Natural Horsemanship Del 1: Utdatert og dominansbasert hestetrening

Dette innlegget er det første i en artikkelserie om typen hestetrening som kalles for Natural Horsemanship (NH). Denne formen for trening er relativt lite utbredt her til lands, men den har likevel sine tilhengere og forkjempere, først og fremst blant hobby- og fritidsryttere. Søken etter et alternativ til tradisjonell hestetrening, kombinert med manglende kunnskap, kan bidra til forståelsen av hvorfor NH og såkalt liberty-trening har sin appell.

NH er teknikker og ferdigheter, i stor grad utviklet gjennom praktisk erfaring, som går ut på å temme, håndtere, dressere og trene hester på bakken og i salen. Ifølge utøverne baseres metoden på en forståelse av naturlig hesteatferd, nærmere bestemt et påstått hierarki observert hos frittlevende/ferale og domestiserte hesters interaksjoner. Tanken er at hester danner forutsigbare sosiale relasjoner seg imellom, som kan brukes som et grunnlag for forholdet mellom hest og menneske. Dette fordi dyrene angivelig av natur responderer på menneskers signaler på samme måte som de ville gjort på hestenes. Det foreligger imidlertid ingen bevis på at hester ser på mennesker som en del av deres sosiale system. Tilnærmingen innebærer derfor en risiko for at uønsket atferd fort tolkes som om hesten ønsker å dominere og er "ute etter" høyere rang, som igjen kan føre til at bruken av aversive metoder (metoder som skaper ubehag) rettferdiggjøres for å korrigere hestens respons. Dette er en svært forenklet tilnærming som ikke tar høyde for kompleksiteten i hestenes interaksjoner med hverandre.

Hester har behov for hverandre, ikke for en menneskelig leder. Foto: Abolisjonisten

De fleste NH-metoder baserer seg på et system av trenerens kroppsspråk og lydsignaler som brukes for å kommunisere og jobbe med hesten. Målet er å etablere et lederskap overfor dyret for å oppnå kontroll og respekt, samt enklere håndtering. Denne treningsformen skal blant annet gjøre treningen mer effektiv, forbedre relasjonen til hesten og redusere eller "fikse" problematferd. NH fremstilles gjerne som mildere, tryggere og som et mer humant alternativ til klassisk hestetrening. Men treningstilnærmingene er i grunn ikke så ulike. For NH er egentlig ordinær hestetrening presentert i en annen innpakning, med ekstra showeffekt, cowboy-touch eller en alternativ vri som åpenbart appellerer til noen hesteeiere.

Dominans som grunnprinsipp

Men selv om treningsformen har fått navnet Natural Horsemanship er den ikke noe mer naturlig eller kompatibel med hestens natur enn annen hestetrening. Dominansbaserte systemer som NH bidrar heller ikke til å bedre forholdet mellom hest og menneske og burde anses som like uetiske som andre treningsformer. Det kan derfor være interessant å granske påstandene som NH-trenerne fremmer i sin markedsføring. For her brukes et ofte usaklig, manipulerende og følelsesladet språk som kan skape falske forhåpninger. Ordene og begrepene som presenteres stammer ikke sjelden fra en misforståelse av hestens kognitive evner, naturlig atferd og læringsprosesser. Trenerne støtter seg gjerne på antropomorfisme (overføring av menneskelige egenskaper, som f.eks. respekt og autoritet, kognitive funksjoner eller ønsker til dyret), som bidrar til at treningen oppleves som forvirrende for hesten, som igjen fører til dårlig velferd.

I NH er det ofte et stort gap mellom det som vises og det som forklares fra trenerens side. Når vi ser press, vold og dominans bør dette ikke betegnes som frivillighet, tillit eller samarbeid. Vold mot dyr er forbudt, men når det kommer til hester er det blitt normalisert og akseptert. Når treneren tyr til ekstreme metoder er det et tegn på hensynsløshet, hastverk eller mangel på kunnskap og ferdigheter. Tvang, vold og kontroll forekommer naturligvis i annen hestetrening. Men i NH, der en form for mekanisk negativ forsterkning er verktøyet, er det et enda større fokus på "kontroll", "lederskap" og "respekt".

