Natural Horsemanship Del 2: Ordets makt

Da jeg skrev om Natural Horsemanship (NH) sist drøftet jeg en rekke kritikkpunkter som rettes mot denne formen for trening, herunder bekymringer for hestens velferd. Men til tross for kritikk og forskning fristes hesteeierne med tjenester og produkter relatert til NH. Fremstilling og terminologi spiller derfor en viktig rolle når tvilsomme treningsmetoder skal presenteres som human, og i noen tilfeller til og med etisk. Et unøyaktig, oppblåst og emotivt språk bidrar til å påvirke og forme holdninger. Dette er alarmerende, for det tilslører og villeder. Dermed blir reelle og viktige faktorer relatert til hestens velferd og atferd neglisjert eller forkastet.

Språkbruken i NH og såkalt liberty-trening (som f.eks. "frihetsdressur") inkluderer ord som partnerskap, vennskap, tillit, frihet og frivillighet. Og begrep som "naturlig", "respekt", "lederskap" og "ikkevold" går igjen. Andre ganger hentes terminologi fra vitenskapen uten korrekt definisjon eller forståelse, tilpasset subjektive overbevisninger. Dette for å fremme sine teknikker og for å forklare - eller forenkle - komplekse forhold relatert til hesteatferd, som ikke nødvednigvis gjenspeiler realiteten. Forenklingen av komplekse forhold går som en rød tråd i NH.

Hesten i skyggen av mennesket

Aversive metoder og dominans overfor hester er utbredt i hestemiljøet, og holdningen om at dyrene behøver en menneskelig leder likeså. Noen trenere tar i teorien avstand fra dette ved å anerkjenne at konsepter som respekt og lederskap ikke gir mening for hesten. Men disse får, variasjoner til tross, likevel en praktisk betydning.

Skjermdump fra Ole Johansens nettside olehorseman.weebly.com.

Hestetrener Ole Johansen tilbyr kurs og trening av hester, blant annet travhester. Han forteller at det skapes en rangorden mellom han og hesten i arbeidet i rundpaddocken. Ifølge Johansen kan en hest oppnå høyrere status ved å kontrollere andre hester. Han mener videre at hesten "instinktiv underkaster seg den person eller hest (også andre bevegelige objekter) som flytter på hesten". Johansen er tydelig – og ærlig - på at det er han som bestemmer. "Alle hester må tilpasse seg meg som leder. Jeg bestemmer om hesten skal bevege seg og hvordan den skal bevege seg". Dette er et klassisk eksempel på hvordan dominans, et krav om respekt, kontroll og lederskap går hånd i hånd i en konstruert dynamikk mellom menneske og hest. 

Hawk Christensen er en annen aktør i feltet. Han driver Hawk Horsemanship, som utdanner mennesker og rehabiliterer hester. Christensen er opptatt av at hesten skal lytte til ham i stedet for å "ta styringa selv". Hestene trenger en leder som gir dem trygghet.

Skjermdump fra Hawk Horsemanships facebook-side.

Er et menneske, som tildeler seg selv lederrollen, ensbetydende med trygghet? En utbredt

tanke innen NH er at lederskap er en forutsetning for kommunikasjon, trygghet og en god hest-menneske-relasjon. Men for å bli hestens leder brukes aversive metoder og hesten presses, jobbes eller jages for å etterligne noe man mener er naturlig.  

Hestetrener Tara Orlin, som reklamerer med tillitsbasert trening uten bitt, hevder at hesteverden er "ganske enkel", og at det er hun som flytter på hesten og ikke omvendt. Hun tar kontroll og kan etter hvert slippe hestene løs når lederskapet er etablert. Noen hesteeiere lar seg åpenbart imponere over at Orlin håndterer og rir nærmest uten utstyr. Men man bør ha i minne at dette gjelder hennes egne hester, som har blitt lært opp og trent over en viss tid. Hvordan denne treningen har gått for seg vet vi ingenting om.

Cathrine Fodstad, som driver "Ride like a Viking", forteller at hester ønsker en leder, noen som viser vei, og et slags rangsystem. Fodstad mener at trenerens idéer og mål kan overføres til hesten, og at denne formen for lederskap gjør at både ridning og håndtering blir enkelt. Igjen er spørsmålet om hester så sårt behøver en leder av en annen art. Hvor skulle dette behovet springe ut fra? Og hvordan skal en hest danne seg en innsikt i felles mål?

"Naturlighet" – myter og misforståelser

Det påstås at treningsteknikkene reflekterer hestens "naturlige" atferd. Men forklaringene som brukes for å legitimere ulike metoder avslører imidlertid en misforståelse av f.eks. rangorden og aggresjon hos hester. Jeg mener at påstanden om at NH-trening er en mer "naturlig" og "human" tilnærming ikke holder mål.

Utsagnene over illustrerer både hvordan mennesker hevder overlegenhet over hesten, og at forskningsbasert kunnskap ikke har klart å avlive slike myter. Trenerne bruker fortsatt frittlevende og domestiserte hesters atferd som et forbilde for å overføre noen av observasjonene til sin hestetrening. Tanken er nok at når man baserer seg på noe man hevder er "naturlig", må det være riktig og gi gode resultater. Dette er hva man kaller naturalistisk feilslutning.

