Oslo Grand Prix 2025: Jubileum, nostalgi og dødsfall
- abolisjonisten
- 23. juni
- 10 min lesing
Den 7. og 8. juni ble Oslo Grand Prix (OGP) avholdt på Bjerke Travbane. OGP-helgen er årets høydepunkt på Bjerkebanen og selve Grand Prix-løpet er Norges største internasjonale travløp. Løpet ble annonsert som søndagens høydepunkt og var i tillegg årets viktigste jubileumsløp for å feire Det Norske Travselskaps (DNT) 150-årsjubileum. Kjente hester som San Moteur og Önas Prince fra Sverige, franske Hades De Vandel og norske Charron stilte i dette løpet som fristet med hele en million kroner til vinneren.
Travsporten forsøker å appellere til hele familien og OGP-helgen blir benyttet som en mulighet til dette. Raske hester, spill, øl, et kjendisløp, samt DNTs 150-årsjubileumsutstilling sto på plakaten. Ponniridning, hoppeslott og ansiktsmaling skulle underholde barna. Jubileumsføllet Spang Junior som ble født 9. februar i år "tilegnes alle barn i Norge". Han ble plassert i en paddock ved en av Bjerkebanens innganger, og sto der nærmest på utstilling.
"Spang Junior blir en viktig ambassadør for travsporten og en flott måte å engasjere barn og unge på. Vi ønsker å skape mer interesse for hesten, sporten og vår stolte historie", formidlet DNTs generalsekretær Svein Morten Buer. "Føllet for hele Norge" og hans utvikling kan følges på sosiale medier-kontoer. Dette er et nytt grep fra en sport som strever med nedgang og minkende interesse.
Kampen om aksept og overlevelse
Bortsett fra utfordringer knyttet til rekruttering og økonomi, sliter travsporten, og hestesporten generelt, også med sitt omdømme. Sportens sosiale aksept (på engelsk: Social License to Operate) står i fare både nasjonalt og internasjonalt. Om allmennhetens aksept forsvinner resulterer det i en svært usikker fremtid for sporten. At det er slik må ingen andre enn hestemiljøet selv ta ansvar for. Avsløringer om vold mot hester og hestedødsfall fungerer ikke som noen god reklame. Men det er viktig at dette synliggjøres. For allmennheten bør få vite om disse forholdene for å kunne danne seg et sannferdig bilde av sporten.
For de fleste vet ikke om utfordringene knyttet til hestevelferd i trav- og galoppsporten. Under årets OGP snakket jeg med en mann som spilte på hest. Han fortalte at han investerte mye tid og penger i å spille på hest. Han ga uttrykk for at han brydde seg om hestene, samtidig som han ikke var klar over omfanget av skader og hestedødsfall i travsporten. Men under årets Grand Prix-helg ble publikum faktisk vitne til en hest som ble så alvorlig skadet i et løp at han måtte kjøres av banen i en henger (Mer om dette senere).
På lørdagen ble det spilt av en film på banens storskjerm i forbindelse med DNTs 150-års feiring. Filmen viste gamle helter og høydepunkter fra en tid da sporten var stor og tribunene fulle. I tråd med tidsånden ble dyrevelferd og en stor kjærlighet til hesten nevnt. Utvalget av fine bilder var sikkert ment til å skape positive assosiasjoner. Bruken av promo- og reklamefilmer har blitt et utbredt grep i et hestemiljø som prøver å redde seg selv. Men den romantiserte fremstillingen er snarere et glansbilde av en mørkere virkelighet. Jeg personlig tror at mange i travsporten er glade i sine hester. Samtidig utsettes disse bevisst for en høy risiko. Videre er ikke deres forhold til og behandling av hesten et relevant poeng i debatten om bruk av dyr til underholdning.
Brysomme aktivister
I desember 2024 skrev bransjenettstedet Trav og Galopp-Nytt (TGN) om retningslinjer utarbeidet av DNT for hvordan travbanene skulle håndtere eventuelle dyrevelferdsaksjoner utført av aktivister. I retningslinjene står det blant annet at "aksepten for å bruke dyr til underholdning er omdiskutert i enkelte miljøer i samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt. Dette har blant annet ført til aksjoner på løpsdager innen trav- og galoppsporten i flere land i Europa".
