Avliving av hest: Frikjennelse for drap?

Å miste et dyr man har vært knyttet til og glad i kan være tungt og smertefullt, og det fremkaller en dyp og vedvarende sorg. For mange er sorgen den samme som om man mister et menneske man står nær. Vi kan også sørge dypt over dyr som vi kun har kjent en kort stund (hjelpe og rehabilitere ville dyr), eller over dyr vi ikke har hatt noe forhold til overhodet (produksjonsdyr).

Det vanligste er nok å sørge over dyr vi har eid og tilbrakt mye tid med, som f.eks. en hund, katt eller hest. Men hester står i en særstilling og er særlig utsatt. For de aller fleste hester dør ikke en naturlig død, men drepes fordi de er gamle, syke eller skadet. Men også friske og unge hester tas livet av. Har en hesteeier gått lei dyret eller ønsker å slippe alt ansvaret, er det heller ikke noe problem å kvitte seg med dyret. Hester må også bøte med livet på grunn av atferdsproblemer eller av økonomiske hensyn. Hestehold koster, og man bør tenke nøye gjennom dette før en hest anskaffes, da det er et stort ansvar man påtar seg.

Avliving er en tjeneste som er lett tilgjengelig hos dyreklinikker og veterinærer. Men bør vi ha dårlig samvittighet og kvaler når vi velger å avlive? Jeg mener ja. Skal hesteeiere og veterinærer frikjennes for skyld og skam? Absolutt ikke.

For disse aktørene er aktivt med på å skape situasjoner som kan føre til avliving. Hestehold, bruk og avl er årsakene til ulykker, skader og sykdom. Hos løpshester kan det f.eks. forekomme alvorlige skader som benbrudd. Domestiserte dyr av ulike arter er utsatt for sykdommer (noen ganger medfødte) og dette alene bør være grunn nok til å la være å avle. Videre er lidelsene hestene påføres menneskeskapte. Man ønsker å eie og bruke dyrene, koste hva det koste vil – med mange hesteliv og sorgen som en del av regnskapet.

Avlet for å prestere, men mange løpshester drepes for en "sport" som for lengst skulle vært historie. Foto: Abolisjonisten

Er det nødvendig å holde hester? Selvsagt ikke. Er det å ta livet av dyr et nødvendig onde man ikke kan bli kvitt? Nei, fordi vi har et valg. Vi kan når som helst sette egeninteresser og behov til side og la være å holde hester. De som velger å fortsette vil hevde at dette er verdt prisen på grunn av det man får igjen og ut av sitt hestehold. Og selv etter et traumatisk dødsfall velger mange å anskaffe en ny hest. Dermed risikerer man samme situasjon igjen. Mennesket velger dette, dyrene har ikke noe valg. De er prisgitt sine eiere mens de lever og når de skal dø.

Hestefetisj

Når en ny hest skal anskaffes er det ikke nødvendigvis slik at man tar til seg et dyr som har behov for et hjem. Mange har konkrete krav og er kresne. Det skal gjerne være en bestemt rase, farge, størrelse eller kjønn. Man er ute etter den "perfekte" hesten, sin sjelevenn med riktig kjemi. Da hjelper det ikke at det fins mange hester som har behov for å omplasseres. Mange hesteeiere sier de driver med hest av kjærligheten til arten. Men om dette var sant hadde vel ikke rase, utseende eller evner spilt noen rolle? Noen ønsker kun sportshester og da er det rimelig å anta at kjærligheten til sporten er størst.

På denne måten bidrar hestefolket til avl, oppdrett og omsetning av hester. Ved å skape etterspørsel produseres flere individer som igjen risikerer å bli drept på sikt. Hester er god butikk, både når de lever og når de skal dø, og dermed holdes den onde sirkelen i gang.

