Denne maktposisjonen forsterkes av andre faktorer som f.eks. status i hesteverdenen. Seksuell trakassering eller overgrep kunne forekomme på flere ulike steder, i eller utenfor stallen, og også digitalt. 

Det ble vist til at deltakere fra den mannsdominerte trav- og galoppsporten hadde nærmere fem ganger høyere sannsynlighet for å oppleve seksuell trakassering enn deltakere fra ridesporten. Forskerne bak studien ble dermed ikke overrasket over det som kom frem i "Jentene i stallen", siden skildringene stemte overens med deres egne data.

I NRK-artikkelen fra 2025 kom det også frem at kildene "beskriver en sport der mange aktører står i et avhengighetsforhold til hverandre. Og der unge jenter føler seg presset til å ligge med eldre menn".

Av egen erfaring vet jeg at det ikke er uvanlig å tilbringe en del alenetid med f.eks. en trener eller ridelærer. Mange jenter som har passhester eller egen hest oppholder seg i stallen i mange timer, uten tilsyn av foreldre eller andre omsorgspersoner. Hestemiljøet tiltrekker seg i stor grad jenter, som er glade i hesten og som kanskje har sportslige ambisjoner. Det skapes en emosjonell tilknytning til dyrene som kan gjøre unge mennesker sårbare. Hesten kan brukes som et pressmiddel i et avhengighetsforhold der den voksne har overtaket. Det står potensielt mye på spill, og man kan stå i fare for å miste hesten, treningstimer eller muligheter.

NRK pekte i sin artikkel på et tilfelle der overgriperen på en kalkulert måte brukte vold mot hester for å få tilfredsstilt sine seksuelle behov av stalljentene. Dette er bare ett eksempel på en glidende overgang der overgrep og vold rettes mot ulike individer. Det burde ikke overraske at dyremishandling og vold mot mennesker kan henge sammen, og i hestesporten ligger forholdene til rette i begge retninger.

Dette stemmer overens med mine egne erfaringer. Da jeg var 14 år gammel ble jeg utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet og misbruk i stallen. Eksempelet er typisk: Den langt eldre mannen var hesteeier og konkurranserytter, og han kunne også være voldelig overfor hester. Slike menn velger sine ofre ofte målrettet. Jentene er gjerne unge og sårbare, kan føle seg alene, eller komme fra ustabile hjem. Et stallmiljø kan være et trygt sted, men også et egnet sted for utnytting og manipulasjon.

Både i NRK sin artikkel og i kjølvannet av "Jentene i stallen" uttalte flere kvinner at de aldri hadde opplevd noen upassende tilnærminger i heste- eller travmiljøet. Naturligvis er det ikke slik at alle hestejenter og kvinner havner i ubehagelige situasjoner. Men med en realistisk tilnærming burde man klare å forstå at dette forekommer, og dataene rundt omfanget snakker for seg selv. De samme kvinnene uttalte videre at seksuell trakassering og overgrep ikke var noe unikt for hestesporten.

Er slike utsagn ment som et forsøk på å bagatellisere forholdene, så tvil om episodene, og et forsøk på å beskytte sporten og dens aktører? Skal dette underbygge holdningen om at overgrep skjer en viss type kvinner som oppfører seg på feil måte? Det er i tilfelle en svært enkel tolkning av komplekse forhold, som blant annet forskningsprosjektet gjorde rede for. Det er de voksne som går over streken som må ansvarliggjøres, ikke de mindreårige. Mange utsatte sitter likevel igjen med skam og skyld fordi en voksen har tatt seg til rette.

Jeg lurer på hvilke konkrete tiltak som eventuelt kan ta knekken på ukulturen og dynamikken i miljøet. Man kan angripe dette fra ulike hold, men forholdene ligger på en måte fast. Dermed blir det vanskelig å unngå at historiene gjentar seg og ugjerningene fortsetter. Man kan prøve avskrekkende tiltak og oppmuntre til økt varsling. Men miljøet kan ikke regulere seg frem til en holdningsendring hos enkelte, og hesten vil alltid være et mulig pressmiddel. Selv om DNT i fremtiden skulle straffe overskridende atferd mer konsekvent er den langsiktige effekten uviss.