Ikke bare i Europa. I USA arrangeres det jevnlige protester for å gjøre publikum oppmerksom på de utallige løpshester som lider og dør i denne industrien. Og det er ikke bare i enkelte dyrevernmiljøer bruken av dyr til konkurranser og pengespill anses som kritikkverdig. Spørreundersøkelser bekrefter at det samme synet deles i allmennheten, og såkalte "avhoppere" har rettet kritikk mot disiplinene i sporten de en gang var en del av. Men det er først og fremst dyrevernere som arbeider for å skape oppmerksomhet rundt hestenes situasjon.
TGN skrev videre at "senest under OGP-helgen var det en aksjonist på plass på Bjerke som vandret rundt med t-skjorte med påskriften: HESTELØP DREPER og SPILL PÅ HEST KOSTER LIV". Denne "aksjonisten" var meg, da jeg også møtte opp til fjorårets OGP. På baksiden av t-skjorta kunne man lese navnene til mange hester som måtte bøte med livet for travsporten (For øvrig kan jeg berolige Bjerkebanen med at jeg aldri kommer til å forårsake noen farlige situasjoner på banen).
Håndteringen av eventuelle protester skal ifølge DNT skje på en måte som forhindrer at aktivister lykkes med å skape oppmerksomhet rundt sitt budskap. Da er det godt at oppmerksomheten ikke er begrenset til eller avhengig av hva DNT og sporten ønsker. Daglig leder på Bjerkebanen, Hilde Apneseth, vil selvsagt helst slippe noen form for protester på sin bane. Samtidig anerkjenner hun verdien av ytringsfriheten i Norge og mener at "det må være lov til å gi uttrykk for at man har et annet syn på travsporten enn det vi har".
Drømmen om den glade løpsmaskinen
DNT skriver følgende på sin nettside: "Den norske travhesten - en sunn og funksjonsdyktig travhest på internasjonalt nivå".
Selv om det prøves hardt å avle fram den perfekte løpshesten ser det ikke ut som om man har lykkes med det i forhold til hestens holdbarhet og helse. Tvert imot har de skyhøye ambisjonene skapt nye utfordringer.
Målrettet avl på ytelse har ført til det som kalles for ivrige hester. De skal ønske å yte og løpe fort. Hestene trenes opp fra de er veldig unge, slik at dyrene venner seg fort til og vet hva som forventes når de kommer på banen. Likevel er det mange som faller fra da oppgavene og presset blir for mye å håndtere for hestekroppen. I all hestesport er det dyr som sliter både fysisk og mentalt og dette er vondt å observere.
Hos ridehester ser vi en lignende utvikling. Også disse blir avlet på ytelse og et visst temperament. Resultatet er ofte at kraftfulle hester med store bevegelser er vanskeligere å håndtere. Dette "fikses" med mer og skarpere utstyr, hardere treningsmetoder og tidlig trening. Mitt inntrykk er at sportshester av alle slag avles opp til unaturlige og sårbare dyr, samtidig som kravene øker. Men dessverre ønsker fortsatt mange mennesker å underholdes av hester som hopper ekstra høyt eller løper veldig fort. Den moderne sportshesten fremstår som en skygge av hvordan en hest skal være.
Om man skulle legge frem innvendinger mot travsporten til personer i dette miljøet blir en møtt med argumenter om at disse er avlet frem til å være idrettsutøvere. Men er dette et argument egnet til å forsvare veddeløp? Har avlen bidratt til noe positivt? Er det etisk forsvarlig når ytelse øker risikoen for skader når hestene løper fortere enn det som er naturlig og sunt for dem?
Flere av hestene som deltok under OGP hadde en historikk med skader. Stein Frøy var borte fra banen i over to år da han ble operert i begge fremknærne. Nelson Daytona måtte gå gjennom samme operasjon. Sam The Man slet med en alvorlig gaffelbåndskade i 2023. San Moteur, en av hestene som deltok i Grand Prix-løpet, var skadet i 2024 og ble operert i griffelbeinet. Maharina Sun hadde en seneskade i et frambein for to år siden, samt en skade i et bakbein.
