Fugleliv: en berikelse i bybildet
- abolisjonisten
- 21. juli 2024
- 6 min lesing
Oppdatert: 11. des. 2024
Fugler er en klasse i dyreriket med et mangfold av fascinerende skapninger. Ulike fuglearter kan også observeres i byene, på tettsteder og ellers nær bebyggelse. Vi er godt vant med duer, måker, kråker, spurver og troster som faste innslag i bybildet. Og i byens parker er det mulig å observere flere ulike fuglearter. Mitt inntrykk er at de aller fleste av oss er positive til fugler i byen. På den annen side er det et faktum at enkelte arter utsettes for hets og overgrep.
Senest den 11. juli i år fikk en mann i Stavanger sentrum tak i en måke, for så å knekke nakken på den og kaste den i en søppelbøtte. Ulovlig avliving og vold mot måker forekommer hvert år. Gjør vi som samfunn nok for å forebygge og hva er konsekvensene av slike grusomme hendelser? Som oftest ingenting. Er det fordi det "bare" er en måke som blir drept?
"Den tid vil komme når vi vil se på drap av dyr som vi nå ser på drap av mennesker." (Leonardo Da Vinci)
Den tiden Da Vinci etterlyser burde være vår tid. Måker er totalfredet i Norge. Det er forbudt å skyte eller fange måker, samt å ødelegge eller skade reir, egg og unger. Men når konsekvensene stort sett uteblir forblir lovene også uten virkning. Ifølge Mattilsynet "er måker blant de artene som er mest utsatt for hets, mishandling og ulovlig avliving. Samtidig er flere måkearter sterkt truet, også bymåkene."
"Det er for mange måker. Måker hører ikke hjemme i byen." Dette er noen av påstandene som går igjen år etter år. Samtidig røper utsagnene om uvitenhet. Vi må spørre oss hvorfor måker, som av natur er kyst- og havfugler, holder til i byene. For utfordringene måkene møtes er menneskeskapte. Klimaendringer, miljøgifter og matmangel i sjøen er noen av årsakene til at måkene søker mot byene.
I tillegg kommer utfordringer i form av forstyrrelser og habitatendringer som gjør at måkenes hekkeplasser blir borte. For ungeproduksjonen har gått ned over flere år, noe som påvirker bestandstallene negativt. Realiteten i dag er at de vanligste urbane måkeartene er på norsk rødliste. Hettemåken er kritisk truet, krykkjen sterkt truet og fiskemåken og gråmåken er kategorisert som sårbar. Å betegne rødlistede arter som "for mange" har dermed ingen rot i virkeligheten.
Måkene har lært seg hvor det er mattilgang, så de hekker der også. Når fuglene beskytter og forsvarer egg og unger kan det forekomme såkalte skinnangrep. Dette kan medføre noe støy, særlig i hekkeperioden. Å beskytte ungene er naturlig atferd som vi burde kunne respektere i denne korte perioden. Det er enda viktigere nå da flere arter strever.
Måkene, som alle andre skapninger, ønsker å leve og prøver å overleve. Fuglens tilpasningsdyktighet og dens nye strategier for å finne mat øker sjansen for overlevelse. Måker kan f.eks. oppdage mat fra rundt 50 meters avstand. Det kan derfor forekomme at de f.eks. noen ganger rapper til seg en matbit fra en tallerken på en uteservering. Som konsekvens blir måkene betegnet som frekke, glupske og plagsomme - som om fuglen besitter en intensjon om å gjøre livet surt for mennesker. Slik antropomorfisme er både usaklig og skadelig og bidrar til dårlige holdninger. Men det må ikke mye til for å forebygge eventuelle ulemper. De fleste mennesker klarer fint å vise hensyn og forståelse og å unngå konflikt med måkene. Noen legger til og med til rette for hekking og mating. Om vi ønsker at måkene skal kunne leve i sitt naturlige habitat må vi forbedre kvaliteten på leveområdene og verne disse.
