Norsk Derby 2025: Galopphesten – levende leketøy for de rike
- abolisjonisten
- 7. sep.
- 12 min lesing
Oppdatert: 6. nov.
Søndag den 24. august tok jeg turen til Øvrevoll Galoppbane for å få med meg årets Norsk Derby-arrangement (ND). På programmet sto ti løp med Skandinavias beste galopphester, samt ponniløpet Ponni Derby. Ellers skulle aktiviteter for barna og hatteparaden sørge for underholdning. Universal Pictures med filmen Downton Abbey – Ved veis ende sto oppført som hovedsamarbeidspartner til årets Derbydag.
Arrangørene solgte Derbyen som en festdag med fart, spenning, store pengepremier og gode opplevelser. Men hesteløp har en mørk side som overskygger all fest og glamour. For opplevelsene til hestene er ikke bestandig like gode og harmløse. Tvangsmidler, rå behandling og knuste hestebein hører likeså med.
En fabrikkert atlet
Besøker man hesteløp eller stevner i ryttersporten er det ikke til å unngå å legge merke til ulike velferdsutfordringer for hestene. Fremstillingen fra sportsorganisasjonenes side er gjerne misvisende og fornekter de faktiske forhold. Jeg mener utøverne burde være ærlige i fremstillingen av det de driver med i stedet for å benytte seg av velferdsvasking med påstander om at hestens velferd alltid kommer først i spissen. De samme slitne frasene resirkuleres for å rettferdiggjøre og forsvare en såkalt sport der dyr utnyttes. Vi blir fortalt at hestene har det bra og er godt ivaretatt; de er avlet til dette; de elsker å løpe og vil gjerne konkurrere. Jeg antar at det bare er sporten selv som tror på dette.
Løpshester er ingen kjæledyr. De er statussymboler og fornøyelser for dem som har god råd. De er eiendeler og redskaper som er nødvendige for å kunne utøve sporten. Hestene skal sørge for prestisje, seire og premier. Sporten og hesteeierne forsikrer oss om at hestene som skal prestere får godt med stell, tilsyn og omsorg. Men er ikke dette en selvfølge og et minstekrav når man har ansvar for et dyr som det i tillegg kreves svært mye av? Dermed burde slike investeringer ikke fremheves som noe spesielt rosverdig, ei heller brukes til å rettferdiggjøre utnyttingen for egne formål.
Man tar først og fremst vare på hestens funksjon som idrettsutøver. For mange sportshester nektes flokkliv og beitetilgang, som ville tilfredsstilt artstypiske og individuelle behov. Nytteverdien og hestens økonomiske verdi beskyttes mens dyrets egenverdi marginaliseres.
Kan - eller skal - dyr være idrettsutøvere? Selve tanken fremstår egentlig som absurd. Et liv som atlet er utfordrende og alle som trener selv vet dette godt. I motsetning til dyr har mennesker en forståelse av konseptet trening og konkurranse og samtykker i deltakelsen. Vi kan ta ansvar og avgjørelser for egen kropp, helse og trening. Vi velger å prestere. Vi blir heller ikke slått og pinet med tvangsmidler, og heller ikke avlivet ved skade. Hestene får en oppgave og de tvinges til rollen som idrettsutøvere. Fordi dette ligger ikke i dyrenes natur. Mennesker trener, mens dyr blir trent. Dette er fundamentalt forskjellig.
Organisasjonene og utøverne forteller oss noe annet. Ønsket om å skape aksept og et positivt bilde utad er viktig, men er det i realiteten mulig? Om vi observerer hvordan hestene faktisk har det kommer en annen virkelighet frem. Det er ikke langt mellom sportshester som viser tegn til ubehag, smerte, frykt og problematferd. Disse forholdene burde løftes enda mer slik at den sosiale aksepten blir borte for godt. Kanskje vil myndighetene da følge etter og inndra lisensen som muliggjør pengespill på dyr. Så langt har de vært passive og dessverre likegyldige til hestenes lidelser i veddeløpsindustrien. Inntil videre fortsetter både fornektelsen og bagatelliseringen av den åpenlyse dyremishandlingen.
Sjampanje, glamour og barnearbeid
Da jeg ankom Øvrevoll, var ponniridningen for barna allerede i gang. Siden jeg ikke var godt kjent på banen, gikk jeg en runde for å orientere meg. Det var fortsatt tidlig og litt over en halvtime igjen til første løp. Festkledde mennesker strømte til i finværet, bord var satt ut på uteområdene, og flere VIP-områder hadde restriktiv adgang. Sammenlignet med Bjerke Travbane var mitt umiddelbare inntrykk av Øvrevoll at det ble konsumert mer sjampanje enn øl, og klasseskillene fremsto mer markante.