Problemet er at mennesker ikke er hester. Dette gjør overføringen til hest-menneske-forholdet til et uegnet verktøy under trening. En annen innvending er at hesters sosiale struktur ofte misforstås og forenkles. Dyrene i en naturlig flokk danner sterke bånd til hverandre. Individene besitter en velutviklet kommunikasjon, gjennom et subtilt kroppsspråk, ansiktsuttrykk, berøring, visuelle og olfaktoriske signaler og lyd. Hvordan skal et menneske, eller en NH-trener, klare å etterligne dette?

I tillegg er det selvsagt ingenting naturlig ved å trene hester i utgangspunktet. Trening er et abstrakt konsept som neppe gir mening for en hest. Selv om dyrene kan lære øvelser og signaler, vil de alltid være den passive parten som trenes. Det slutter ikke å forbause meg at mennesker fortsatt ikke er villige til å ta avstand fra å trene og dressere dyr. Man går heller langt i å forsvare utnyttingen og egne behov. Kanskje dette er forklaringen på at vi ser en oppblomstring av ulike tilnærminger, og "kreative" filosofier som formidles på en måte som skal høste aksept.

NH som markedsfenomen: strategier og kommersialisering

NH og liberty-bransjen kan fremstå som variert i den forstand at utøverne prøver å skape sin egen vri, stil og treningsfilosofi - med ulike grader av show-off. Trenerne liker å vise fram hva de får til. Bilder av "vrange" hester som må temmes, eller ridning med halsring i naturen skal appellere til potensielle kunder. 

Ridning er en form for dominans. Skjermdump fra taraorlin.com.

Men kan vi stole på polerte, tiltalende nettsider og grandiose ord? Så å si alle industrier som driver med systemisk utnytting av dyr har kastet seg på dyrevelferdsbølgen, og prøver å forme sin egen fortelling. Hestemiljøet er intet unntak. Særlig NH og liberty-bransjen satser aktivt på et språk som bidrar til tilsløring av faktiske forhold, og normalisering av hesten som et bruksdyr. Pynteuttrykk som "på hestens premisser" og påstanden om at "hestevelferd er viktigst" er fantasier som florerer. 

Når hestetrening diskuteres, er det begrenset til hvordan treningen utføres når man sammenligner tilnærminger og metoder. Det er greit å bruke hester, så lenge vi er litt snillere eller mykere med dem. Men kan vi dra en rett linje mellom dominans og underkastelse på den ene siden, og samspill og forståelse på den andre?

Dominans er ikke bare et begrep i vårt forhold til hester, men en realitet. Bør bare harde og skremmende metoder debatteres, eller bør samtlige konsepter tas opp? Er direkte tvang verre enn å "veilede" hesten over tid til den gjør det treneren ønsker? Det er grader av tvang og manipulering og "litt" press er også press. Vi burde heller stille spørsmålet om hvorfor hester trenes og samtidig tenke over hvor forsvarlig dette egentlig er.

Mange kan få vondt av å se hester som utsettes for rå behandling eller jaging. Men for meg blir dette å henge seg opp i enkelte metoder. Hva betyr det når hesteeiere løfter opp noen trenere eller kritiserer andre når fundamentet er det samme? Uavhengig av filosofi, er det menneskenes behov og ambisjoner som ligger til grunn. Å bli trent og brukt var aldri hestens idé. Samtlige treningssystemer er laget av og for mennesker der hesten er en nødvendig part for å kunne utføre jobben. Men i en utnyttingssituasjon kommer dyret alltid i andre rekke.

Uansett hvordan man prøver å pakke det inn, premissen for all hestetrening ligger fast: et skjevt makt- og avhengighetsforhold der den ene parten har overtak på den andre. Dette innebærer grader av dominans, kontroll og lederskap som starter når hesten blir født. Dermed er det sekundært om treneren møter hesten bevæpnet med en oksepisk, eller om hun ber den med mild stemme og noen dytt i riktig retning om å si "ja" til det hesten bes om. Derfor mener jeg at samtlige trenere fortjener gransking.

Begrepet "etisk trening" er en annen brikke i en språkbruk som bør granskes. Språk har betydning fordi det påvirker oss på ulike måter, og i omgang med dyr kan feiltolkninger føre til alvorlige konsekvenser. Men det å blande etikk, respekt og velferd inn i en utnyttingssituasjon er et nyttig markedsføringsgrep. For mange hestetrenere selger konsultasjoner, kurs eller medlemskap. Noen tilbyr også produkter som utstyr, klær eller bøker.

Hawk Christensen sier han prøver å finne en etisk tilnærming til hestetrening. Han medgir at det er umulig å holde på med hest uten å bruke noen form for negativ forsterkning (press og ettergift). Burde ikke denne erkjennelsen alene være grunn nok til å avstå fra treningen? Er det ikke en form for grønnvasking når man utnytter hesten på en "riktig" måte?

Tara Orlin reklamerer for en respektfull omgang med hesten når hun trener og rir. Hennes tilnærming er ment til å skape villige og avslappede hester. Dette er store ord, men hvordan kan vi verifisere påstander som befinner seg i en gråsone? Hennes nettside består først og fremst av slagord og generiske bilder som virker iscenesatt. Det er lite konkret informasjon om metoder eller fremgangsmåter. For å få tilgang til denne må man kjøpe et kurs.