Også duer møter på utfordringer i byene. De hekker på steder som er farlige for arten. Pigger på tak og fuglenetting er tiltak som utgjør en fare og burde vært forbudt. Hår og tråd kan snu seg rundt føttene deres. De blir skutt på og utsettes for annen mishandling. De jages og blir påkjørt. Hvorfor? Når vi hisser oss opp over dyr og plasserer dem i et fiendebilde fremstår vi som irrasjonelle, selviske og empatiløse. For at duene befinner seg blant oss må mennesker ta ansvaret for. Det å klandre dyrene for sin tilstedeværelse og naturlige atferd er dermed irrasjonelt og fjollete.
For meg er det ubegripelig at noen ønsker å skade duene når jeg observerer disse fredelige fuglene. De er nysgjerrige, vennlige og grasiøse fugler, og duenes kurrelyder er fine og beroligende.
Duer har et stort hjerte, bokstavelig talt. Hjertet deres er, i forhold til kroppsstørrelsen, større enn menneskets. Det samme gjelder duens hjerne som er tettpakket med neuroner. Fuglehjernen besitter lignende celler som cellene i pattedyrenes neocortex (delen av storhjernebarken der vi finner de høyere kognitive evnene, slik som f.eks. romforståelse, læring og abstrakt tenkning). Duer har derfor en god hukommelse, som gjør dem i stand til å gjenkjenne steder, andre duer og mennesker. Videre er duene glad i å bade for å holde seg friske og fjærene rene.
Kråker er også et vanlig syn i våre byer og mest tallrike i bebodde strøk. De er allsidige hva gjelder mat og ellers tilpasningsdyktige. Disse fuglene er kjent for sin intelligens og bruken av verktøy for å nå fram til mat. På kveldstid, særlig på høsten og vinteren, kan man være heldig å se kråkene samle seg i store flokker før de flyr til sine soveplasser. Ellers påtreffes kråker ofte i par (kråken er monogam). Kråker er pene og fascinerende fugler og det er fint å høre kråkens låt og rop.
Mange fugler er avhengig av insekter som føde. Gråspurven, som er nær truet, forer ungene sine med insekter. En redusert forekomst av disse i hekkesesongen kan påvirke ungenes overlevelse. En redusert tilgang til spillkorn nevnes som en annen faktor som kan forklare at spurvene blir færre. For gråspurven er det observert en langvarig og vedvarende bestandsnedgang. Dette er skremmende, for spurven har tidligere vært tallrik og man kunne se denne fuglen "overalt".
Det samme gjelder stæren, som også kategoriseres som nær truet. Stæren finner mat på bakken i åpne jordbruksområder med kortvokst, gjerne fuktig, vegetasjon. Drenering av jordbruksområder påvirker derfor fuglens livsvilkår negativt. I hekketiden består føden i hovedsak av insekter og smådyr. I byen er stæren å se i hager og parker.
Gråtrosten hekker i Norge over hele landet. I byen ser vi den i hager og parker. Arten er i Artsdatabanken ennå vurdert som livskraftig, men i grenseland til kategorien nær truet. Dette fordi det er registrert en bestandsnedgang i den norske hekkebestanden de siste tre generasjoner.
Svarttrosten er utbredt i Norge. Arten liker seg i skogen, men er i likhet med gråtrosten å se i hager og parker. Bestandsutviklingen til denne fuglen er vurdert som stabil og vi får håpe at dette vedvarer.
Byfuglene har like mye rett til å bo i byen som oss. Men hvordan kan vi gjøre livet for disse fugleartene lettere? En begynnelse kunne vært om kommunene nedla et forbud mot dyrefiendtlige innretninger som pigger og netting. Videre bør det avsettes flere ressurser til tilsyn, vern, rehabilitering og opplysningsarbeid om fugler. Bedre håndheving av lovverket, som forbyr vold mot dyr og lovfester hjelpeplikten, er også nødvendig. At hjelpeplikten eksisterer er flott, men informasjon om oppfølging og rehabiliteringsmuligheter er mangelfull. Per i dag er det i all hovedsak frivillige som gjør dette arbeidet og som tar seg av rehabiliteringen. Men hvordan vi forholder oss til fuglene i byen skal ikke være opp til hva den enkelte liker eller misliker. Vår oppgave og plikt er å hjelpe når det trengs og ellers la dyrene være i fred.