Så tok det ikke lang tid før de første hestene ble leid inn i paddocken. Det første løpet, Skandinavisk Mesterskap, var et løp for toårige hester. Hestene så unge og "uferdige" ut. Dette fordi de var langt fra fullt utviklet – de var så å si småbarn. Jeg kom til å tenke på noe som står i galoppsportens etiske retningslinjer: "Som andre arter utvikler hesten ferdigheter i ung alder, og føll og unghester begynner tidlig å løpe om kapp og måle styrke med hverandre gjennom lek og fri utfoldelse. Disse egenskapene er hos våre galopphester forsterket gjennom langsiktig, målrettet avl og trening på hestens premisser".
Det å avle frem ønskede egenskaper er i seg selv uetisk, og bidrar til å forsterke dyrs status som objekter. Fullblodsavlen fører også til konkrete velferdsutfordringer hos hesten. Den moderne sportshesten har f.eks. blitt mer følsom for signalene den påføres av rytteren. Man skulle tro at man dermed hadde mindre behov for utstyr, men slik er det ikke fordi hestene trenes til å være hyper-reaktive. Samtidig har avlen gjort hester ivrige og til dels vanskeligere å håndtere. Da må utstyr til og hestene må fortsatt tvinges til samarbeid og lydighet. Forsøket på å forme blide løpsmaskiner medfører derfor en slags "Frankenstein-effekt".
I løp tvinges hester til å løpe fortere enn det som er sunt og naturlig for dem. Hestene drives fram for spenningen og underholdningens skyld. I naturen vil derimot hester bare løpe så fort for å overleve, og da bare så langt som nødvendig. Men det hester trenger er fri og kontinuerlig bevegelse, ikke konsentrert overprestasjon.
I sportens etiske retningslinjer fremstår begreper som "Hesten først" og "Trening på hestens premisser" som hule og uten mening. For hestens premisser forutsetter frivillighet og valgfrihet. Noe løpshestene i liten grad har når de håndteres og trenes fra de er svært unge for å bli startklare raskt. Hestevelferden prioriteres ikke.
Galoppsporten påstår videre at "Deltakelse i galoppløp er lystbetont for hesten ved at den gjennom riktig trening og foring, mye omsorg og respekt for det enkelte individ fremstår sunn og godt forberedt for konkurransen".
Men vi vet ikke hva en hest ønsker, så påstanden om "frivillighet" er i beste fall ønsketenkning. Det er trenere og eiere som besitter ambisjoner, ikke dyret. Disse forventningene skaper et press som gir uheldige utslag når dyr involveres i aktiviteter med krav om prestasjon. For hva hvis en hest ikke er flink nok? Hester er forskjellige og noen klarer seg bedre enn andre i sporten, men samtlige utsettes uansett for en høy risiko.
Simply Minds vant Marit Sveaas Minneløp. Kommentatoren sa om hesten i vinnerpaddocken: "Han står der stolt", som om han bevisst delte menneskenes mål om å vinne. Kan en hest være stolt over en seier, som for et dyr er et abstakt konsept som det av natur ikke har bruk for?
Glansbildet falmer
Tvang, negativ forsterkning og straff er vanlige komponenter i omtrent all hestetrening. Hestens "samarbeid" må derfor først og fremst forklares som et direkte resultat av trening og utstyr. Illusjonen om hesten som står urolig og "gleder seg" til løpet kan fremstilles som normal atferd av sporten. Men problematferd i trening og konkurranse er tegn på smerte eller ubehag og må ikke forveksles med at hesten er "gira" eller har mye energi.
Gaping, hoderisting, høy hodeføring og tanngnissing er tydelige indikasjoner på dårlig velferd. Åpne og urolige munner og anspente ansiktsuttrykk er gjengangere i hestesporten. I visningspaddocken så jeg mange hester som viste slik atferd, samt hester som steilet, sparket og rygget. Flere ble straffet for sin oppførsel ved å bli rykket i munnen.
Som bytte- og fluktdyr trenger hester tid til å roe og å resette seg etter å ha vært i en anspent situasjon. Men i en konkurransesituasjon gis det ikke tid til dette. Når en hest blir redd, uten mulighet til å komme seg bort fra en trussel, utløser dette en stressrespons i kroppen. Da føler dyrene seg naturligvis ikke trygge, men kommer i en fight or flight-modus. Også startboksene – trange og innestengte - kan oppleves stressende for hester, da de er stikk i strid med hestenes natur. Det er mange faktorer i hesteløp som påvirker hestens velferd negativt.
Før det tredje løpet startet, ble jockeyen til hesten King Ferdinand kastet av like etter at ekvipasjen (hest og rytter) ble sluppet på banen. Den urolige hesten brøt så gjennom avsperringen og tok så et par runder på egenhånd. Det tok tid før han ble fanget. Visstnok ble hesten ikke skadet, og han fikk likevel deltatt i løpet.
Hjelpemidler eller torturverktøy?