Menneskers forhold til hester er nesten utelukkende bruksorientert med klare forestillinger om hva en hest skal levere og hvilken rolle den skal ha for en eier. Mange hestefolk vil ikke engang tenke tanken om å slutte med hest. Et liv uten hest fremstår som meningsløst og tomt, selv om man overhodet ikke klarer å rettferdiggjøre bruken av disse dyrene, ei heller det å ta livet av dem.

Hest-menneske-relasjonen og samspillet romantiseres og idealiseres og brukes til å rettferdiggjøre utnyttingen. Den mer realitetsorienterte versjonen er å anerkjenne at domestiserte dyr er eiendom og løsøre. Dette, sammen med fangenskap og kontroll, danner fundamentet og premisset for forholdet.

Om det dreier seg om avliving eller hestetrening er fokuset på bruken og menneskets relasjon til hesten - aldri på hesten selv. Hos dem som utnytter dyrene gir dette mening. For om man faktisk hadde satt hesten først og tatt utgangspunkt i dyret framfor relasjonen, ville det blitt tydeligere hvor uetisk bruken er. For hester i fangenskap er det minimalt med autonomi. Dette er ikke et verdig liv, og det avsluttes ofte med en uverdig død. For å rettferdiggjøre døden brukes begreper som "avliving" eller "dyrevernmessige hensyn".

Døden som følgeånd

Det betyr at vi ikke bare bestemmer over og kontrollerer hestenes liv, men også hvordan og når de skal dø. Både avliving og slakt er grusomme alternativer. For min del opplevde jeg dette for første gang som tenåring, da min far mistet en av sine travhester i banen etter en ulykke. Hesten ble da skutt med boltepistol i hodet. På en stall jeg hadde min hest var det en rideskolehest som døde av kolikk. Hesten lå oppblåst i sommervarmen i to dager før den ble hentet, og eierne gadd ikke en gang å dekke han ordentlig til. Da jeg var 14 år ble jeg sendt til et slakteri med en eldre hoppe. Eieren spurte om jeg kunne følge den urolige hesten før hun skulle møte døden.

Av og til rapporteres det om hestedødsfall i hestemediene. Podkasten Hestenes Klan byr på flere episoder der avliving er temaet, der både hesteeiere og veterinærer intervjues. Når eierne deler sine opplevelser legges premissene for en sentimental og tårevåt episode. For hvordan skal man takle sorgen og komme seg videre? Hvordan skal man i det hele tatt overleve tapet? Hva mistet mennesket når hesten ble borte? Hesten hadde ulike funksjoner og roller som kom eieren til gode og tapet blir da naturligvis merkbart. For noen var hesten en venn, en støtte i hverdagen, en terapeut, en turkompis eller en atlet.

Slik promoteres en av Live Bonnevies podcast-episoder om hestedødsfall, som uten unntak handler om hesteeiernes følelser. Skjermdump fra Livebonnevie.no.

Man sitter igjen med et tomrom, sorg og savn. Et samvær, nærvær og en oppgave som fylte dagene har blitt borte. Det gjør vondt å minnes hesten man har brukt mye tid sammen med. Men hva så? Skal man kjøpe en ny hest eller kan de vonde følelsene brukes til noe fornuftig eller produktivt? Er det kanskje på sin plass å reflektere over om hester skal tjene som "psykologer", atleter eller ridedyr?

Mange føler nok at de ikke klarer å være foruten hestehold. Det er helt essensielt for livskvaliteten, fordi dette er en identitet, livsstil og lidenskap. Noen hevder de har "hest i blodet", de føler seg hjemme på hesteryggen og andre er avhengig av hesten for å konkurrere. Når man presenteres for slike "argumenter" blir det tydelig hvem sine interesser som prioriteres.

Jeg drev selv med hest i mange år, men sluttet av kjærlighet og respekt til dyrene. Det er mulig å gi slipp uansett hvor umulig det først kan føles. Særlig voksne mennesker burde være i stand til å finne andre aktiviteter som kan gi dem glede, eller å tenke ut strategier som kan hjelpe med ulike livsutfordringer framfor å bruke dyr. Det er f.eks. fullt mulig å ha et nærvær til naturen uten hest.