Et annet "argument" går ut på at man ikke kan tvinge en hest. Alle som har trent hester vet at det er fullt mulig. Hjelpemidler, manipulasjon, smerte og vold gjør jobben. De aller fleste hester har ingen reelle valgmuligheter og ofte står valget mellom vondt eller verre (For hvordan trener man ellers elefanter?).
Mange av hestene som deltok i årets OGP hadde mye utstyr på seg. Mengden av reimer og metalldeler på hestens hode og kropp virket voldsomt. Når hester konkurrerer brukes det ulike typer bitt som er ment for å styre og kontrollere hesten. Dyrene skal prestere maksimalt i et miljø som byr på mange stimuli, særlig på en dag som OGP.
Men mange hester lukker munnen igjen når de først ser bittet. Det er forståelig, for et bitt har ingen naturlig plass i en følsom hestemunn. Trykkskader, bittrelatert tannslitasje og problemer i munnhulen er utbredt. Det er tydelig at mange hester føler ubehag eller smerte under ridning og kjøring. Derfor ser vi ofte urolige munner, gaping, hoderisting eller blødninger. Hesten Rockstile R. vant lørdagens siste løp. Etter løpet oppførte han seg veldig urolig. Fra tribuneplass så det ut til at han blødde i munnen.
En travhest trenger mye oksygen i en løpssituasjon. Når kusken drar i tømmene kjenner hesten det ikke bare i munnen, men også lufttilførselen kan påvirkes negativt. For å sørge for at hesten får nok luft når den konkurrerer brukes utstyr som halsplater og luftsjekk. Er en slik avhengighet av utstyr positiv og til hestens beste?
Driving er et annet voldsomt verktøy kusken kan ta i bruk. Dette består i at det rykkes og slås med tømmene for å få hesten til å yte ekstra. Ifølge DNT reguleres driving i sporten, både av hensyn til hesten og ikke minst fordi det ønskes å dempe inntrykket av at hesten behandles for hardt. Pisk kan ikke lenger brukes i travet, derfor drives eller slås hesten i stedet med tømmene. Men i begge tilfeller dreier det seg om voldsutøvelse, reglementert eller ikke. Det er lov å slå, bare ikke for mye eller for ofte.
DNT sin innføring av strengere drivingsregler skulle signalisere en positiv utvikling. Men reglene brytes igjen og igjen, og særlig driving av slitne hester kan neppe kalles for velferd. Det lønner seg å drive fordi det gis stort sett lave straffer for ureglementert eller feilaktig driving. Under OGP ble det delt ut en rekke bøter gjennom hele løpshelgen. På søndagen gikk kusken Eirik Høitomt løs på Daim Brodda like før han vant dagens 10. løp. Det var stygt å se på, men så vidt jeg vet ble han ikke bøtelagt for forholdet, og drivingen ble selvsagt ikke nevnt med ett ord under seiersintervjuet i etterkant.
Atlet versus slave
Hestesporten byr generelt på mange slike groteske syn for den som orker å følge med. Jeg mener at en aktivitet som støtter seg på ufrivillige deltagere burde egentlig ikke anerkjennes som en sport. Mennesker er atleter, dyr er slaver. For sistnevnte har ikke noe valg når de er født inn i et liv som menneskers eiendom og ressurs. Organisert konkurranse er et menneskelig påfunn og konseptet burde derfor bestå utelukkende av menneskelige utøvere. Når hestene tvinges til å underholde oss tildeles disse menneskelige kvaliteter i miljøet, og det hevdes på absurd vis at dyrene ønsker dette like mye som oss.
Om vi sammenligner hesteløp med andre sportsdisipliner med engasjerte utøvere blir kontrasten tydelig. Ikke bare når det gjelder utstyr, trening og driving, men særlig når det oppstår skader. Høy hastighet og kroppsvekt utgjør en stor belastning for hestens skjelett, og når en hest f.eks. brekker et bein betyr det som oftest en dødsdom. Slik er det ikke for mennesker, men løpshester verden rundt lider denne skjebnen hver eneste dag. Dette alene burde være nok til å forby alt av hesteløp, men vi er dessverre ikke der ennå. Avliving av hester etter skade aksepteres da det bare dreier seg om dyr, og det produseres kontinuerlig nye. Hadde det handlet om mennesker ville vi blitt forferdet.