Jeg ble introdusert for NH da jeg fikk to bøker til bursdag på 90-tallet: The Man Who Listens to Horses (1996) av den amerikanske hestetreneren Monty Roberts og romanen The Horse Whisperer (1995) av Nicholas Evans (som også ble filmatisert i 1998). Monty Roberts har blitt kjent for den såkalte Join-Up-metoden (også kalt for rundpaddock-metoden) som utgjør en sentral del i hans hestetrening. Join-Up promoteres som en ikke-voldelig metode fri for tvang og brukes sannsynligvis av de fleste trenere i bransjen. Join-Up er NH i et nøtteskall: Et kommunikasjonssystem som angivelig skaper tillit og frivillig samarbeid hos hesten, med det resultatet at dyret aksepterer treneren som sin leder (Jeg skal skrive om mer om denne metoden i et senere innlegg, og om hva forskningen har konkludert om denne).

Monty Roberts og hesten Hollywood Gladiator i rundpaddocken. Skjermdump fra videoen "Willing parters - Hollywood Gladiator Join-Up" (youtube).

Opp gjennom årene traff jeg på personer på ulike staller som jobbet med NH. På den tiden drev jeg selv med trening av unghester, samtidig som jeg konkurrerte i dressur og sprang. Jeg hadde derfor en del erfaring med hester, og NH-metodene fremsto som skadelig for hestene. Progresjon kunne ta tid og tillit likeså. Derfor stilte jeg meg undrende til hvordan tillit kunne etableres på så kort tid når dominansbaserte teknikker ble brukt så omfattende. I denne sammenheng er det viktig å se på hvordan metodene påvirker hesten og dens atferd. Jeg mener nå som da at tillit erstattes av kontroll i NH.

Gapet mellom show og virkelighet

Demonstrasjoner av NH-metoden kan virke imponerende for folk i hestemiljøet. Øvelsene kan se ut som om de er lette å gjennomføre med en hest som fremstår som en villig partner. En trener som vet å anvende aversive metoder på en effektiv måte kan oppleves som flink og kompetent. Tilsynelatende mirakuløse resultater, et løfte om en ny og dypere forbindelse til hesten, kombinert med en porsjon drama, show og underholdning har bidratt til at NH har nådd ut til et større publikum. Men i mange av oppvisningene brukes det godt trente hester, og treneren vet hvordan han eller hun får fram en ønsket respons fra hesten. Men når det kommer til hester som blir utsatt for NH-metodene for første gang ser det langt voldsommere ut.

Hesteeiere oppsøker videre NH-trenere av nysgjerrighet, eller med et ønske om å lære mer om bakkearbeid. Andre lar seg muligens lokke av raske løsninger som krever mindre av dem. NH-systemer er enkle og øvelsene følges ofte slavisk. Med slike "oppskrifter" tas det mindre hensyn til hesten som art og individ. For i NH-universet skal dyrene uansett bare adlyde og fungere. Tanken er at det skal være lett og behagelig å håndtere hester, og full kontroll over dyret skal øke selvsikkerheten og mestringsfølelsen til eieren. Noen trenere mener at NH fungerer for absolutt alle hester og at metodene kan fikse omtrent alt av problemer. Men er det virkelig så enkelt? For meg ser det ut som om hestenes atferdsproblemer ikke nødvendigvis forsvinner, men at de kan dukke opp igjen senere i en annen form.

Antropomorfisme og misforstått hesteatferd

Hesten ble domestisert for omtrent 6000 år siden, og dominansmetodene som hesten ble utsatt for da er omtrent de samme som brukes i vår tid. NH sin popularitet i dag forteller oss at gammeldagse holdninger fortsatt dominerer hestetreningen. Et generelt større fokus på dyrevelferd har dessverre ikke endret på dette. Heller ikke det faktum at trenerne baserer sine metoder på den svært kontroversielle dominansteorien, selv om denne anses som utdatert.

Den sterke tilstedeværelsen av antropomorfisme som gjennomsyrer NH viser videre at hestens sosiale atferd ikke kan overføres til hest-menneske-forholdet. Dette bør egentlig være opplagt, da mennesker ikke er hester – vi tilhører en annen art. Et problematisk fellestrekk i treningen er likevel at treneren etablerer et angivelig essensielt lederskap overfor hesten. Dette forutsetter aversive teknikker og egen aggresjon rettferdiggjøres gjerne i prosessen.

Observasjon av NH-oppvisningene og forskning er til stor hjelp om man ønsker å forstå NH. Men som i hestemiljøet ellers virker det som om NH-utøverne er immune mot vitenskapelig kunnskap. For nyere forskning på hesteatferd har så langt dessverre ikke hatt gjennomslag hos mange hesteeiere og -trenere, og den kommer da heller ikke dyrene til gode. En kunnskapsbasert tilnærming tar høyde for kompleksiteten som påvirker trening og resultater, i sterk motsetning til den heller banale dominansteorien. Den amerikanske hestetreneren Pat Parelli er ærlig på dette: for ham handler det ikke om hesteatferd eller vitenskapelig kunnskap om hesters interaksjon med hverandre. Han er mest interessert i forholdet mellom hest og menneske, samtidig som han sier at trenere og eiere skal "act like a horse".