Veterinærer spiller en sentral rolle når det kommer til avliving, og dette kan utgjøre en stor del av deres arbeid. Veterinærene forteller at det kan være en psykisk påkjenning, noe som er forståelig. Men hvorfor tar disse da til og med livet av friske dyr? Hvorfor er veterinærene med på å holde systemet og hestesporten i gang? Hesteindustrien er lukrativ og byr på arbeidsplasser, men i likhet med andre dyreindustrier, påfører den skade på både dyr og mennesker.

Både hesteeiere og veterinærer deler et ansvar når dyr avlives. Skal de frikjennes og skånes for skam og skyldfølelse? For meg er dette en provoserende holdning. For en absolusjon betyr at ingen trenger å ta ansvar og at alt bare fortsetter i samme spor. Dermed skal alle involverte som et minstekrav føle på dårlig samvittighet og skyld. Bare da kan vi øyne et ørlite håp om lærdom og systemendring.

Uavhengig av hvorfor hester drepes er dette en skam. Å behandle levende vesener på denne måten er forkastelig. Det er sjokkerende at avliving er så lett akseptert, også av friske dyr, som om det åpenbart ikke er noe etisk problem. Den tanken som ligger til grunn, er muligens hesteeiernes "rett" til å bruke og drepe dyr de har betalt for eller avlet frem.

Antroposentrisk arroganse

Dyrenes liv har verdi i seg selv, ikke minst for individene selv. Dette er uavhengig av hvilken målestokk mennesker bruker til å verdsette livene. Men i møte med dyrehold-realiteten er dyrenes iboende verdi underordnet og praktisk og juridisk sett ikke til stede. At det tas så lett på avliving understreker at det er bruksverdien som settes høyest. Dette fører til at veterinærer og hesteeiere ofte har et pragmatisk forhold til det å ta livet av hester. For når funksjonen til bruksdyret, ridedyret eller atleten blir borte, mister hestens liv sin verdi helt eller delvis.  

Oppvarming til montéløp på Bjerke Travbane. Et menneske hører ikke hjemme på hesteryggen. Foto: Abolisjonisten

Også mantraet om at dyr "ikke har vondt av å dø" eller ikke bryr seg om at døden er nær er provoserende og ulogisk. Denne holdningen bagatelliserer ikke bare utnyttingen, men også det å drepe dyr, og føyer seg inn i rekken av uttrykk for antroposentrisk arroganse. 

Det tas lite hensyn til at hester og andre dyr er levende og bevisste skapninger. Det ligger i både vår og deres natur å ville overleve og opprettholde våre liv. Døden er dermed aldri i et friskt dyrs interesse. Om vi behandlet hestene godt mens de var i live eller om vi blir triste når de dør er fullstendig irrelevant. Når dyr drepes av andre grunner enn ren nødverge eller selvforsvar er det umoralsk.

Utenfor hestemiljøet vil det være opplagt for mange at det er hverken nødvendig eller etisk å avle, bruke og drepe hester for formålene de utnyttes for. Aksepten for hestesporten har krympet og den anses som mer kontroversiell. Hesteeiere kan kanskje ikke lenger ta det for gitt at de høster mye sympati når de gråter over hestens død, særlig når de selv har bidratt til å ødelegge dyret. Det kan virke gammeldags og fjollete at et menneske skal sitte på ryggen til et annet dyr. Bilder av hester som slås og sparkes, eller hester med blødende munner er ikke et sjeldent syn i hestesporten.  

Det er normalt å sørge over en hest og man må gjerne snakke om det man føler. Men tenker man i det hele tatt over lidelsene hestehold forårsaker? At hestefolket vil ha hester i livet sitt er ikke et godt nok argument til å forsvare utnyttingen. Vi burde heller spare hestene for den uverdige tilværelsen de dømmes til når de avles frem i vår verden.