Plakat på Bjerke Travbane. Foto: Abolisjonisten

Jeg personlig har liten tro på sanksjoner i hestesporten når man ser på hvordan dette håndteres i forhold til hester. I travløp forekommer f.eks. driving ofte, som er en form for press og vold mot hesten. Likevel gis det ekstremt lave bøter for slike regelbrudd og problemet gjentar seg gang på gang. Uansett gren fungerer systemet dårlig og ikke i hestens favør. Håndheving av både sportens eget reglement og lovverket ellers uteblir stort sett. Dette fordi ulike former for vold mot hester er dagligdagse, det ligger i hestesportens natur. Dette passer aktørene godt og derfor endres ingenting. Normaliseringen bidrar videre til at det varsles om få hestevelferdssaker. Enda færre havner hos påtalemyndighetene, selv i tilfeller av alvorlige brudd på dyrevelferdsloven.

Veiskille

Jeg forsøkte å legge de ubehagelige opplevelsene i stallen bak meg. Vedkommende skulle ikke få mer makt eller oppmerksomhet, og jeg ønsket heller ikke å havne i eller bli sittende fast i en offerrolle. For i stallen var det noen som hadde det verre - hestene.

Personlige opplevelser relatert til overgrep kan brukes til å forstørre vår empati, forståelse og solidaritet med andre som opplever noe lignende. Da utsetter man naturligvis ikke andre for misbruk heller, dyr inkludert. Hos meg styrket dette mitt engasjement som tenåring, og jeg ble mer frittalende, opprørsk og opptatt av rettferdighet.

På ridesenteret varslet jeg derfor om flere forhold som involverte vold mot hester. Ett av tilfellene involverte vår daværende ridelærer, som under en treningstime var altfor flittig med pisken mot hesten hun red. At ridelæreren var populær gjorde det ikke lettere å si fra, men jeg måtte. Etter varselet fikk eieren selv se de markante piskemerkene på hesten sin bakpart, og den ble umiddelbart tatt vekk fra ridelærerens treningsliste.

Det jeg hadde gjort spredte seg fort. Siden jeg før "ridelærerepisoden" hadde varslet om et par sprangryttere ble jeg lite populær blant de andre stalljentene. Det opplevdes tøft til tider, men det var samtidig helt nødvendig og riktig å protestere. Erfaringene gjorde meg mer tykkhudet, men det var også skuffende å observere at varslene fikk så få konsekvenser. I ettertid er jeg glad for at jeg ikke lyttet til "autoritetene" i miljøet, som forsøkte å bortforklare og bagatellisere ugjerningene. Det er forståelig at mange kvier seg for å si fra i et miljø som kan være preget av konfliktskyhet og en taushetskultur. Det er ikke alltid gøy å lage furore og møte konsekvensene av det.

Å varsle krever mot, om det så handler om seksuelle overgrep eller dyreplageri. Man må være forberedt på represalier, og beskyldninger om å sverte sporten. Men i hestemiljøet kommuniseres mye av dette for å avlede oppmerksomheten fra miljøets skyggesider. Men hvor går grensen? Skal unge jenter bare finne seg i seksuelle tilnærminger? Hvor mye vold mot dyr skal godtas? Der ingen tør å melde fra om kritikkverdige forhold vil ukulturen vedvare.

Forsker og rideskolelærer Therese Waerner undersøkte ved hjelp av spørreundersøkelser og feltstudier hvordan felleskap, frykt og hierarkier sameksisterer i noen utvalgte rideskoler. Hun avdekket at unge ryttere stort sett trives i idretten, samtidig som de tilpasser seg hierarkier og sportens uskrevne regler. Dette fører igjen til at mange ikke tør å varsle eller stille spørsmål, og kan på sikt kvele engasjement.

Hesten er som oftest hovedgrunnen til at ungdommer havner på en stall eller rideskole. Stallen er også et sosialt møtested. Ifølge Waerner ønsker mange unge seg ikke bare en relasjon til hesten, men også innflytelse og en slags medbestemmelsesrett. Dette kjenner jeg meg igjen i. Det kan være tungt og frustrerende når man bryr seg om hesten og om hvordan den har det uten å ha påvirkningskraft. Som tenåring opplevde jeg dette til dels med noen av mine passhester. Heldigvis hadde jeg min egen hest, og jeg sluttet etter hvert å ri andres hester. De fine opplevelsene med min hest (Merlin), som ikke var knyttet til noen form for prestasjon, fikk meg til å reflektere og sette ting i perspektiv.