Romantisering og realiteten

Matilde Brandt står bak "Frihest", som er ment som en hestevennlig tilnærming. Hun mener vi bør lære hesten hva et "ja" betyr. Dette skal ifølge Brandt være ensbetydende med et ønske om samarbeid og om å prestere. For meg er dette absurd. Skal læring bli til et ønske? Dette fremstår som nok en meningsløs forklaring på en form for manipulering, rettet mot dyr som har tilbrakt hele sine liv som menneskers fange.

Istedet for å leie hesten bort til oppstigningskrakken, skyve bakparten nærmere krakken og rygge den med tøylene, benytter jeg innlærte beskjeder som tillater hesten å utføre øvelsen uten at man fysisk manøvrerer den. “Kan du komme bort til, og stille deg opp ved krakken så jeg kan stige på?”

Hesten skal da svare "ja!" Målet er det samme, som nås på marginalt ulike måter. Det avgjørende er at disse ikke er vesensforskjellige.

Velferdsfantasien utnyttes i markedsføring. Skjermdump fra frihest.no.

Brandt skriver også at "Min ambisjon er at hestene skal være stolte, glade og elske å få bli med meg ut på eventyr!"

Det er lov å drømme. En slik romantisering av relasjonen til hesten oppstår når man har blitt overbevist om at dyret ønsker å være med fordi man har "spurt" det ofte nok. Hesten får kanskje lov til å si "nei" et visst antall ganger, men den er uansett og for alltid avhengig av mennesket for å få mosjon og å komme seg steder. Selv om hester får enkelte valgmuligheter og en slags medbestemmelsesrett er dette situasjonsbegrenset. Men denne "friheten" er ikke nødvendigvis tildelt uten baktanker. På sikt er målene å skape en mer villig hest, lettere håndtering og et sterkere partnerskap.

Noen hestefolk kan nesten virke besatt av ideen om at hesten skal ønske å være sammen med dem. Hesten skal velge å delta i deres opplegg, som om dette ligger i dyrets natur. Bunner dette ønsket i at man egentlig vet at det ikke er tilfelle? Hvorfor må hester stadig motiveres?

Kvinnen og slaven. En romantisert fremstilling benyttes for å selge frihet til hesteeiere som holder dyr i fangenskap. Skjermdump fra frihest.no.

Et fortsatt utbredt tankesett er at hesten vil blidgjøre mennesker og at den er en

tilgivende partner. Dette bekrefter de utdaterte holdningene som hestetrening i stor grad er basert på. På den måten lever myter og vrangforestillinger videre. Hesten er et tilpasningsdyktig byttedyr og dette utnyttes av mennesker. Og en god porsjon antropomorfisme skal underbygge forestillingen om dyret som "inspireres" av treningen og impulsene som gis.

Mange hesteeiere ønsker seg nok en dypere relasjon til hesten, der tillit og kommunikasjon skal skje på nærmest magisk vis. En romantisk ideologi om hest-menneske-relasjonen kan fostre urealistiske mål. Går man for emosjonelt til verks og utvikler et ønske om et slags eventyrlig samhold kan dette gå på bekostning av en forståelse av hestens atferd og kognitive evner. Og hva om forventningene ikke innfris? En mer nøktern tilnærming med emosjonell bevissthet og kontroll er langt bedre for hestens velferd.

En inkonsekvent argumentasjon, blanding av begrep, og selvmotsigelser går igjen i NH og liberty-miljøet. Hesten skal være en partner og venn samtidig som den domineres. Dyret skal være glad i og respektere mennesket. Vi oppfordres til å se på hesten på en ny måte, likevel er treningen sterkt bruksorientert. Tillit skal være nøkkelen selv om kontroll og manipulering anvendes.

På villspor  

Dominansbasert hestetrening har vært gjenstand for kritikk. Enkelte aktører tar bevisst avstand fra det, andre nevner det ikke overhodet.

Tara Orlin tilbyr "Bittless, liberty, trust-based horse training". Hun formidler at "I help horses and humans build calm, confident partnerships — without force, fear, or domination".

Disse flotte ordene, som sikkert tiltrekker både kunder og gode omtaler, fremstår som illusoriske. Utsagnene er også i strid med forskningen på hesteatferd. Ikke minst forteller videoene på Orlins youtube-kanaler en annen historie.

Påstanden om at NH-teknikker reduserer eller erstatter makt og dominans samtidig som treningen er supereffektiv er et kjent grep. I realiteten er det kontroll, press og ettergift som dominerer, kombinert med utstyr som ved første øyekast fremstår harmløst (jeg vil skrive mer om utstyr i neste del).

Orlin fronter "connection, not control". Samtidig er hennes metoder inspirert av blant annet westernridning, og NH-prinsippene som ligger til grunn hviler tungt på dominans og negativ forsterkning.

Treningsformer som bruker press-ettergift og straff skaper utfordringer med tanke på hestevelferd fordi frykt- og smertesenteret i hestens hjerne aktiveres. Når ubehag, redsel og irritasjon oppstår, produserer kroppen stresshormoner. For et byttedyr kan trusselen om ubehag, frykt eller smerte være nok til å utløse en reaksjon. Forskning viser videre at hester kan lære å vise aggresjon i ikke-truende situasjoner når disse utsettes for negativ forsterkning.

