Hestevelferdsdebatt Arendalsuka 2025: En forspilt mulighet

Arendalsuka 2025 gikk av stabelen 11.-15. august. Under arrangementet ønsket Dyrebeskyttelsen Norge å rette fokus på dyrevelferd med ulike debatter, for å utfordre både politikere og fagfolk. Den 12. august ble debatten om hestevelferd arrangert, titulert "Hestevelferd: Er det bare pisk og ikke gulrot på hestene våre?" Siden vold mot hester både er utbredt og legitimert, stilte Dyrebeskyttelsen spørsmålet om hva vi kan gjøre "for å få bukt med en systematisk, brutal treningskultur og snu et tankesett hvor vold mot hester har blitt normalisert?"

Live Bonnevie ledet debatten. Hun er en norsk filmprodusent og forfatter. Hun skrev romanen Hestenes Klan i 2010 og skal snart komme med en ny bok om hester. Hun driver også podcasten Hestenes Klan, som omhandler hester og hestefolk. Opptaket av debatten ble publisert på podcasten den 18. august.

Følgende personer deltok: David Persson, president i Den Norske Veterinærforening. Anne Wangen, sjefsveterinær i Det Norske Travselskap (DNT). Beate Heieren Hundhammer, generalsekretær i Norges Rytterforbund (NRYF), og Inger Lise Andersen, professor i etologi fra NMBU.

Utvalget av deltakerne fikk meg til å lure på om dette faktisk ville bli en genuin debatt. Selv om det naturligvis kan være ulike meninger rundt enkelte temaer som f.eks. hestehold regnet jeg med enighet rundt det grunnleggende, som aksept rundt bruken av hester til ulike menneskelige formål.

Jeg hadde nok foretrukket om det hadde blitt stilt flere kritiske spørsmål og utfordret bredere. Men som ellers i slike debatter kretset diskusjonen kun om enkelte velferdsaspekter. Dermed beveget vi oss i forholdsvis trange rammer. Dette forklarer videre hvorfor meningsfulle tiltak og større endringer så langt har vært fraværende når det gjelder hester. Når vi ikke tør å snakke om etikk og hvor egoistisk og antroposentrisk hestehold og -trening i grunn er kommer vi heller aldri lenger.

Min spådom i forkant av debatten var at denne kom til å føye seg inn i rekken av enda en tannløs debatt uten reell motstand. Ble mistanken bekreftet? Stort sett ja. Var dette en viktig debatt? Jeg vil si at den delvis var nyttig da den bekreftet hvor dårlig det fortsatt står til for flertallet av landets hester.

Debatten startet med at etologen Inger Lise Andersen kort forklarte om hva en hest er, for å gi kontekst til dem som ikke nødvendigvis vet så mye om arten. Hun fremhevet for eksempel hestens behov for flokktilhørighet som er viktig for å kunne utøve sosial atferd. Hesten har videre et sterkt behov for fri og kontinuerlig bevegelse, blant annet fordi at fordøyelsessystemet skal kunne fungere optimalt.

Hester liker og trenger hverandres selskap.

Vi vet at det er utfordringer knyttet til disse to viktige behovene når det gjelder mye av hesteholdet i Norge. Men i Forskriften om velferd for hest settes det ikke krav til mer enn et par timer i en luftegård per dag, og disse er ofte små innhegninger uegnet til fri bevegelse. Dette kan føre til kjedsomhet, atferdsproblemer, stress og generelt dårlig velferd hos hester. Det skal visstnok snart komme en ny forskrift, og det gjenstår å se om det kommer noen relevante og konkrete forbedringer.

Jeg er enig med debattdeltakerne om at det har skjedd endringer med tanke på hvordan vi ser på hestevelferd i dag. Definisjonen har blitt utvidet til å omfatte dyrets mentale tilstand i tillegg til den fysiske. Det snakkes for eksempel mer om hestens artstypiske behov, mental helse og hvordan stress påvirker læring under trening. I praksis varierer det nok veldig mye og tradisjoner står fortsatt sterke.

Forskning har f. eks. for lengst tilbakevist at hesten er en velvillig deltager og tilfreds atlet. Og hestesport foregår selvsagt ikke på hestens premisser. Likevel brukes og fremmes disse mytene enda. Dette alene viser hvor konservativ bransjen er og at etablert kunnskap ofte ikke når frem, men ignoreres. Tradisjonelle dogmer forsvares i stedet for å kalle hestetrening for hva den er: utnytting.

Anne Wangen påpekte at det stort sett er den erfaringsbaserte kunnskapen som anvendes blant utøverne, som brukes til å lære av hverandre. Forskningsresultater kommer i andre rekke. Dette kan jeg si meg enig i, og dette bidrar videre til inntrykket av at hestesporten er resistent mot endringer. Man kan si at det er en prosess og at holdningsendringer tar tid. Samtidig mangler det på vilje og sportsorganisasjonene bruker heller tid på å forsvare det de driver med.

I debatten kom flere av deltakerne innpå viktigheten av kunnskap og behovet for kompetanse; at kunnskapen må ut og gjøres lettere tilgjengelig. Jeg vil hevde at det er tilfelle allerede, da man med enkle søk kan finne frem det nyeste innen hesteforskning på nettet. På norsk fins f.eks. Hestevelferd.no.