Merlin som kommer løpende mot meg, klar for nok en langtur i skogen. Foto: Abolisjonisten

I flere år før deltok jeg i konkurranser med rideklubbens voltigegruppe, samt i dressur-, sprang- og feltrittkonkurranser. Jeg fikk ri noen av de beste hestene ridesenteret hadde å by på. Min trener anbefalte meg å satse på sporten og jeg trente i flere timer hver dag. Samtidig fikk jeg høre at om jeg ønsket å lykkes måtte det en holdningsendring til i forhold til hestene. Jeg måtte godta at disse tidvis ble utsatt for tøff behandling, da hestene også måtte prestere.

På et tidspunkt måtte jeg ta et valg. Ønsket jeg å bli gradvis mer avstumpet som følge av at jeg utnyttet dyr hver dag? Det føltes som om sportens krav gikk på tvers av kjærligheten til hesten og relasjonen jeg ønsket til den. Det ble også tydelig for meg at om man ønsket å satse på hestesport støter man stadig på en eller annen form for avhengighet. For en rytter må ha tilgang til hester, trenere og penger. Jeg valgte å trekke meg ut av sporten. Det var ikke en lett avgjørelse, da et liv uten hest var umulig å forestille seg.

Full sirkel

Etter hvert som jeg ble voksen kom jeg frem til at en rideskole ikke er et egnet sted for barn og unge som er glade i dyr. For de lærer ikke bare at det å påføre hester smerte og ubehag er akseptabelt, men også at dyr er til for å brukes. Men organisasjonene og hestemiljøet løfter utelukkende frem fordelene unge kan oppnå ved samvær med hester. Stallen betegnes gjerne som et fristed, der man opplever frihet, mestring og terapi. Slike fremstillinger inviterer naturligvis sårbare ungdommer inn i et miljø som ikke nødvendigvis innfrir forhåpningene om trygghet og tilhørighet.

Det er et legitimt krav at unge skal ha tilgang til trygge steder og tilbud. Det fins samtidig mange idretts- og fritidsaktiviteter som ikke går utover dyr. For det å ri og drive med hest er ikke harmløs moro. I hestesporten betaler hestene prisen for deltakernes selvrealisering og stallens merkelapp som et "fristed". For hestene som holdes i fangenskap eksisterer det ingen frihet og avhengighetsforholdet er absolutt. Hestene har ingen mulighet til å forlate miljøet, og deres kropper blir brukt som redskap for å oppnå resultater og fornøyelse.

Men alle former for overgrep og misbruk bør anses som skadelig, uavhengig av hvem de rettes mot. Det nytter ikke å trekke skillelinjer mellom de ulike utsatte gruppene, for det er de samme mekanismene som styrer utnyttingen. Men i dyrenes tilfelle er den langt mer akseptert. Det er kanskje mulig å skape en tryggere hestesport for mennesker, men det vil aldri gjelde for hestene. For hestevelferd er en tapt sak. Denne velferden handler minst av alt om hester, men er i stedet et PR-initiativ ment til å berolige storsamfunnet.

Med overgrepssakene i "Jentene i stallen" har situasjonen forverret seg for hestesporten. Men konsensusen innad i miljøet ser ut til å være at den ikke skal ødelegges, uansett hvor mange avsløringer eller skandaler som blir belyst i offentligheten. Miljøet skal i stedet gjøres litt bedre eller litt tryggere.

For meg var det befriende å komme meg ut av sporten, og ikke minst et miljø hvor det florerer holdninger overfor dyr og kvinner jeg ikke kan stå for. Min tidligere følelse av tilhørighet ble erstattet med et ønske om å holde avstand. Jeg kom frem til at jeg skyldte hestene å la være å ri dem. Mine tanker om at bruken av hester var galt ble senere underbygd av kunnskap om blant annet hesteatferd. Sammen med rene etiske betraktninger ble dette til en helhet. Jeg er glad for at jeg var mottagelig for dette allerede som ung jente, da det dannet fundamentet for nye perspektiver. Mine opplevelser med hestene var helt avgjørende for prosessen.

Hestesporten er et lukket miljø og den vil alltid forsøke å tildekke og skjule negative forhold. Men i dag er dette vanskeligere, og tiltakene som iverksettes etter hver skandale minner om akutt brannslukking hvor den reelle effekten er svært uviss. I stedet for at sporten forsøker å presentere en tilsynelatende mer moderne og progressiv utgave av seg selv burde overgrepssakene heller fungere som en spiker i kisten.