Ny "blodregel" i internasjonal sprangridning

FEI (Fédération Equestre Internationale), det internasjonale idrettsforbundet for hestesport, avholdt nylig sin årlige generalforsamling i Hongkong. På agendaen sto blant annet avstemningen over en endring av den såkalte "blodregelen" i grenen sprangridning. Flere nasjonale rytterforbund og The International Jumping Riders Club (IJRC) hadde foreslått en ny utforming av den omdiskuterte regelen.

Flertallet, 56 nasjonale rytterforbund, stemte for endringen. 20 stemte imot og to forbund avsto fra å stemme. I praksis betyr endringen at synlig blødning fra hestens munn, nese eller kropp, forårsaket av rytteren eller utstyr, ikke lenger automatisk vil føre til umiddelbar eliminasjon fra konkurransen. I stedet vil det bli utstedt en advarsel. Regelendringen trer i kraft fra den 1. januar 2026.

Allerede i forkant av generalforsamlingen tok en rekke land stilling til temaet. Rytterforbundene i Tyskland, Danmark og Østerrike ønsket ikke å støtte forslaget. Begrunnelsen var hensyn til hestevelferd. I tillegg ble hensynet til sportens integritet og omdømme nevnt.

Tungen til hesten James Kann Cruz er synlig. Et skarpt bitt skal sørge for effektiv kontroll. Skjermdump fra "10/8/2025 Rolex Grand Prix" (Dublin Horse Show, Youtube).

Ifølge dagens Artikkel 241 (FEI Jumping Rules) diskvalifiseres en ekvipasje (hest og rytter) i tilfelle hesten blør fra f.eks. munnen eller flankene. Om det er lite blod kan dette tørkes bort én gang og rytteren får lov å delta i konkurransen. Ved fortsatt blødning blir både hest og rytter eliminert. Hva som eventuelt forårsaker blødningen er irrelevant. Regelen fremstår altså som enkel og forebyggende. Den er ment som en minstestandard for å beskytte hesten fra ytterligere stress og skade etter at en lesjon eller et sår har blitt observert (Men dette betyr ikke at dagens regel i praksis beskytter hesten 100%.).

Fra neste år skal Artikkel 259 gjelde for blødninger. I de tilfeller rytteren får en advarsel kan han fortsette konkurransen uten noen form for straff, forutsatt at arrangør og veterinær gir klarsignal. Først etter to advarsler i løpet av 12 måneder straffes rytteren med en ubetydelig bot, samt en måneds suspensjon. Om det antas at hesten har bitt seg på tungen eller leppen, eller blør fra nesen, kan stevnepersonellet tørke vekk blodet og ekvipasjen får starte med godkjenning av veterinær. I et slikt tilfelle vil ingen advarsel bli registrert. Jeg vil hevde at det også i slike tilfeller vil dreie seg om en bruksrelatert skade, for en blødning oppstår ikke av seg selv. Men likevel ønsker ikke FEI at rytteren ansvarliggjøres.

I praksis betyr dette økt toleranse for blødninger og mildere sanksjoner for rytteren. FEI argumenterer for et mer rettferdig og konsistent reglement. Er man utsatt for et uhell skal man ikke straffes, og den høye standarden for hestevelferd skal opprettholdes. De nye tiltakene skal til og med bidra til å styrke forbundets nulltoleranse for misbruk av hesten.

Selv sliter jeg med å forstå logikken her.

Vi opplever stadig at FEI og andre hestesportorganisasjoner bedyrer hvor viktig og overordnet hestevelferd er, og at temaer som stresshåndtering og skadeforebygging tas på alvor. Men hvor troverdig er dette, når skadene og presset som påføres dyrene egentlig behandles som uvesentlige? Debatten rundt den nye blodregelen er et glimrende eksempel på velferdsretorikk ment til å distrahere oss fra hestesportens grunnleggende problemer.

Selv om ryttere fortsatt kan diskvalifiseres må den nye regelen tolkes i retning av at konkurranse og prestasjon settes først, hesten sist. Sånn er sporten. Deler av diskusjonen vitner om den kjente interessekonflikten mellom dyrevern og menneskers interesser der hesten naturligvis taper. FEI betegner den nye regelen som et viktig skritt framover. Blod på hesten, uansett hvor på kroppen, betyr at hesten skal sjekkes av en veterinær for å bedømme om den er i konkurransemessig skikk. Men burde ikke en slik undersøkelse

uansett være et minstekrav?

Slik promoterer FEI sprangridning. Skal en blodsport fremdeles være en olympisk disiplin? Skjermdump fra FEI.org.