Føllet introduseres for NH-utstyr, i dette tilfelle to stokker med tau. Skjermdump fra nettsiden Parelli Natural Horsemanship.

En over-, under- eller feilvurdering av hestens kognitive evner i treningssammenheng forekommer derfor ofte fordi hestemiljøet nekter å akseptere nye forskningsfunn. Derfor mangler det også på forståelse av hestens læring og hestefolket fortsetter å bruke metoder som for lengst skulle vært forkastet. For hestetrening og hestesport er konservative bransjer der det legges mer vekt på tradisjoner og preferanser framfor vitenskapelig kunnskap. Trenere og eiere lærer av hverandre, og mange er såkalt selvlærte. Å lese tunge forskningsartikler prioriteres ikke. Og siden de vanlige dominansmetodene fungerer for mange eksisterer det heller ingen insentiver til å endre på det vante. Når raske resultater og penger er målet, rykker hestens velvære i andre rekke. 

Forskningens syn: dominansteoriens svakheter

Aversive treningsmetoder som negativ forsterkning (påføre og fjerne press/ubehag for å forsterke en atferd) og positiv straff (legge til en uønsket stimulus for å redusere en atferd), har ført til kritikk fra ulike hold. NHs dominansbaserte teknikker har blitt gjenstand for en rekke studier og det har blitt ytret bekymring for hestens velferd fra både hesteeiere, forskere og organisasjoner. The International Society for Equitation Science (ISES) er en av organisasjonene som stiller seg kritisk til dominanshierarkier, alfa-posisjoner og lederskap-konseptet i hestegrupper. Ifølge ISESer dette menneskeskapte konsepter som ikke bør legges til grunn for å forstå relasjonen mellom hest og menneske. Om interaksjonene med hesten baseres på dominans og sosial rangorden kan dette påvirke hestens velferd negativt.

I artikkelen "Dominance and Leadership: Useful Concepts in Human-Horse Interactions?"(Journal of Equine Veterinary Science, vol. 52, 2017) konkluderer forfatterne Hartmann, Christensen og McGreevy med at det er usannsynlig at interaksjonen mellom hester og deres sosiale status analogt lar seg overføre til forholdet mellom hest og menneske. Derfor bør lederskap-konseptet som fremmes i en rekke treningsmanualer anses som et upålitelig verktøy i hestetrening. Hestens atferd og respons til treningen må heller betraktes som et resultat av forsterkning og hestens læringsevner framfor menneskets rolle som leder når vi ønsker å forklare treningsresultater.

Like fullt brukes konseptet som om det var vitenskapelig forankret av NH-representanter, som mener at teknikkene er basert på observasjoner av hester i det fri. Men om vi ikke observerer objektivt og etter vitenskapelige metoder er faren stor for å tolke fritt og at det høstes resultater som gjerne samsvarer med det man forventer. Hierarki og dominans kan naturligvis oppstå ved ressursknapphet. Derfor blir disse forholdene først og fremst observert blant domestiserte hester. Men dette er så klart irrelevant i en treningssituasjon.

Hesteflokker som lever fritt, er organisert på en langt mer kompleks og ikke-skjematisk måte enn det vi ser hos domestiserte hester. Flokkene er basert på samhold og samarbeid, ikke aggresjon. Dyrene i en naturlig hesteflokk innehar ulike roller når det kommer til f.eks. lederskap, reproduksjon og forsvar avhengig av situasjon. Ulike sammensetninger og endringer i en gruppe bidrar også til at lederskapet ikke er klart definert, men heller varierer og deles mellom flere hester (som hos Przewalski-hester).

Przewalski-hester i det fri. Foto: Shutterstock

Positive relasjoner sikrer overlevelse i en flokk og aggressiv atferd observeres sjeldent. Når det oppstår uenigheter mellom to individer er det ikke fordi den ene hesten nødvendigvis er mer dominant enn den andre, men fordi den ønsker tilgang til en ressurs (f.eks. mat eller en hoppe) og derfor utfordrer den andre. Ulik atferd brukes til å unngå en fysisk konflikt der noen kan komme til skade. "Vinneren" får ressursen, men uten at den tilegner seg høyere rang. Dette er et gi-og-ta-prinsipp og helt ulik den forenklede ledermodellen som fremmes i NH. Også hester som utsettes for dominans fra mennesker viser atferd som er ment til å redusere eller motvirke aggressive interaksjoner.