OGP er en arena der sporten vises frem for allmennheten og hvor aksepten settes på prøve. Når hester gjør motstand, kommer seg løs på banen, når de blør fra munn og nese eller skader beina sine kan dette påvirke omdømmet. Ingen har helt kontroll over dette og når stygge scener forekommer hjelper det ikke å si at dette tilhører sjeldenhetene.
Bold Little Drummer
Den syvårige varmblodstraveren Bold Little Drummer startet i søndagens fjerde løp. I siste sving begynte han å galoppere og ble akutt halt. Dermed ble han stående foran publikumstribunen på tre bein. Det ødelagte beinet hevet hesten for å unngå smerter og belastning. Stevneveterinærene og hestehengeren var kjapt på plass, hingsten fikk smertestillende medisiner og ble så kjørt til Bjerke Dyrehospital. På klinikken ble det avdekket et alvorlig og komplisert brudd i kodebeinet i et av Bold Little Drummers bakbein. Prognosene var dårlige og hesten ble avlivet.
Hva følte Bold Little Drummer da han sto på hestehengeren og ble kjørt til klinikken? Forsto han at kroppen hans var ødelagt og at han hadde løpt sitt siste løp?
Som vanlig i slike tilfeller rettes omsorgen mot eierne og andre i hestens krets, selv om det var hesten som mistet livet sitt. Det kunngjøres at slike hendelser er tragiske, men uten at hester spares fra samme skjebne i fremtiden. Alt bare fortsetter til neste dødsfall. Man kan prøve å forebygge, men risikoen vil alltid være til stede i sporten.
Det er heller ikke vanlig at arrangørene sier noen ord om den døde hesten i etterkant, og det var også tilfelle under årets OGP. Det foreligger vel ikke noe ønske om å rette mer oppmerksomhet mot hendelsen enn nødvendig. Knuste bein og dødsfall samsvarer dårlig med feststemningen som skulle dominere under denne herlige dagen på Bjerke.
Pengespillomsetningen var god og til og med været spilte på lag. Arrangøren kunne bedt publikum om å holde ett minutt stillhet for den avdøde hesten, men det ville vel være å gå for langt. Bold Little Drummer var jo bare en hest, en av de mange som dør hvert år i sportens tjeneste. Det får også være grenser for hva en kan forlange av Det Norske Travselskap, som tross alt feirer 150 år.
Bold Little Drummer rakk å underholde og ga sitt beste fram til siste sving – og til siste slutt. Hesteløp er en "sport" med livet som innsats, og Bold Little Drummer ble nok et eksempel på nettopp dette. Jeg skulle ønske han var den siste som måtte dø på denne uverdige måten. Kan vi ikke se at hestene ikke egner seg for dette sirkuset?
Etter min erfaring unngår hestefolk å snakke om disse spørsmålene. Innad i miljøet forekommer det uenighet rundt bruken av utstyr, treningsmetoder og hestehold, men det stopper der. Etikken, risikoen, skader og dødsfall feies stort sett under teppet. For premissen ligger fast; de som driver med hest er samstemte i at de skal fortsette å ri, å kjøre og å holde hester. Koste hva det koste vil. Aktørene lever i sin egen boble og forsøker å overbevise samfunnet rundt seg at det er greit at en hest bærer, drar og underholder mennesker. Om det skal innføres noen endringstiltak må disse først og fremst komme miljøet og sporten til gode. Man håper på at tiltakene sikrer videre aksept av utnyttingen man ikke vil gi slipp på.
Så lenge sporten består vil hester som Bold Little Drummer fortsette å falle fra, og disse dødsfallene kan aldri anses som "uforutsigbare" eller "enkeltstående" hendelser. I løpet av de 150 årene DNT har fått holde på kan vi bare spekulere i hvor mange lignende hesteskjebner sporten har forårsaket. Da jeg kom hjem etter årets Oslo Grand Prix tente jeg et lys for Bold Little Drummer, samtidig som jeg tenkte: Når er det nok?