Og spiller det en rolle for hesten om en blødning påføres med vilje eller ved et "uhell"? Burde ikke samtlige skader automatisk føre til at hesten tas ut av konkurransen? Når hesten blør fra munnen, eller har en sårskade fra sporene, er risikoen stor for forverring når rytteren skal prestere på sitt beste i arenaen. En blødning er naturligvis ikke den eneste indikatoren for lidelse, men en hest som blør har det ikke greit. Men ifølge FEI skal den da åpenbart tvinges til å prestere.

I sprangridning brukes tøylene aktivt for å kontrollere hesten mellom hindrene. Det dras til dels hardt i hestens munn. Vidåpne øyne, åpne munner og hoder i været indikerer smerte, stress og ubehag for hesten. For å komme seg gjennom runden og over de voldsomme hindrene mens klokken tikker brukes det gjerne kombinasjonsbitt og stramme nesereimer. Dette øker presset fra tøylene som hesten ikke har mulighet til å unnslippe. 

FEI har tidligere fjernet mange restriksjoner i forhold til typer bitt som er tillatt i sprangridning, og sprangkonkurranser har blitt mer krevende og teknisk ekstreme. Det fremstår som nærmest perverst og tilskuerne som applauderer dette må anses som medskyldige i hestens lidelser.

Vi vet i dag at ethvert bitt kan påføre smerte, og skader i munnhulen og på tennene er utbredt. Men så vidt meg bekjent mangler det på standardkontroller under samtlige konkurranser med hest. Dette er uforståelig. For selv alvorlige bittrelaterte skader vil ikke nødvendigvis observeres. Dermed risikerer hesten å bli sendt i arenaen med uoppdagede skader og smerter. Vi kan bare spekulere i hvor ofte dette forekommer. Bittbruk burde derfor anses som dyremishandling og skulle for lengst forbys. Men da ville denne såkalte sporten falt sammen som et korthus.

Da jeg leste artikler og kommentarer om den foreslåtte blodregelendringen ble det tydelig hvor lite fokus det var på hesten. Det er skuffende at selv mennesker som påpekte alvorlige velferdsutfordringer for hesten virket å være minst like opptatt av å beskytte sporten.

Etikk og sportens legitimitet nevnes nesten om hverandre. Hvordan oppfattes hestens velferd av omverdenen og hva må gjøres for å sikre tillit i samfunnet? Å utnytte og pine dyr for underholdning faller ikke nødvendigvis i god jord hos alle. For dette kan ikke rettferdiggjøres på noen måte, selv om sporten skulle slutte med bitt og innføre nulltoleranse for blod.

Særlig mellom hindrene blir det tydelig hvordan rytteren kontrollerer hesten med ren makt og utstyr. Skjermdump fra "10/8/2025 Rolex Grand Prix" (Dublin Horse Show, Youtube).

Hvor stor troverdighet på feltet dyrevelferd har en sport som utnytter dyr? Under regelendringsdebatten ble det utrykt bekymring for sportens omdømme og fremtid. Hestesporten måtte for all del ikke bli en "blood sport" og hesten måtte ikke fremstå som et sportsredskap. Men begge deler er en ubestridelig realitet helt uavhengig av reglementet. Eller er det bare synlig blod i en hestemunn som gjør at sporten vil betegnes som en "blodsport"? Det er i tilfelle en naiv tanke da hester har blitt ridd til blods utallige ganger i sporten. For ellers hadde det ikke forekommet et behov for en regulering til å begynne med.

Vi har vent oss til at hester utsettes for vold. Hester sparkes og rykkes i munnen. Antall bitt og tillatte piskeslag reguleres. Volden aksepteres av både utøverne og tilskuerne som fortsatt besøker sprangstevner. Hva gjør det da om hesten blør litt? Grensene flyttes mer og mer og det ekstreme normaliseres.

Fasaden er fortsatt viktig for mange i hestesporten, til tross for jevnlige skandaler som slår sprekker i denne. Men nå ser det ut som om FEI og rytterforbundene som støttet den nye regelen ikke lenger deler bekymringen om at sportens sosiale aksept kan svekkes ytterligere. Eller er det slik at aktørene har begynt å gi mer blaffen i hva man mener utenfor hestemiljøets lille boble? Er budskapet nå at skader på hesten er en helt akseptabel og uunngåelig side av konkurranser? Og tilsier dette en muligens utilsiktet innrømmelse av at konseptet hestevelferd er en fiktiv konstruksjon og at suksess rettferdiggjør lidelse? Det ville i så fall vært ærligere.