Mye aktivitet og et høyt lydnivå på Øvrevoll bidro til en overstimulering hos hestene. For meg ble det selv litt for mye og jeg kunne bare forsøke å forestille meg hvordan det måtte være for et fluktdyr. For å kunne håndtere hestene og å holde dem på plass ble det brukt tvangsmidler som bitt og tungestropp. I tillegg kom ulike andre hjelpemidler som jordblendere, ørehetter og blinkers for å begrense hestens hørsel og synsfelt. Hesten skulle tross alt fokusere på sin oppgave og dens prestasjon måtte komme først.
Veldig mange hester gikk med ringbitt og tungestropp. Et bitt skal hjelpe med å kontrollere
hesten og dette fungerer fordi det gjør vondt. Sportens aktører påstår at et bitt er et nødvendig og harmløst kommunikasjonsverktøy, men dette stemmer ikke. Selv om rytteren ikke drar veldig hardt i tøylene kan det oppstå bittrelaterte skader, ubehag og problematferd. "Kommunikasjonen" skapes altså via grader av trykk og smerte. Men genuin og ikke-smertefull kommunikasjon oppnås kun uten bruk av tvangsmidler, og jeg vil hevde at en rytter som ikke er i stand til å ri uten dette utstyret har ingenting på en hest å gjøre. Å ri bittløst vil naturligvis kreve mer i form av tid og ferdigheter fra treneren og jockeyen, i tillegg til regelendringer. Men siden man bastant holder fast på tvangsmidler er slike endringer ikke ønskelig fra sportens side. Dette forsterker det åpenbare inntrykket av at hesten ikke er en glad og frivillig atlet.
Løpsindustrien er rigget for å få unge hester raskt til start. Løp for to- og treåringer er lukrative. Da er det effektivt og enkelt å fortsette med bruken av kontrollutstyr. Påføring av smerte fungerer, og så lenge det fører til at hesten kan løpe i stressende omgivelser fins det ingen insentiver til å endre på dette.
Et bitt i munnen gjør ikke bare vondt, men kan også påvirke hestens evne til å svelge og puste normalt (hesten puster gjennom nesen, men et bitt tvinger hesten til å åpne munnen). Fordi et bitt kan føre til intenst ubehag kan dette overstyre både andre former for smerte og frykt. Da blir bittet enda mer effektivt, men også et mer brutalt og farlig verktøy når f.eks. redde hester presses enda mer.
Forskningsbasert kunnskap om hesteatferd tydeliggjør at hesters lidelser og skadeomfanget ved bruk av utstyr har blitt undervurdert. Om vi ikke klarer å få en hest til å prestere uten å skape ubehag, burde vi da trene hester i det hele tatt? Å utøve vold mot dyr er forbudt i Norge, men dette gjelder visst ikke når det kommer til hester. For i hestesporten er vold og mishandling så utbredt at det nærmest ikke skaper reaksjoner. Hver eneste dag skyves det f.eks. ulike bitt i munnen til utallige hester. Fra rideskolen til toppsporten er dette en ren selvfølge.
Med tøyler som er festet til bittet skaper rytteren et trykk i hestens munn. For å unnslippe noe av trykket kan hesten legge tungen over bittet, og rytteren får dermed mindre kontroll. For å motvirke dette har oppfinnsomme hestetrenere funnet på et annet verktøy - tungestroppen. Dette er nylonstrømper, lærstropper eller elastiske bånd som brukes til å binde hestens tunge til underkjeven.
Dette gjør det vanskeligere for hesten å unngå smerte fra bittet, i tillegg kan pustevansker og skader i munnen og kjeven oppstå. Likevel er bruken av tungestropp utbredt i hestesporten, til tross for at det har blitt forsket på tvangsmiddelet i nyere tid. I publiserte studier pekes det f.eks. på at tungestroppen fører til vanskeligheter med å svelge, kutt og rifter, og en begrensning i blodtilførsel som kan føre til en blå tunge (Tungen blir blå som følge av for lite blodgjennomstrømming. Dette er svært smertefullt).
Men tungestroppen har ifølge sporten en annen funksjon: Den skal forhindre at tungen trekkes mot svelget fordi dette kan påvirke hestens prestasjon. Tungestroppen skal dermed sikre lufttilgangen under løp og motvirke at hesten "svelger tunga". Problemet er at en hest ikke kan svelge sin egen tunge. Det er heller slik at hester kan få problemer med luftveiene på grunn av bittet og fordi de presses til en ekstrem prestasjon.
Likevel beskrives tungestroppens funksjon i Norsk Derby-programmet slik: "Binder tungen fast slik at hesten ikke får tungen over bittet. Hjelper også hesten med å holde luftveiene frie." Dette harmonerer dårlig med forskningen. Ifølge studien "Tongue ties do not widen the upper airways in racehorses" (Barton, Troppenz, Klaus et al., Equine Veterinary Journal 2023; 55: 642-648) økte ikke bruken av tungestropp diameteren i de øvre luftveiene, og det ble heller ikke funnet bevis på at lufttilgangen forbedres.