Beate Heieren Hundhammer i NRYF påpekte at de først og fremst er et idrettsforbund og dermed må tenke praktisk. Hun pekte på gratis e-læringskurs om hestevelferd, webinarer, foredrag og utdanning og tilrettelegging av dette.

For meg kan det tilsynelatende virke positivt at NRYF satser på kunnskapsformidling, men det krever også læringsvilje og egeninnsats av rytterne. På den annen side er fokuset på idrett med på å skape premissene for hva som er prioritert – og det er ikke hesten. 

Dette bekreftes ikke bare når vi ser på hestehold, men også ved bruken av utstyr. Inger Lise Andersen la fram et eksempel på at dyktige ryttere gjerne påstår at de rir med kroppen, sete og ved hjelp av signaler. Men samtidig løftet hun spørsmålet om hvorfor rytteren i tillegg må bruke sporer og kandar med kjetting. Hun sa videre at det fins mye forskning på bitt, men likevel brukes det fortsatt kandar. Ifølge Andersen bør den tiden snart være forbi.

Hester i flokk. New Forest National Park, England. Foto: Abolisjonisten

Det tviler jeg på. NRYF og de andre sportsorganisasjonene er så vidt meg bekjent tause om temaet. Om hestebransjen tok kunnskapen og forskningen på alvor og til følge hadde man avviklet bruken av utstyr som kandar, bitt og andre tvangsmidler. Hvordan kan vi da forvente større endringer? Ifølge Heieren Hundhammer kunne NRYF heller ikke forby pisk, da denne trengs både i kjøring og av pararyttere. Videre har angivelig barn som er korte i beina behov for pisken som et hjelpemiddel. Jeg vil hevde at barn som er så små kanskje ikke burde ri i det hele tatt, og iallfall ikke få utdelt en pisk i hånden om de møter opp på en rideskole.

Utfordringer med rideskoler var et annet tema i debatten, og det mangler f. eks. en godkjenningsordning og standard for rideskolevirksomhetene. David Persson påpekte korrekt at "hesten blir et brukselement når vi skal lære å ri". Wangen formidlet at hun var opptatt av hvordan barn tilnærmet seg hester for første gang. Det vil si å bli kjent med individene i stedet for å bare sitte på ryggene deres.

Jeg er enig med henne i at rideskolehester fort kan oppfattes som "sportsrekvisitter". Begrepet er treffende, for dette er hva hester er redusert til både på rideskole og i konkurranser. Selv om hester ikke burde være redskaper for ambisiøse idrettsfolk eller forsøkskaniner for barn som ønsker å ri. Dette aksepteres naturligvis innad i hestemiljøet, men kanskje i mindre grad utenfor.

McCullough Peaks mustanger i det fri. Uten utstyr på kroppen eller rytter på ryggen. Foto: Shutterstock

Og hva med vold mot hester? Spørsmålet om hva vi konkret kan gjøre for å få slutt på en systematisk, brutal treningskultur og normalisert vold mot hester ble ikke godt nok besvart. Deltakerne kom med ulike definisjoner av hva vold er, som f. eks. at den kunne være fysisk og psykisk og at det var noe som kunne skade og skape frykt. Wangen sa videre at det også var et behov for rettledning og korrigering når hester skal trenes, men at det å straffe en redd hest også måtte regnes som vold.

Heieren Hundhammer uttalte at all fysisk smerte mot hester var uakseptabelt. Men hun mente samtidig at det måtte skilles mellom bevisst og ondsinnet påføring av vold, og smerte som ubevisst påføres fordi rytteren ikke vet bedre.

Jeg synes begge tilfeller er uakseptable. Hester er levende vesener som ikke burde utsettes for tvang og vold i det hele tatt. Grensen mellom vold og korreksjon er ikke alltid entydig og tolkes forskjellig. Kan vi f. eks. si at det fins en riktig og gal måte å bruke pisken på? Eller burde vi bannlyse utstyr som dette? Når vi diskuterer slike forhold blir det tydelig hvor kynisk hesteverden er og hvor lett hester kan havne i situasjoner der de blir utsatt for ubehag, frykt og smerte.

Det er mulig at det har skjedd noen endringer i hvordan hester trenes. Men slik jeg ser det dominerer fortsatt kontroll, dominans og disiplin i hestetreningen. Negativ forsterkning blir vektlagt framfor den positive, selv om forskningen for lengst har etablert at det siste er langt mer effektivt. Hvor ofte kan vi si at relasjonen mellom hest og menneske virkelig er bygd på tillit og samarbeid?

Jeg tror at ridning og kjøring helt uten tvang og påføring av ubehag ikke er mulig. Hester tvinges til mye og utsettes stadig for frykt og skader. Det er lett for en rytter eller kusk å bli utålmodig når det skal presteres i en konkurranse; hester utsettes for høye krav, stress og avstraffelse. Når det ikke fins vilje til å gi avkall på bruksorienterte holdninger, hvordan skal man da avskaffe vold mot hester?