I dominansbaserte tilnærminger fokuseres det imidlertid mye på aggressiv atferd og press som trenerne uttrykker med både kroppen, stemmen og utstyr. Trenerne oppfører seg heller som et rovdyr (et ord som også brukes av enkelte) enn en hest og utløser dermed frykt- og fluktatferd hos hesten. Her kan vi neppe snakke om samarbeid eller en situasjon egnet til å bygge tillit. Noen trenere forsvarer sitt lederskap med at hesten da slipper å lede; treneren tar kontroll så dyret "kan slappe av". Kreativiteten blomstrer når man forsøker å forklare hvorfor ens egen vilje skal trumfes gjennom.

Hvordan føles det for hesten når et menneske detaljstyrer hver eneste av dens bevegelser? Hvordan skal hesten på en meningsfull måte respondere på en menneskelig lederfigur når den mangler innsikt i konsepter som lederskap og respekt?

Hesteatferd som f.eks. biting, steiling eller aggresjon tolkes ofte som uttrykk for dominans eller "respektløshet", som igjen krever en dominant opptreden fra treneren inntil hesten viser "underkastelse". Dette blir så tolket som "respekt". Hva om hesten gjør motstand og ikke responderer på treneren? Mange hester opplever separasjonsangst når de skilles fra sine artsfrender. Betyr det at hesten mangler respekt, eller at mennesket egner seg dårlig som leder? Her er det mange usikkerhetsmomenter og stor fare for feiltolkning av atferd. Konfrontasjon blir gjerne konsekvensen når treneren tyr til mer press i et forsøk på å beholde kontrollen.

Myten om rask tillit

Også påstanden om at et sterkt bånd og tillit fra hestens side kan opprettes på kort tid lar seg ikke verifisere. Den reelle forklaringen er at hesten responderer på signaler. Om signalene fra treneren opphører viser hesten normalt en annen atferd, nettopp fordi hesten i utgangspunktet ikke forstår treningen eller dens intensjoner. Hester lærer gjennom forsterkning som følger en atferd, ikke fordi de sanser at mennesket besitter gode lederegenskaper. Hester kan nærme seg eller følge mennesker av nysgjerrighet eller fordi de har blitt trent til å gjøre det. Forskning har vist at hester også kan bli leid av en hund eller en robot når disse utøver et visst press. Press-ettergift-metoden (negativ forsterkning) har dermed ikke den påståtte innvirkningen på hest-menneske-interaksjonen siden også fjernstyrte biler kan fremkalle en lignende respons i hesten.

Risikoen for misforståelser, konflikt og nedsatt hestevelferd er stor ved overdreven bruk av negativ forsterkning og straff/korrigering. Slike metoder må utføres korrekt og konsekvent slik at dyret ikke utsettes for vedvarende og meningsløst press. Metodene kontrollerer hesten i stor grad gjennom frykt og kan derfor ikke anses som en human teknikk, slik NH-aktørene påstår. Utstyret som brukes i NH er også basert på negativ forsterkning. Hjelpemidler som tøyler, leietau, taugrime, pisk og stokk anvendes ofte for å lære hesten å forstå signaler. Press påføres ved berøring eller ved hjelp av signaler som blikk, stemme, kroppsspråk eller utstyr.

I NH er læringen reaktiv (og raskere), mens den kognitive, langsomme responsen aktiveres langt mindre. På denne måten blir hesten opplært til å presist reagere på krav og beskjeder fra treneren, og det tas ikke hensyn til at hesten er et komplekst vesen. Derfor reagerer mange hester svært negativt på NH-teknikken. Konsekvensene er anspenthet, emosjonell ubalanse, aggresjon, depresjon og frykt. Manglende kontroll over egen atferd og miljø påvirker dyrets mentale og fysiske velvære negativt.

Et ensidig fokus på negativ forsterkning, mekaniske og repeterende øvelser og et ofte sterkt, ufravikelig krav om en ønsket (korrekt) atferd påvirker hesten emosjonelt. Hesten må, hesten skal – dette er utgangspunktet for NH-treningen.