Har hesten blitt opplært til å adlyde med utstyr, gjør den det vanligvis også uten. Den har lært seg hva de ulike signalene betyr og husker f.eks. at et piskeslag gjør vondt, eller at rykking i munnen eller grimen skaper smerte og ubehag. Dette vil hesten forsøke å unngå. Treneren behøver dermed ikke alltid å slå; synet av en pisk, et tau eller et annet signal kan være tilstrekkelig når hesten forbinder redskapet eller signalet med noe negativt.

Påstander om ikkevold, bedre forståelse og harmoni virker derfor som ganske drøye. Utøverne er hverken ærlige om utstyret de bruker eller de underliggende prinsippene bak metodene, ei heller om de potensielle negative effekter de kan få for hesten. Frykt er et utmerket verktøy, derfor anvendes det ofte.

Hawk Christensen formidler på sin nettside: "Vi tar avstand fra ideen om at hester må underordne seg mennesker gjennom dominans, lederskap eller hierarki".

Men i treningen må hester underordne seg, uavhengig av hvordan dette bortforklares, eller hvilke begrep man bruker eller unngår. Når Christensen jager hesten, styrer dens bevegelser eller sitter på hestens rygg og kontrollerer den – så er dette ikke annet enn eksempler på dominans.

Dominans, og det at mennesket styrer og bestemmer, er en sentral og opplagt del av idéen som ligger til grunn for utnytting av arten. Hvorfor nekte for det? Vi bør heller innrømme at mange mennesker helt enkelt liker å bruke dyr og dermed gjør det som skal til for å fasilitere bruken. Hesten er et utmerket eksempel på hvordan et domestisert dyr tjener mennesker som en servil ressurs. Å snakke om partnerskap eller likeverdighet i denne sammenheng er grotesk.

Dominansdemonstrasjon: Hawk Christensen gjør situasjonen til en treningsøkt. Skjermdump fra episoden "Hest med skjulte traumer".

"Nye" takter: konflikt mellom forskning og praksis

"Trening i takt med nervesystemet" står det på forsiden til nettsiden til Hawk Horsemanship. Og videre:

Hawk Horsemanship representerer et skifte i hestetrening: fra menneskers tolkning til hestens biologi. Der de fleste treningssystemer er laget for å føles riktig for mennesker, har Hawk Horsemanship-systemet valgt å bygge på hestens biologi og hvordan nervesystemet faktisk fungerer. Det gir læring som varer, og trygghet som kommer innenfra. Når vi forstår nervesystemet, forstår vi hesten.

For meg er det uklart hva som formidles her. For Christensens treningssystem er like menneskesentrert som hos de andre NH-aktørene, og negativ forsterkning brukes mye. Dette skaper ikke nødvendigvis trygghet, og dermed heller ikke god læring.

Hvordan utgjør dette da et skifte? Det er lite å spore av et skifte i de mange treningsvideoene på Christensens youtube-kanal. En stor omveltning i måten å trene hester på burde være synlig i arbeidet man utfører, ikke bare i teorien. Det holder ikke med gode intensjoner og en litt mildere fremgangsmåte. Det mest avgjørende er om og hvordan eventuelle endringer kommer dyrene til gode. Om dette ikke er tilfelle er det forkastelig å fortsette med hestetreningen.

Det å fronte kunnskap, samtidig som man er selektiv i hva man tar til seg, tyder på en farlig strategi når man driver med hestetrening. Gjør Christensen dette fordi han ønsker å fremstå som profesjonell og kunnskapsrik? Er det et forsøk på å dempe kritikken ved å bevisst motsi konsepter som ofte blir gjenstand for kritikk? Det at Christensen hevder å tilegne seg kunnskap innenfor læringsteorien er selvsagt positivt, men da burde han samtidig være ekstra opptatt av det som fremmer læring. 

Moderne forskning er på mange måter hestemiljøets "fiende", da den avdekker viktige aspekter og utfordringer knyttet til hestebruk. Det er nok derfor vi ser en viss motstand når det kommer til forskningsresultater. For dette kan være ubekvemt og taler ikke i trenernes favør. Når det fremlegges kritikk mot f.eks. negativ forsterkning, passer dette ikke inn i trenernes univers da dette er et essensielt verktøy. Det eksisterer videre veldig mye kunnskap om hvordan et bitt skader hesten, men bruken vedvarer. Også den høyt elskede taugrimen har blitt kritisert. Aktiviteter som involverer jaging/driving av hesten i rundpaddocken og longering kan føre til betydelige velferdsutfordringer. Og det helt grunnleggende: at hester ikke er egnet til å bli ridd og tar skade av det. Det stopper ikke folk fra å parkere seg på hesteryggen.

Samtidig som forskning ignoreres, formidler deler av hestemiljøet at den er viktig. Jeg tror at dette gjøres fordi man føler seg forpliktet til det for å signalisere vilje til endring og hensyn til hesten. Særlig nå som aksepten for hestesport henger i en langt tynnere tråd.

Forskningsbasert kunnskap brukes også i forsøk på å skape en "bedre" form for utnytting, i et håp om at en modifisert versjon skal være bedre rustet for fremtiden. Litt bedre praksis, litt mindre stress og litt mindre vold – da skal det være greit.

Sett fra utsiden minner hestemiljøet om en slags kult der man lukker seg for mest mulig av kunnskap, kritikk og samfunnsutvikling. Ved konfrontasjon svarer hestefolk med å forsvare det de driver med. Den bevisste satsingen på en positiv fremstilling er derfor forståelig, samtidig som den provoserer.