Når vi vet hvor følsom en hests tunge og munnhule er var det ikke annet enn sjokkerende å se hvor mange hester som hadde tungen sin bundet fast under Derbydagen. Hestene slet som følge av utstyret og det var til tider grufullt å observere. Å fiksere hestens tunge er naturligvis ikke til hestens beste, men et grep man tar for å øke prestasjonen og forbedre resultater. På den annen side kan hester bruke mye energi på å kjempe imot tungestroppen, som igjen kan føre til en dårligere prestasjon.
Det er forståelig at tungestropp har blitt gjenstand for kritikk både i Norge og i andre land. Det Dyreetiske Råd i Danmark har kategorisert utstyret som meget problematisk og det ble innført et totalforbud i 2025. Tysk galoppsport forbød tungestroppen i 2018 og det internasjonale ryttersportforbundet FEI (Fédération Equestre Internationale) innførte et forbud i 2004. Her til lands har Rådet for dyreetikk argumentert sterkt for et forbud. Til tross for alt dette engasjementet – det så ikke ut til at det påvirket aktørene på Øvrevoll noe særlig.
Flere land vil nok følge etter, men dette tar som vanlig tid. Det fins mye forskning, særlig på utstyr som bitt, som etter min mening gjør bruken enda vanskeligere å rettferdiggjøre. Fra et etisk perspektiv skulle bitt, tungestropp og andre tvangsmidler aldri vært lovlig. Men bortfall av utstyr gjør ikke at hesteløp skulle fremstå som mer forsvarlig.
Den samlede kunnskapen om utstyr, hestens behov og atferd - i tillegg til de etiske betraktningene - er ikke kompatible med den gammeldagse og profittdrevne aktiviteten hestesport. Aktørene ønsker heller ikke å bli utfordret på disse punktene. På den ene siden ønsker sporten aksept fra omverdenen, på den annen side viser den stor motvilje, selv når det kommer til marginale endringsforslag.
Blodig alvor
Man kan undre seg hva publikum tenker når de ser på hesteløp. Føler de noe som helst empati for hestene? Ser de smerten, lidelsen og frykten? Eller er vi generelt sett avstumpet når det kommer til dyrs lidelser? Da jeg sto og fotograferte hestene var det ikke bekymringsfulle uttrykk og forferdelse som dominerte hos menneskene rundt meg. Kommentarene jeg overhørte dreide seg som mest om hestene kunne kategoriseres som "gode" eller "dårlige", eller hvilken hest det lønte seg å satse penger på. Ellers var det feststemning og sjampanjen fløt.
Ikke minst var det en lønnsom dag for Øvrevoll Galoppbane og deltakerne som vant. Derbydagens pengespillomsetning kom på 6 296 516 kroner. Premiesummen for Norsk Derby-løpet var på over 1,4 millioner kroner. For Marit Sveaas Minneløp var summen 1,2 millioner. For de resterende løpene lå pengepremiene mellom 70 000 og 638 500 kroner.
På Derbydagen hadde jeg på meg en t-skjorte med påskriften "Love Horses – End horseracing" (Jeg fikk plagget fra Horseracing Wrongs, som jobber iherdig for løpshestene i USA). Håpet med slike budskap er å utløse tanker og refleksjoner hos de av tilskuerne som får øye på det. Så spørs det om dette faktisk er mulig på et sted der fasade, rikdom og hygge dominerer.
Jeg antar at de færreste på Øvrevoll denne dagen tenkte på hestene War Bear eller Mon Amant. Begge ble drept som følge av skader de pådro seg på galoppbanen tidligere i år. War Bear var tre år da han skadet seg i Derby Trial-løpet i begynnelsen av august. Hesten var et av treneren Niels Petersens Derby-håp (Men Petersen ble heldigvis belønnet med en Derby-seier denne søndagen, da hans hest War Socks vant hovedløpet). Mon Amant brakk begge forbeina da han falt under et løp i mai. Han ble også bare tre år.
At vi i 2025 tillater en så brutal og grotesk form for underholdning forteller noe om oss. Hester sviktes rutinemessig i alle ledd. Det er tøft å ta innover seg at det bare er noen få som ser ut til å bry seg. Mitt ønske er at Derbydagen på Øvrevoll var det siste arrangementet av sitt slag, men jeg tror neppe jeg blir så heldig. For hestene vil fortsatt tvinges til å være sportsredskaper og leker for dem som omtrent har alt. De vil fortsatt få tungene sine bundet og kjenne på stress og frykt. De vil fortsatt måtte betale med sine liv. Dette er galopp.