I boken Equine Behavior (2. utgave, 2012) skriver Paul McGreevy at noen av de "moderne" treningssystemene baserer seg på resirkulerte metoder i en pseudo-vitenskapelig forpakning, der treningspsykologiens prinsipper ikke nødvendigvis følges. Det er da ikke overraskende at lært hjelpeløshet (nedsatt reaksjonsevne eller letargi) er så utbredt blant domestiserte hester. En rekke trenere ser ut til å omgå læringsteorien. Dette bidrar til mystifiseringen av treningsteknikker, der den sentrale rollen negativ forsterkning spiller undermineres. "Hestehviskeren" kommer til den vanskelige hesten med sine mirakuløse metoder og oppnår raske resultater foran et begeistret publikum.

Monty Roberts jager hesten rundt til den etter hvert gir opp. Skjermdump fra videoen "Monty Roberts explains Join-Up with Equus, the horse" (youtube).

Utnytting og spesiesisme

Men hestetrenere bør anerkjenne at treningen er en form for utnytting av hesten. Om trenerne hadde lagt mer vekt på hestens kognitive evner og utmerkede hukommelse hadde det blitt slutt på repeterende aktiviteter og øvelser. En slik trening er ikke til nytte for hesten, kun for mennesket. Hestetreningsmanualer og systemer har en antroposentrisk ramme som går ut ifra at hesten forstår treningen den utsettes for.

Belønningsbasert trening (positiv forsterkning) står i kontrast til dominansbaserte systemer. I hundetrening har dominansteorien for lengst blitt forkastet. Dyret lærer fort hva som lønner seg og vil dermed vise ønsket atferd i fremtiden, uten negative assosiasjoner til mennesket. Dette fungerer like fint hos hester, men er lite utbredt til tross for at treningen er mer effektiv og trygg. Denne treningen bidrar videre til langvarige resultater og positive endringer i hest-menneske-relasjonen.

Om vi hadde overført hestetreningens metoder til hunder eller katter ville det blitt betegnet som dyreplageri. Hvorfor er det fortsatt så stor forskjell mellom artene? Fordi hester er store dyr eller er man redd dem? Om vi mener at harde metoder og voldsom kontroll må til, kanskje vi burde la være å trene hester? Tanken er nok at kontroll er fordelaktig i konkurranser eller andre bruksorienterte sammenhenger. Samtidig bør vi være bevisst på at hester som fortsatt har naturlige og iboende responser i behold er å anse som tryggere å håndtere i nye situasjoner eller omgivelser.

Dyr trenes fordi man ønsker å kontrollere eller endre deres atferd. Det forespeiles samarbeid, men når aversive metoder anvendes er hestens samarbeid heller påtvunget enn basert på frivillighet. Ifølge McGreevy er hester som er lette å trene og "eager-to- please" i mindretall. 

Hesten er en slave med null autonomi og et nødvendig middel for en trener, ikke en frivillig deltaker. Men denne myten lever fortsatt i hestemiljøet for å øke legitimitet og sosial aksept. NH-nestoren Pat Parelli mener likevel at han kan lære hesten til å bli en villig og engasjert partner. Monty Roberts forteller oss at en god trener kan få en hest til å gjøre nesten alt. Ikke bare det, en utmerket trener kan til og med få en hest til å frivillig adlyde trenerens krav. Norske Roger Sundet sier videre at bare man har kontroll, klare regler og god kommunikasjon så kan hester finne seg i utrolig mye. Disse utsagnene oppsummerer hvilket syn på hester som råder og legges til grunn for omgangen med disse dyrene.

Roger Sundet vifter med tauet for å få hesten til å rygge. Skjermdump fra videoen "De fem basics, basic 3 bakke" (youtube).

I hestemiljøet bagatelliseres eller bortforklares bruken av ubehagelige treningsmetoder. Men ingen klarer å forsvare selve bruken av hest. Jeg mener at tiden er inne for å avvikle dette sirkuset av dyretemming, meningsløs treningsdrill og dyreatleter. Det ville vært det eneste etiske og rettferdige overfor hesten. Hesten er naturligvis ikke laget for menneskelig bruk og ikke tilpasset et liv som ridedyr, kjørehest, løpshest osv. Det at hesten er et flukt- og byttedyr gjør bruken utfordrende, samtidig som dette utnyttes av mennesker – fordi vi har makt og muligheter. Hvor lenge skal menneskers ego og ambisjoner gå foran dyrene? Vi bør også tenke over hva som ligger til grunn for hest-menneske-relasjonen det ofte snakkes så varmt om: eierskap, fangenskap og spesiesisme.

Hvordan står det så til med Natural Horsemanship i Norge? Dette skal jeg skrive mer om neste gang, der jeg tar for meg blant annet en av de mest profilerte NH-aktørene her til lands: Hawk Christensen.