Egoismen blomstrer

I NH-demonstrasjoner kan mange hester minne om roboter som har blitt formet etter trenerens vilje. De skal fungere og være nyttige for mennesker. Dyrene skal utføre øvelser eller triks som sirkusklovner. Sammenligner vi ville og frittlevende hester med domestiserte blir kontrasten enorm. Hester i fangenskap fremstår ofte som en skygge av sine ville artsfrender. De mangler vitalitet, selvstendighet og verdighet. Noen fremstår apatiske eller irriterte. Problematferd og sykdom er utbredt. Dette burde være nok til å forstå det problematiske med hestehold, og eliminere ethvert ønske om å trene disse dyrene. Men særlig i NH-miljøet skryter imidlertid enkelte utøverne av å ha observert og tilegnet seg kunnskap om ville hester, og de forteller stolt om sine opplevelser. Men den reelle forståelsen og respekten for arten uteblir.

Ekte og frie hester. Foto: Shutterstock

Christensen har faktisk noen ganger sammenlignet hesten med en skygge når dyret følger etter treneren, som et resultat av en vellykket treningsøkt. Hesten skal programmeres og dette danner grunnlaget for dens forhold til mennesker.

Tara Orlin forteller i en opplæringsvideo at hesten er nødt til å høre på oss for å kunne fungere og være trygg i en menneskeverden. Dette høres ut som en sørgelig tilværelse, i en verden dyrene ikke tilhører. Den ungen hesten i videoen er godt trent, og fremstår som en mekanisk enhet med ulike knapper som fremprovoserer en bestemt funksjon. Orlin setter tross alt pris på en trygg og disiplinert hest som følger med på henne.

Trine Bøhnsdalen, som betegner sin treningsfilosofi for relasjonell horsemanship, hevder at hester kan "blomstre" i en verden med mennesker. Noen klarer seg naturligvis bedre enn andre. Men selv under de beste omstendighetene må vi ikke glemme at hesten er et levende vesen som fortjener bedre enn å holdes i fangenskap for vår fornøyelse. Selv om vi forsøker å utvikle en dypere forståelse for hesten og legge til rette for et bedre samspill, blir ikke bruken mer etisk. 

Hesten tåler litt vold

Hensyn til sikkerhet og en angivelig nødvendighet skal rettferdiggjøre bruken av aversive metoder, utstyr og til og med vold. Hawk Christensen mener at korrigering må til, noen ganger på en hardhendt måte, så lenge hesten forstår hvorfor. Men hvordan kan vi være sikre på at hesten gjør det når hester mangler innsikt i selve treningen og intensjonene bak? Hvor sannsynlig er det at hesten faktisk forstår voldelig behandling i en treningssituasjon utført av et menneske? 

Den franske hestetreneren Jean Francois Pignon forteller at “The world of horses is not soft and sensual like the human one. It’s hard, so my communication is not soft. For a good relationship, you are the boss". Han mener videre at en trener må forlange respekt fra hesten helt fra starten av. Samtidig blander han inn litt kjærlighet i det hele. Så forskrudde tilnærminger kan en NH-aktør tillate seg.

Roger Sundet er hestetrener og westernrytter. Han deler Pignons syn om at hester er røffe dyr. Ifølge Sundet gjør et slag med bakbeina fra hest til hest mer vondt enn "å klaske til med leietauet". Det kan være, men det er irrelevant og kan uansett ikke sammenlignes. Om en hest slås av et menneske har den heller ingen mulighet til å trekke seg unna situasjonen. Med holdningen Sundet legger til grunn kan man fort havne i en slags maktkamp om en hest f.eks. skulle vise konfliktatferd. Ved å bruke aversive teknikker og straff resulterer det i unødig psykisk stress og det skapes en fryktbasert relasjon.

Det er ikke lett å navigere blant de mange hestetrenere og personlig ville jeg vært forsiktig med å sette en hest i trening. En hesteeier kan trene sammen med hesten og ta imot råd fra treneren. Noen ganger virker det dessverre som om eieren ønsker at treneren skal sette hesten på plass framfor å gjøre dette selv. Hesten er et problem som må løses. Med dette som utgangspunkt, kombinert med et eventuelt tidspress (NH-aktører tar seg betalt), samt fremgangsmåter ikke tilpasset den individuelle hesten, er faren stor for at de uønskede symptomene bare undertrykkes.

Noen hesteeiere har i etterkant angret på sine valg og kommet til en forståelse av at treningen ikke er så vennlig, naturlig eller mild. Videre viser en studie at hesters atferd markant kan forverres av trening med fysisk avstraffelse og NH-teknikker. Funnene er ikke overraskende.

Hesten kan ikke løpe fra sine problemer

På youtube-kanalen til Hawk Horsemanship fins det videoer fra mange ulike treningsøkter. Episode 17, titulert "Hest som stresser", handler om en fullblodshest som sliter med stress. Dette er vanlig hos løpshester og hesten i videoen har gått galoppløp i nesten hele sitt liv. Livet til en løpshest er ingen dans på roser og er en form for utnytting som ingen hest skulle oppleve. Det kan ta lang tid å rehabilitere og omskolere disse hestene på grunn av stress og andre psykiske og fysiske utfordringer. Studier viser at galopphester etter endt karriere ofte sliter med atferdsutfordringer. Det er heller ikke unormalt at disse reagerer negativt eller ambivalent i kontakt med mennesker.