Debatten ble oppsummert med en rekke tilsynelatende positive punkter og forslag: betydningen av kunnskap ble nok en gang nevnt og at formidlingen av denne bør starte på rideskolene; vi bør forstå hestens atferd bedre og tenke samarbeid uansett formål; vi bør være ydmyke, lære mer og skape et system som forebygger dårlig hestevelferd; vi er forpliktet til å sette oss inn i kunnskap for å gi hesten et godt hesteliv og skape gode miljøer og holdninger.

Det er vel og bra med mål og intensjoner om å forbedre både hestehold og livet for hestene som lever nå. Men dette kunne vært gjort for lengst siden kunnskapen har vært tilgjengelig i lang nok tid. Er det realistisk at en ny kultur kan skapes? I det store og hele bidrar velferdsfokuset til å styrke fantasien om at vi kan utnytte dyr på en hyggelig måte; det bidrar til en ønsketenkning om at hestehold og trening noensinne kan bli etisk forsvarlig. Man har troen på en ny forskrift og et håp om at kunnskap til slutt når frem og fikser de praktiske utfordringene. Men vi burde ha lært at endringer og tiltak alltid vil være begrenset når dyr brukes som midler og ressurser. Ofte tar disse også lang tid og treneres før de eventuelt implementeres.

Velferdsfokuset har i tillegg en annen skyggeside. Det brukes som en taktisk strategi for å påvirke aksept for hestesport og dens omdømme i samfunnet. Dette gagner ikke nødvendigvis hesten og kan til og med ha motsatt effekt når eliteutøvere fremstilles som rollemodeller. Forbilder kan være viktige, men da må de være troverdige og gode. I toppsporten er det langt mellom disse.

Et ferskt eksempel er en varslingssak opprettet av Hestevelferd. Saken involverer den norske topprytteren Isabel Freese og den delvis norskeide dressurhesten Total Hope OLD. NRYF har tidligere i år blitt forelagt dokumentasjon av "en rekke fysiske og adferdsmessige indikatorer på smerte og ubehag" (han blir ridd med kandar). Mens denne saken ligger på bordet, rir Isabel videre på den internasjonale scenen og NRYF uttrykker sin stolthet og støtte til hennes prestasjoner for Norge.

Hestevelferd siterer blant annet fra et referat fra et hestevelferdsrådsmøte i NRYF, datert den 20. mars 2025. Der "rådet foreslår jevnlige mediakurs for ryttere som representerer Norge, for klar og effektiv formidling av holdninger til hestevelferd". Medlemmene i rådet er oppnevnt av NRYF og består av folk som er knyttet til sporten eller selv er utøvere. Inger Lise Andersen er et av medlemmene.

Formidling av holdninger er en ting, men etterlevelse en annen. Denne saken er et godt eksempel på en interessekonflikt hvor omdømme og hensynet til utøverne og deres prestasjon settes først. Som vanlig er det fasaden som teller mens hestene lider videre. Vi har lenge sett at bransjens selvregulering ikke fungerer og at politikerne opptrer altfor passive. Jeg mener derfor at samfunnet må inndra sin sosiale aksept – fra rideskoler til toppsporten – og denne gangen for godt.

Hester har behov for stor plass. Foto: Abolisjonisten

Mot slutten av podcastens episode er Live Bonnevie inne på at vi vet hva det gjør med hestens kropp å bli ridd og å ha et bitt i munnen, og at hestens psyke påvirkes negativt når dyret frarøves sine basale behov. Men burde Bonnevie da ikke konkludere med at bruk og hold av hester må avskaffes, spesielt når vi er overbevist om at skadepotensialet er stort? For meg virker det som om vi begge ser realitetene, men kommer til helt ulike konklusjoner.

Vi vet også at trening av veldig unge hester er skadelig både fysisk og mentalt. Men til helgen skal toårige hester starte i løp på Øvrevoll Galoppbane. På landets travbaner går toårige hester mønstringsløp og vanlige løp fra de er tre år. Ridehester blir ofte innridd når de er rundt tre år gamle. Er det realistisk å anta at dette vil endre seg i nærmeste framtid?

Selv en debatt om velferd kunne hatt potensiale hvis ikke deltakerne kun var representanter med tilknytning til utnyttersiden. Når alle stort sett er enige, sitter vi igjen med enda en forspilt mulighet om å ta dyrene på alvor.

Er det så vanskelig å forstå at ingen dyr er skapt for å bære, dra eller tjene mennesker? At hester har blitt tvunget til dette i lang tid rettferdiggjør på ingen måte at dette vedvarer. Heller tvert imot. Fordi vi faktisk vet bedre, er vi heller forpliktet til å stoppe utnyttingen.

Bonnevie sa helt til slutt at hesten har vært vår viktigste venn gjennom historien og at den fortjener bedre. Her er jeg enig med henne. Hestene fortjener at vi lar dem være i fred. Dette vil gi oss en mulighet til å starte et nytt kapittel i en mindre skamfull historie.

Flere artikler om hestesport finner du her. Jeg jobber også med en artikkelserie om horsemanship og første tekst skal være klar om ikke så lenge.