I videoen forteller eieren likevel at "hesten er tøff i hodet". Den har hatt lite respekt for mennesker, den vil ikke samarbeide og må snart skjønne at han må gi seg – som om hesten var en ulydig elev på en ungdomsskole. I treningen som følger utsetter Christensen hesten for stress, press og frykt. En fremgangsmåte som er helt feil, hestens bakgrunn og tilstand tatt i betraktning. Metodene tilpasses ikke hesten, det er en one-size-fits-all-metode som gjelder.

Christensen krever oppmerksomhet fra hester, som skal lytte til ham i enhver situasjon. I videoen virker hesten forvirret og stresset, blant annet når han ikke forstår at han skal vende innover i rundpaddocken treningen foregår i. Han gjør en "feil" og blir korrigert. Dette skjer gjentatte ganger i løpet av treningsøkten. Forståelse og empati for hesten er helt fraværende.

Hesten korrigeres. Skjermdump fra episoden "Hest som stresser".

Christensen kommenterer at hesten ikke kan "løpe fra sine problemer". Slike forklaringer og andre som presenteres underveis vitner om en klar misforståelse av hestens mentale evner, læring og atferd. Treneren tyr i stedet til antropomorfisme. Når språket er unøyaktig og selvmotsigende, blir treningen deretter.

Hestens "valg" – en illusjon

I episode 27, "Hest som angriper", møter vi en Kaldblodstraver som skal omskoleres til ridehest. Hestetrener Alida Louise Sandvold har tilkalt Christensen for hjelp, da hesten beskrives som aggressiv, farlig og ikke samarbeids- eller lærevillig. Slike karakteristikker og misoppfattelser bidrar til å neglisjere årsaken til hvorfor hesten sliter med atferdsproblemer. Til tross for dette kjører Christensen på med voldsom jaging og dominans.

Det nevnes at hesten muligens har et traume. Christensen medgir at farlige hester er menneskeskapte og at dyret i grunn ikke gjør noe galt når den forsvarer seg. Likevel bidrar han til at hesten får enda flere negative assosiasjoner til mennesker. I videoen er hesten i kampmodus i det den utsettes for mye press og frykt. 

Hesten jages rundt og drives fram med to pisker, lyd og et aversivt kroppsspråk fra Christensen til hesten blir sliten. Fremgangsmåten og oksepisken forklares som en nødvendighet, fordi en trener befinner seg i "livsfare" under kontakt med slike hester.

Treneren krever oppmerksomhet, men gjør hesten det motsatte blir det "bråk" igjen. Dyret kan "velge" mellom å slåss eller å løpe. Hesten skal, med aversive tiltak, roes ned og bli hørt og sett. Hvordan er uklart. Dyret skal lære at utveien er "samarbeid", som tilsier riktig respons. Det er med andre ord bare én "utvei" hesten presses til. Christensen sier selv at hesten ikke har noe valg.

En "samtale" med to pisker. Skjermdump fra episoden "Hest som angriper".

Det fins dessverre fortsatt mennesker som lar seg imponere av hvordan en hest kan "forvandles" på kort tid. Tenker man i det hele tatt over hva resultatet er og hvordan det blir til? Presser og plager man lenge nok, vil en hest til slutt "samarbeide" for å unnslippe ubehaget. Dette er hverken flott eller magisk, det er tragisk.

Christensen kommenterer at det er "en måte som fungerer uansett hvilken type hest og hvor aggressive de er". Ifølge han nullstiller man "hesten tilbake til å være et fluktdyr. Du går vekk, jeg er et rovdyr". Hesten har naturligvis ikke opphørt med å være et fluktdyr, og et rovdyr vil for en hest alltid være ensbetydende med frykt. Hestens fluktatferd og instinkt utnyttes til trenerens fordel. Samtidig som Christensen ønsker tiltrekning, oppmerksomhet og at hesten ikke skal være redd.

Når vi skaper en slags push-and-pull interaksjon kan dette påvirke relasjonen negativt og i verste fall føre til farlige situasjoner. Når hesten opplever treningen som aversiv, vil den neppe utvikle tillit. Hesten lærer seg å være redd mennesker, den forsøker å unngå konflikt, eller den blir aggressiv når den presses for mye.

Et halvt år etter at videoen ble spilt inn var Kaldblodstraveren avlivet. Jeg forsøkte å finne ut hvorfor, og hvordan det hadde gått med omskoleringen i etterkant. Hverken Christensen eller Sandvold ønsket å svare på dette eller gi opplysninger om hestens navn og alder.

Cowboymetoder

Episode 13 og 14, "Hest som sparker", omhandler en hest som skal lære å stå i ro når bakbeina løftes (det har vært utfordringer med å få skodd den). Hesten beskrives som litt engstelig og ikke vant med bakketrening. Eieren forklarer at han hadde brukt god tid på å bli kjent med hesten. Eieren er rolig i omgang med dyret og virker opptatt av hestens opplevelser. Da jeg så de to videoene for første gang håpet jeg på at han skulle gripe inn og stoppe treningen. Men om han hadde gjort det hadde det vel ikke blitt noe opptak.

Også denne hesten skremmes med tau og pisk fordi den skal lære "å slappe av". Konsekvensen er konflikt og stressrelatert atferd som høyt hode, hoderisting, anspenthet og forvirring. Christensen forklarer at hester som steiler, sparker eller løper folk ned er dyr med "manglende utdanning". Løsningen er "å få kontroll på hva hesten skal reagere på og ikke", og hvordan den skal reagere.

Læringsteoriens prinsipper skal fremme læring og motvirke konfliktatferd og velferdsproblemer. Her er det omvendt. Når konfliktatferd oppstår, burde treningsmetodene tilpasses og endres. Dette skjer ikke hos Christensen. Skal hesten lære noe, er den avhengig av blant annet trygghet. Og hva skal motivere et dyr i en slik setting?

Som i flere andre videoer, er Christensen i denne episoden veldig opptatt av at hesten skal vise f.eks. slikking og tygging underveis. Dette er ifølge ham tegn på aksept og avslapning, og skal gjerne hukes av som om det var en sjekkliste. Gir avslapning mening i denne konteksten?

Slikking, tygging, gjesping og andre såkalte dempende signaler oppstår når hesten opplever en situasjon som stressende eller ubehagelig – eller et menneske som aggressiv. Signalene er dermed å forstå som en stressrespons fordi hesten avreagerer etter høy aktivitet og anspenthet til et lavere nivå. De skal også forhindre konflikt. Dette gir mening da treneren dominerer hesten ved å jage den og invaderer hestens område uten at den kan flykte. NH-trenere poengterer ofte at hesten skal holde avstand og respektere deres personlige rom, samtidig som hestens grenser stadig tråkkes over.

Når hesten ser bort, et annet dempende signal, kommuniserer den at

situasjonen er intens og overveldende. Hesten kan også skifte vekten bort fra personen, blunke, senke hode eller vise at den vil trekke seg unna. Særlig hodesenking, slikking og tygging er ofte atferd som blant annet kan indikere stress, frustrasjon eller smerte. Det å senke hode er en atferd som vises når f.eks. en aggressor er til stede. Atferdene skal hjelpe med å dempe anspenthet og stress når en hest er forvirret, overveldet eller uten utvei.

At hestens atferd i dette tilfellet tolkes som om dyret er avslappet, viser tillit eller er klar for samarbeid er mildt sagt bisart. Kanskje Christensen er ute etter en synlig bekreftelse på noe han ønsker eller tror foregår? Eller villedes eieren bevisst? Hva betyr slik feiltolkning for hestens velferd? Hawk Christensen er ikke den eneste treneren som forenkler dette til sin fordel.

Treningsøkten fortsetter med pisking på bakken (5:49). Hesten blir naturligvis urolig og prøver å komme seg bort. Men Christensen holder godt fast i leietauet mens han følger etter dyret med pisken. Dette er svært stressende for hesten og den viser derfor dempende signaler. Inn i denne suppa begynner Christensen å snakke om "tillit".

Mer pisking følger, og hesten rister og løfter på hodet. Christensen forklarer at kontroll på bakparten er viktig. Stokken (pisken) hjelper med dette og "gir styrke". Hva er NH-aktørene uten sine stokker, pisker eller taugrimer?

Longeringen på kort tau starter på en så voldsom måte (18:57) at hesten til og med steiler. Hvorfor dette er nødvendig vites ikke. Hesten skal tvinges til å gå fremover, men det korte tauet vanskeliggjør dette. Dermed blir det korrigering. Hesten sparker på et tidspunkt og eieren tolker dette som en forsvarsmekanisme.

Hawk Christensen presser hesten og det ser ut som om han slår dyret med stokken. Hesten rygger, steiler og prøver å komme seg bort. Disse naturlige reaksjonene går ikke ustraffet. Skjermdump fra episoden "Hest som sparker".

Christensen forklarer at hesten går inn i en flukt- eller slåsstilstand, som han kategoriserer som farlig og uakseptabel. Men Christensen har selv framprovosert dette ved å presse dyret til det ekstreme. Hesten straffes, og rådet er å ikke ta av presset før riktig atferd forekommer. Er denne fremgangsmåten ikke selve definisjonen for dominans og maktbruk? Mot slutten av episoden reklameres det for Hawk Horsemanships tjenester som innledes med: "Ønsker du et bedre forhold til hesten din?"

Episode 14 begynner med at eieren forteller at han plutselig opplevde problemer med å få hesten på henger. Som mål for treningsøkten definerer Christensen at hesten skal utvikle et større ønske om samarbeid. Tillit og respekt nevnes om hverandre og skal jobbes fram i rundpaddocken. Christensen uttaler at hesten ønsker seg bort fra den ubehagelige og stressende situasjonen, og der har han rett. Premissene for å jobbe med tillit er ikke akkurat til stede i rundpaddocken, men Christensen sier at "Jeg tvinger han ikke, men sirkelen gjør at han ikke kommer unna heller".

Hesten må ta et valg. Dermed skyves ansvaret over til dyret slik at det blir hestens "skyld" hvis den velger feil og presset vedvarer. Igjen er det én utvei som representerer det rette og forventede valget. Hesten skal "finne en løsning" for å få ubehaget til å stoppe. Men dyret er under mye stress som gjør en læringssituasjon utfordrende. Forventningene rettet mot hesten viser en overvurdering av dens kognisjon. Pat Parelli er en kjent NH-aktør og en trener som mange andre henter inspirasjon fra. Ett av hans åtte NH-prinsipper går ut på at "Horses and humans have mutual responsibilities”.

Treningen fortsetter med at hesten får et tau rundt koden på høyre bakbein (14:00). Christensen drar i tauet og hesten sparker. Jeg aner ikke om dette er en metode som jevnlig anvendes ved lignende utfordringer. Men Christensen forteller at det er læringspunkter å hente fra samtlige videoer han legger ut.

Hesten skal finne ut av at han ikke trenger å kjempe, men at løsningen er å slappe av. Han skal godta at man drar i beinet hans med et tau. Men hvorfor skal vi forvente dette av en hest?

Her dras hesten ut av balanse mens den skal ta et steg fremover på tre bein. Det er nedverdigende å tvinge et fluktdyr i en slik posisjon og situasjon. Skjermdump fra "Hest som sparker! - Del 2".

Dermed dras hestens hode ned og dyret gjesper. Christensen forklarer at når hesten løfter sitt hode opp betyr det at han prøver å ta kontroll over ting. Er ikke dette en tydelig form for dominans, undertrykkelse og mekanisk detaljstyring? (20:03)

Til slutt skal hesten trenes i å gå på hengeren igjen. Christensen kommenterer at "respekten for meg må være større enn respekten eller frykten for hengeren". Opplegget blir deretter. Med denne fremgangsmåten kan man spørre seg hvilken forståelse av hesten som ligger til grunn. Med en slik holdning og disse omstendigheter, hvordan kan man håpe på å bygge tillit? Det å holde eller binde hesten samtidig som man driver, er noe som flere trenere gjør. For meg er det et tydelig uttrykk for kontroll og dominans. Dette skaper frykt hos et flukt- og byttedyr.

I likhet med Hawk Christensen liker Ole Johansen å jobbe i rundpaddocken. Johansen beskriver "rundingen" som et "effektivt verktøy, først og fremst for å få kontroll over hesten". Med begrenset plass blir det lettere å kontrollere hestens bevegelser og dermed dens tanker.

På Johansen nettside deler han treningstips om f.eks. hjelp til lasting, longering, temming, problematferd, osv. Han formidler at "For å utføre god horsemanship trengs mye kunnskap om hestens atferd og lang erfaring i håndtering og trening av hest. Med det som utgangspunkt vil god horsemanship også måtte kreve at trening og opplæring av hesten skjer på en human, effektiv og uklanderlig mate".

Blant treningstipsene hans finner vi det såkalte "temmetreet". Dette bruker han på både aggressive hester, dem som er vanskelige å regulere i leietau og øvrige. Metoden skal lære hesten at den skal flytte seg når treneren smatter med munnen. Konkret betyr det at dyret bindes fast på treet med et tau. Treneren utøver press ved hjelp av stemmen og en pisk. Johansen forklarer at dette med fordel kan gjøres sittende slik at hesten oppfatter treneren som mindre truende. "Det tar vanligvis kun noen treningsøkter for å lære hesten at jeg er harmløs og at det egentlig bare er behagelig å si JA til det jeg ber om".

Negativ forsterkning er med andre ord hovedverktøyet og hestens "samarbeid" betyr heller ikke at treneren oppfattes som harmløs. Ifølge Johansen skal hesten lære "å tenke litt selv". Som nevnt over tyder ingenting på at hester reflekterer på en slik måte, eller at de besitter evnen til å forstå konsepter om ansvar. Er dette uklanderlig og human opplæring?

Opplæring på hestens premisser? Travhesten Athletic Sun i temmetreet. Skjermdump fra "Athletic Sun i treet".

En annen metode er bruken av halsbånd med strøm. Ifølge Johansen kan strøm anvendes hos hester som viser uønsket atferd som å angripe mennesker. En hest kan f.eks. gis et strømstøt når den legger på ørene og går mot en person. Johansen beskriver "treningshjelpen" som effektiv. Men hvordan har hesten det i etterkant av slike behandlinger? Og er årsaken til atferden undersøkt før man gikk løs på hesten med strøm?

Jeg spurte Mattilsynet om det eksisterte noen retningslinjer for bruk av strømhalsbånd under hestetrening. Tilsynet svarte:  

Dyr skal ikke utsettes for aktiviteter under trening og konkurranser som kan svekke respekten for dyr eller vekke allmenne etiske reaksjoner. Utstyr som brukes på dyr i trening og konkurranser, skal være utformet og brukes slik at det ikke påfører dyrene unødvendige belastninger. Bruk av strømhalsbånd i trening av hest vil kunne stride mot disse bestemmelsene.

Strømhalsbånd på hunder er forbudt i Norge. For slike halsbånd straffer hunden for en uønsket atferd, i stedet for å undersøke og behandle årsaken. Bruk av strømstøt kan utløse frykt, stress og aggresjon hos hunden og forsterke eventuelle atferdsproblemer. Det samme gjelder naturligvis for hester.

Uavhengig av teknikker og tilnærminger utsettes hester for manipulering, ubehag og frykt i varierende grad. Vi bør bli flinkere til å granske fremstillinger i tillegg til å observere og utfordre trenernes praksis. Hestens atferd lyver ikke og bør forstås og tolkes på en korrekt måte. Dette burde være et minimumskrav fram til hester fullstendig befris fra menneskers jerngrep.

I neste del skal jeg skrive mer detaljert om rundpaddocken og de andre treningsmetodene i NH og liberty-bransjen.